Lag på lag med Orlando - Rogaland Teater - responsive

Lag på lag med Orlando

Møt Orlando: En ung mann som kaster seg helhjertet inn i den ene overbevisningen etter den andre.
16.09.2016
jpg original
Orlando har bedre tid enn oss andre til å finne meningen med livet. På snaut 400 år må han vel få noen endelige innsikter?

Dessverre. Selv med fartstid fra renessansen til 2016 finner ikke Orlando ut mer enn at livet gir mening i mange former, men at det endelige svaret med to streker under ikke finnes. Han stormer gjennom århundrene på stadig nye arenaer. Evig jakt, men ingen svar. Alt mens Orlando prøver å skrive ferdig et
diktverk som ligger og gnager i bakhodet.

Av alle verdenshistoriens skrivesperrer, må Orlandos være den mest langvarige. – Orlando er en veldig lidenskapelig person som livet igjennom leter etter hvordan å leve; kaster seg inn i den ene overbevisningen etter den andre, og blir hver gang skuffet over mangelen på det absolutte, sier regissør Sigrid Strøm Reibo.

Orlando: Gutt, født på 1500-tallet i Storbritannia. Lever, lever og lever enda litt mer, gjennom århundrene og helt fram til vår tid. At Orlando blir eldgammel, uten å eldes nevneverdig, blir ikke problematisert i romanen. Heller ikke at han blir til en kvinne når han er omtrent tretti år. Han er først protesjeen til dronning Elisabeth I, og får alt som han vil. I renessansen er det lyst når sola går opp, og fullstendig mørkt når den går ned. Maten modnes og råtner, kvinnene modnes og råtner, så kvinnene må plukkes så lenge de er modne.

Orlando som ung mann har mange kvinner i denne perioden av livet, noe dronningen oppdager. I romanen kommer fortelleren inn og kommenterer at vi ikke trenger å dømme ham, for tiden var annerledes da dette skjedde. Tiden er nesten som en egen karakter i boken. Vi følger hvordan tidsånden forandrer seg fra epoke til epoke, og hvordan den også påvirker enkeltmennesket Orlando til å ønske ulike ting av livet.

“Orlando” ble skrevet i 1928 av Virginia Woolf, og er blant hennes mest lekne. Romanen har blitt dramatisert tidligere, men oppsetningen på Rogaland Teater er nyskrevet. Mange husker filmatiseringen fra 1992, med Tilda Swinton i tittelrollen, en film som ble Oscar-nominert for beste scenografi og kostymer. Med en handling spredt på fem århundrer blir Orlando en oppsetning som gir teatrets stab mye å sette tennene i. Renessansen, barokken, rokokkoen, Victoriatiden, 1920-tallet og
 2016 skal gjenskapes på scenen. David Bowies mange stilskifter og identitetslek har vært en av inspirasjonene for produksjonen.

Noen må ofre mer enn andre: Nina Ellen Ødegård i hovedrollen har klipt seg kort for rollen. Fem skuespillere, to dansere og en musiker bekler rollene i Orlando.

Vi treffer regissøren i teatrets kantine et halvt år før stykket har premiere 12. november. Ute kvitrer fuglene, og vårværet matcher tonen i teksten, mener regissøren. At meningen med livet ikke lar seg fange, trenger nemlig ikke være noe negativt, mener Sigrid Strøm Reibo. Selv leste hun Virginia Woolfs roman første gang som 19-åring. Historien om den eviglevende kunstneren gjorde sterkt inntrykk.

– Jeg hadde en periode som ung, veldig seriøs teaterstudent hvor jeg leste mye Sartre og Beckett, og ble ganske demotivert av denne absurdismen, med sitt harde, brutale syn på menneskenes liv på jorden. Jeg ble helt slått i bakken av det meningsløse med det hele, og da var det jeg leste “Orlando”. Der beskrives e søken etter mening som jeg kjente meg veldig igjen i. Selv om boken aldri kom frem til et svar, var det en slags meningsløshet med positivt fortegn, fordi selve reisen ble poenget.

År gikk. Reibo leste romanen igjen. – Historien er skrevet veldig sjarmerende og morsomt, og når jeg leser den nå, treffer nok viddet og vittigheten i språket meg mer enn det gjorde første gang. Men fortsatt er det alle funderingene til Orlando som gleder meg mest. Hva er det som skaper et menneske? Er det klærne?

Hva er kjønn? Hvordan uttrykke seg? Hvem er jeg, og hvor mange?
Orlando ble skrevet som en kommentar til biografisjangeren. Woolf tok utgangspunkt
i livet til venninnen Vita Sackville- West, som hun hadde et forhold til i 1920-årene. Sackville-Wests sønn omtalte senere “Orlando” som “det lengste og mest sjarmerende kjærlighetsbrev i litteraturen”.

– Romanen har i tillegg til å være sjarmerende og vittig i språket, mange uventede digresjoner. Litt som inni hodet til ethvert menneske; én tanke tar en annen, og plutselig har man endt opp et helt annet sted. Dette gjøres med en eleganse og letthet som gir historien en følelse av livsbejaende overflod, sier Reibo.

