«Vit at jeg ikke skammer meg over at jeg er født». Setningen kan stå som motto for Det siste fotografiet, for skam finnes ikke bare hos enkeltmennesket, men kan som gift forplante seg gjennom generasjonene.

Og det er mye gift som har strømmet gjennom årringene på familietreet til jeg-fortelleren i Det siste fotografiet. Han sitter i rullestol på grunn av en arvelig muskelsykdom og har hele livet trodd at han ikke hadde noe familie på sin mors side. Men en desemberdag blir han ringt opp av en ukjent fetter og det viser seg at hans mor og bestemor har levd et dobbeltliv og holdt familien skjult.

Telefonsamtalen utløser et skred av spørsmål hovedpersonen har gitt opp å stille. Noen av spørsmålene er store, eksistensielle: Hvem utgjorde hans mors familie, og hvorfor snakker hun aldri om dem? Andre spørsmål er tilsynelatende trivielle, men blir viktige i den nye sammenhengen: Hvorfor fikk han beskjed om aldri å fortelle sin far at han ikke kunne plystre? Og finnes det svar om hans egen arvelige sykdom i den mørklagte delen av familietreet?

Han begynner for alvor å dykke ned i sin egen families historie og forsøker å nøste opp hva som skjedde. Jo dypere han graver desto flere løgner avdekker han og oppdager samtidig nye sannheter og slektninger. Det er en brutal klassereise som åpenbarer seg, et sosialt fall som nærmest er utenkelig i dag, fra et lykkelig liv på Nesodden til slummen på Vaterland og videre til Oslos vestkant.

I 2017 ble Thorvald Steens Det hvite badehuset utgitt til unison begeistring blant landets anmeldere. Boken var blant forlaget Oktobers bestselgere og ble kåret til en av årets beste bøker i en rekke aviser. I 2019 kom «Det siste fotografiet», den frittstående oppfølgeren til «Det hvite badehuset» som, om mulig, fikk en enda bedre mottakelse. Nå blir Steens to bøker iscenesatt for første gang av Anders T. Andersen, som også står for dramatiseringen.

Det siste fotografiet er en bevegende fortelling om opphav, skam, fortielse og omkostningene ved å være ærlig som treffer langt inn i hjerteroten.

Aftenbladets anmelder trillet en femmer på terningen og hans oppfordring er klar: «Dette er strålende teater. Dette er viktig teater. Se det, om du får tak i billetter». Anmelderen fant bare én feil: «Altfor få får anledning til å se dette».

Portrettbilde av Marko Kanic.

Marko Kanic

Han

Portrett Mari Strand Ferstad

Mari Strand Ferstad

Diverse roller/fortellerstemmer

Portrett Espen Hana

Espen Hana

Diverse roller/fortellerstemmer

Portrett Even Stormoen

Even Stormoen

Diverse roller/fortellerstemmer

Kirsten Hofseth

Moren

  • Varighet

    1 time og 20 minutter uten pause