Tekst: Line Noer Borrevik | Stig Håvard Dirdal

– Ibsen kaller det et lystspill. ”En folkefiende” er en komedie, bekrefter Kjersti Horn.

Regissør Horn er tilbake på Rogaland Teater, denne gangen for å sette opp Henrik Ibsens klassiker om legen som oppdager at byens nybygde ”sunnhetsbad” ikke er sunt i det hele tatt. Offentliggjøring av informasjonen Doktor Stockmann sitter på vil utvilsomt være bra for folkehelsen. For badeanstaltens investorer vil offentliggjøringen være tilsvarende katastrofal, og det er i den klemma vi finner den gode doktor.

– Da jeg begynte å jobbe med stykket tenkte jeg at Doktor Stockmann er en helt, en som kjemper for det som er rett. Men han viser seg å være så mye annet også, og langt fra alt er ting vi liker. Doktor Stockmann gjør feil, mange feil, og her ligger litt av vår gjenkjennelse. Vi gjør alle feil, sier Horn.

En grell helt

Den gode doktor er altså ikke bare god. Han er kanskje en varsler, men han har også en agenda som når den blir kjent setter heltemotet hans i et grellere lys.

– Stykket handler om så mye mer enn varsling. Det handler om sannheten, om hvilken sannhet man velger å tro på. I klimadebatten kommer dette tydelig fram, sier hun.

– Eller vi kan se på Sveriges dilemma i flyktningkrisen. Vi har masse problemer med flyktninger, og vi frykter at hvis vi tar inn flere kollapser velferdsstaten. Hva skal vi velge, spør Sven Haraldsson, oppsetningens scenograf og kostymedesigner.

– Vi er i dette landskapet mellom fundamentalisme og idealisme. I ”En folkefiende” er det tydelig til å begynne med hva som er riktig. Så begynner vi å se flere dimensjoner, vi begynner å stille spørsmål ved hensikten bak, sier Horn.

– Dette høres vel egentlig ikke ut som en komedie?

– Åh, det er mange deilige, komiske scener. Alle stykker burde settes opp med komikk. Ofte ler vi fordi vi kjenner oss igjen, sier Horn.

– Jeg så nettopp en tv-versjon av stykket, fra 1970-tallet. Det var veldig gøy. Kanskje litt ufrivillig komisk, men likevel. Jeg ble overrasket over hvor mye komedie det er i dette stykket, sier Haraldsson.

Teaterets egen logikk

Klassisk fjernsynsteater er bare en av flere sjangre Horn og Haraldsson tar i bruk på scenen i Stavanger.

Det blir masse gøy, slamring med dører og stadig nye overraskelser. Her blir det ingen anledning til å duppe av, det skal vi sørge for, smiler Haraldsson.

Vi har lettere for å ta budskapet til oss når det er litt gøy. Det tar bort pretensjonen, og åpner for flere dimensjoner enn den intellektuelle, fortsetter han.

– Stykket er skrevet i en tid der man var opptatt av realisme, og vi har fortsatt med det i 100 år. Vi vil fjerne oss litt fra realismen, finne den logikken som gjelder i teateret, men som kanskje ikke gjelder utenfor, sier Horn.

Sinna Ibsen?

Ibsen skrev ”En folkefiende” i 1882. Bak seg hadde han utgivelsen av ”Gjengangere”, som hadde brakt ham mye motstand. Kjersti Horn mener Ibsen kanskje skrev om seg selv i ”En folkefiende”.

– ”En folkefiende” er noe annet enn en kjølig samfunnsanalyse. Handler det egentlig om et personlig sammenbrudd? Jeg er usikker på om Ibsen er en samfunnsrefser når han skriver dette stykket, eller om han bare er en sinna mann, sier hun.

– Stykket er veldig foraktfullt overfor kvinner. Kvinnene i historien er ingen, de har nesten ingen replikker og Doktor Stockmann kaller sin kone gjennomgående for ”kjerring” og behandler henne dårlig. Dette er den samme Ibsen som skrev ”Et dukkehjem” og ”Hedda Gabler”. Man kan lure på hvor han var da han skrev dette, legger hun til.

Rasehygiene

Etter hvert som vi blir kjent med Doktor Stockmann pådrar han seg stadig nye riper i lakken. Han viser seg å være ubehagelig elitistisk på grensen til fascistisk. Hans rasehygieniske overbevisninger flyter opp til overflaten. Hvem vil være på lag med en sånn mann?

Horn er opptatt av at Ibsen hadde et annet historisk bakteppe da han ga Doktor Stockmann disse karaktertrekkene.

– Å mene at kraniestørrelse og form er avgjørende for menneskers intelligens og verdi var nok ikke like politisk ukorrekt da Ibsen skrev det. Han hadde ikke våre erfaringer fra mellomkrigstiden og andre verdenskrig. At Stockmann kommer med disse ytringene i vår tid betyr at stykket handler om noe annet nå. Jeg er spent på hva som skjer med Stockmanns uttalelser i vår tid, sier Horn.

Hun trekker en parallell til vinterens debatt om sorteringssamfunnet der universitetsstipendiat Aksel Braanen Sterri har fått mye kjeft for sine uttalelser om barn med Downs syndrom.

– Sterri får støtte fra ledelsen ved Universitetet i Oslo, fordi dette handler om ytringsfriheten. Det ligger et dilemma her som er utrolig interessant. Hva skjer når ytringsfriheten begrenses? Hva skjer når alle ytringer får slippe fram? Hva skjer med demokratiet vårt når idioter får velge en idiot til president? Hva får vi hvis vi prøver hindre idiotene i å velge en idiot til sin leder, spør Horn.

Gammelt, rart og vanskelig

Horns oppsetninger av ”Peer Gynt” og ”Hamlet” var begge kritikerroste publikumsvinnere. Det var naturlig å lete etter nok en klassiker.

– Det er gøy å gjøre et gammelt og rart stykke. ”En folkefiende” er imidlertid vanskeligere enn å gjøre ”Peer Gynt” eller ”Hamlet”, sier hun.

– ”Peer Gynt” og ”Hamlet” er eksistensielle stykker, dette er et samfunnsengasjert stykke, sier Haraldsson.

– ”En folkefiende” er komplisert fordi det er nær i tema og fjernt i tid. Det var et annet politisk system i 1882, en annen medievirkelighet. Samtidig er det overraskende likt i problemstillingene, sier Horn.

– Stykket blir ofte spilt som en konklusjon: Stockmann er en helt og det er feil at han ikke får ytre seg. Vi prøver i stedet å få fram de viktige spørsmålene: Tenker vi rett? Hva om vi snur på dette og ser det fra en annen side? Vi gjør oss ofte flinkere og snillere enn vi er, særlig når det ikke koster oss noe. Her ligger det ambivalente i stykket, det får oss til å se på våre egne fordommer, fortsetter hun.

– Hva tenkte du da du først leste stykket?

– Blant annet at det er litt kjedelig. ”Hamlet” er også kjedelig å lese. Det er skrevet for å spilles, ikke for å leses, sier Horn.

– Mange gamle stykker er bedre på scenen enn i tekst. Jeg tenker at det er fordi de ikke ble skrevet som poesi, men som teater, av teatermakere, legger Haraldsson til.

– Så skoleelever har litt rett når de klager over å måtte lese ”En folkefiende”?

– Ja, jeg vil ikke anbefale 17 åringer i videregående skole å lese stykket. Kom heller og se det, sier Kjersti Horn.