I romanen henviser fortelleren stadig til kildene sine, som en del av parodieringen på biografisjangeren.
– Ettersom historien om Orlando fortelles av en biograf som leter i spor fra langt tilbake i tid, får romanen en litt flat dramaturgi som det er fare for at kan bli kjedelig på en scene. Denne distansen til
hovedpersonen fungerer ikke like godt i teatret, så når vi skal iscenesette denne historien handler det om å finne en annen måte å fortelle den på; vi må spille karakterene og situasjonene, ikke bare fortelle om dem. Og bygge en god dramaturgi for forestillingen; med lidenskap, tempo og fremdrift.

– Det gøyale med å jobbe med prosa i teatret, er at vi er nødt til å lage spillereglene selv. Det er mye større frihet også til hva man vil vektlegge i historien, for det er ikke plass til alt. Det er en utfordrende og spennende prosess. 

– Når er Orlando lykkeligst? – Jeg vil si at det er i begynnelsen av et nytt prosjekt; i overbevisningen om at horisonten utvides; når han/hun er lidenskapelig oppslukt av dette nye livet. Om det enten er sosieteten, politikken, kjærligheten eller den ensomme kunsten. Han/hun er en person som både trenger andre mennesker, og samtidig har et stort behov for å være alene og i sitt indre rom. Begge livene er like sanne. 

Orlando blir Sigrid Strøm Reibos fjerde produksjon ved Rogaland Teater, og hun vender tilbake i glede. Hun fikk i 2012 Heddaprisen for Molières Misantropen her på teatret, og samarbeider med mange gamle kjenninger igjen når hun setter opp Orlando. 

– Hvordan har du forandret deg gjennom karrieren?

– Jeg utdannet meg i Russland. Der må man kjempe hardt for sin idé fra dag én. Det er mye tydeligere konfrontasjoner og åpne konflikter der, noe jeg også liker. Det ligger i kulturen at man tydelig gir
utløp for tanker og følelser; roper, slamrer med dører og slår i bordet og sånt. Og det krever at man som leder er sterk, tydelig og litt streng. Da jeg kom til Norge var det slik jeg jobbet, men det var ikke helt kompatibelt med hvordan nordmenn er.

Vi vil jo ha flatere struktur, der alle får si sitt i prosessen. Jeg må si jeg brukte et par år på å finne ut hvordan jeg skulle jobbe med norske skuespillere, men nå setter jeg veldig stor pris på den norske måten å jobbe på.

Mange forbinder henne med nytolkning av klassikere, men Reibo har ingen ønsker om å få et tydelig stempel på seg.

– Min lærer sier at du ikke kan kalle deg regissør før du har gjort 8-9 forestillinger, for først da har du brukt opp ideene dine, og etter det begynner det virkelige arbeidet med å fornye deg og utvikle deg som regissør. Jeg har jo langt over 8-9 forestillinger i kofferten nå, og har blitt mer og mer opptatt av å utfordre min egen tankegang. Jeg kan bli litt lei av min egen måte å tenke på, og da er det viktig å søke inspirasjon utenfra; jobbe med nye folk, med nytt materiale, med nye former og uttrykk. Det finnes jo de regissørene som finner sin signatur og gjør den resten av livet. Men jeg liker å fordype meg i ulike forfattere; hver forfatter har sin egen verden, sitt eget teater. Det å bli fintfølende på tekst og konsept, synes jeg er spennende. Så ja, det gjelder å prøve ulike materialer; gammelt og nytt.

– For å være litt tabloid: Hva slags stykke blir Orlando? Hva blir grunntonen?

– Det er i alle fall ikke en tragedie. Det er mer en underfundig og humoristisk betraktning over et liv. Jeg tror ikke folk kommer til å slå seg på knærne og le høyt, men det har en romantisk komedies
lekenhet i seg. “En romantisk komedie om livet, døden og søken etter kunsten”, sier hun, og latteren tar form av et spørsmålstegn.

Romanen slutter i 1928. I Virginia Woolfs ånd har Reibo og medforfatter Nj��l Helge Mjøs forlenget den helt til 2016. – Et naturlig sluttpunkt vil vel være at hun får utgitt verket hun jobber med hele livet - at det slutter med et kunstnerisk resultat. Og så blir hun vel voksen og mister et par illusjoner og får et par nye, sier Sigrid Strøm Reibo. – Men vi får se hva prosessen bringer med seg. Det blir spennende å se hva slags forestilling dette blir til slutt, sier hun.
 
Hjem / Arkiv

Hovedsamarbeidspartnere:

Conoco Phillips
OBOS

SAMARBEIDSPARTNER:

Repsol Primær
Lyse

Støttespillere:

Stavanger Aftenblad
Viking Fotball
Clarion Stavanger by Nordic Choice
Stavanger Forum

Eiere:

Kulturdepartementet
Rogaland Fylkeskommune
Stavanger Kommune

Hovedsamarbeidspartnere:

Conoco Phillips
OBOS

SAMARBEIDSPARTNER:

Repsol Primær
Lyse

Støttespillere:

Viking Fotball
Clarion Stavanger by Nordic Choice
Stavanger Aftenblad
Stavanger Forum

Eiere:

Kulturdepartementet
Rogaland Fylkeskommune
Stavanger Kommune

Hovedsamarbeidspartnere:

Conoco Phillips
OBOS

SAMARBEIDSPARTNER:

Repsol Primær
Lyse

Støttespillere:

Stavanger Aftenblad
Viking Fotball
Clarion Stavanger by Nordic Choice
Stavanger Forum

Eiere:

Kulturdepartementet
Rogaland Fylkeskommune
Stavanger Kommune