Autobiografisk ungdomsteater // Når kommer pausen? - Rogaland Teater - responsive
Rogaland Teater
Rogaland Teater

Autobiografisk ungdomsteater // Når kommer pausen?

Generasjonen som skal arve verden er stressa.
05.02.2016
t v2016 page 13 image 0001
Tekst: Mari Hult / Foto: Stig Håvard Dirdal

– Ett ord ungdommen bruker hele tiden er »stress”. Ordet blir mer og mer brukt. Vi brukte det sjelden som barn. Våre besteforeldre brukte det aldri. “Stress” er psyken av den vestlige verden i dag, sier Tashi Gore.
 
Sammen med kompanjong Jess Thorpe er hun i Stavanger for å lage teater med og om ungdom, for å fortelle historien om hva de er opptatt av.
 
– Vi har laget en ramme for en forestilling spesielt til ungdomsteateret ved Rogaland Teater, og vi har laget den fra bunnen av i tett samarbeid med de unge skuespillerne. Det handler om hva de unge tenker og føler, om hva de er opptatt av. Vi har snakket mye om kravet de setter til seg selv, og presset de opplever fra venner, familie, skole og samfunnet rundt seg, sier partner Thorpe.
 
Gore føyer til:
– De må være superungdom alle sammen
 
Sammen driver de to britiske damene Glas(s) Performance, et prisvinnende teaterkompani med bare i Skottland. I løpet av de 10 siste årene har de stått bak over 30 produksjoner, sist på Roundhouse i London. Spesialiteten deres er autobiografisk ungdomsteater, der skuespillerne er med på å utvikle forestillingen selv.
 
– For oss er dette en ny måte å jobbe på. Ikke bare har vi ikke manus, vi må faktisk lage alt fra bunnen av. På denne måten blir forestillingen mer personlig og levende for publikum, sier Gaute Furunes, er av de 12 deltagende skuespillere.
 
I tre økter det siste året har damene vært i Stavanger og jobbet tett med gjengen.
 
– Prosessen startet med at vi gikk gjennom hva som er viktig for unge i Norge i dag. Hva vi gjør på fritiden, skole, jobb... Felles var følelsen av at vi skal blidgjøre alle, alt vi gjør må være best ellers vil ikke folk akseptere oss. Dette er noe alle relaterer til i dag, sier Furenes.
 
Tittelen på forestillingen ble “Spotlight”, og representerer det evige søkelyset som rettes mot de unge.
 
– Etter å ha kommet fram til tittel og tematikk ga vi skuespillerne et rammeverk der de selv fikk skape forestillingen med sine egne følelser og ideer. De fremfører sitt eget materiell, autobiografisk og med egne navn, det blir det interessant for publikum å se, sier Gore.
 
– Jobben vår er å finne ut hvordan skuespillerne relaterer seg til verden. Hvordan de liker å snakke, å bevege seg... Forestillingen er en kollasj av øyeblikk. Noen av øyeblikkene er personlige, andre skjer i grupper. Vi har samlet masse små historier sammen, og med mange ulike fremførere.
 
Den fredelige uvitenheten er forbi
Damene er sprudlende. Og høflige, langt over hva som er komfortabelt for en siddis. Kommenterer på “fabulouse” kjole og “fantastic” boots lenge før journalisten får satt seg ned. Men de er sinte også. Sinte på systemet.
 
– Da vi gikk på skolen var måtte vi ha gode karakterer, men ikke fantastiske. Ingen er fornøyde om de ikke får toppkarakterer nå. Og hvis en toppkarakter er gjennomsnittet, er da å være utmerket gjennomsnittlig?, spør Thorpe.
 
– En av jentene i forestillingen har skrevet en unnskyldning til skolen sin. “Unnskyld at jeg sovnet i timen. Det er fordi jeg satt oppe så lenge i går for å bli ferdige med leksene”, og slik går den onde sirkelen. Hvis du bare legger lag på lag på toppen av folk, hva skjer da? Standardiserte prøver gir ekstra stress. Lærerne stresser også av det, og så har du det gående. Dette har ingenting med læring å gjøre, kun med testing. Det er ikke en måte å hjelpe framtidens generasjon til å bli suksessfulle. 11-åringer er stressa nå, og foreldrene stresser for de yngre barna. “Leser femåringen min de samme bøkene som de andre?”. “Hvordan ligger toåringen min an i barnehagen?” “Bør jeg studere hvert sekund i døgnet?” ”Når kommer pausen?” “Når stopper det? “
 
– Kan ikke være dårlig
Mye av forestillingen går på konkurranse og press fra skolen, men temaet spinner også innom valg en må gjøre.
 
– Dette er generasjonen som skal arve verden. Da jeg var på Gautes alder hadde jeg ikke internett. Jeg visste ikke alt som skjedde, hadde ikke tilgang til all informasjon. Jeg levde i en fredelig uvitenhet og måtte ikke ha en mening om alt. Det var ikke press på meg om å ha gode karakterer, jeg valgte valgfag som var emner jeg likte å holde på med istedenfor å gi meg ekstra poeng. Spørsmålene jeg var opptatt av var om jeg kom til å få kjæreste, og om jeg kunne dra på de konsertene jeg ville. Jeg hadde rom og fri og ingen brydde seg om det jeg ikke gjorde, sier Thorpe.
 
– Da jeg var 15 år hadde jeg det bare gøy, sier Gore.
 
Hun håper ikke bare ungdom vil ta turen innom teaterhallen i vinter, men også voksne. Det ligger mye lærdom i luften.
 
– Hemmeligheten vår eller nøkkelen om du vil, det er at når skuespillerne spiller seg selv så kan det ikke være dårlig. Dette er politisk. Det er ekte. Vi feirer det som gjør ungdommene ulike.
 
 
Hjem / Arkiv

Hovedsamarbeidspartnere:

Conoco Phillips
OBOS

SAMARBEIDSPARTNER:

Repsol Primær
Lyse

Støttespillere:

Stavanger Aftenblad
Viking Fotball
Clarion Stavanger by Nordic Choice
Stavanger Forum

Eiere:

Kulturdepartementet
Rogaland Fylkeskommune
Stavanger Kommune

Hovedsamarbeidspartnere:

Conoco Phillips
OBOS

SAMARBEIDSPARTNER:

Repsol Primær
Lyse

Støttespillere:

Viking Fotball
Clarion Stavanger by Nordic Choice
Stavanger Aftenblad
Stavanger Forum

Eiere:

Kulturdepartementet
Rogaland Fylkeskommune
Stavanger Kommune

Hovedsamarbeidspartnere:

Conoco Phillips
OBOS

SAMARBEIDSPARTNER:

Repsol Primær
Lyse

Støttespillere:

Stavanger Aftenblad
Viking Fotball
Clarion Stavanger by Nordic Choice
Stavanger Forum

Eiere:

Kulturdepartementet
Rogaland Fylkeskommune
Stavanger Kommune