Onkel Vanja

Et veldrevet gods blir snudd opp ned når familiens overhode tar med seg sin unge kone hjem. Et stille landliv fylt av daglige rutiner og ulevd liv blir med ett satt i brann. Lengsler og begjær blusser opp; krefter selv et velholdt hjem ikke kan stagge.

VANJAS HUS Hva er det med Tsjekhovs blikk som fascinerer? Hva er det med hans tekster som inspirerer teaterkunstnere i ulike kulturer til å spille hans drama i dag?

Er Vanja og de andre rollefigurene som kretser rundt i forfalne rom aktuelle eksistenser for et samtidig publikum? Har vi grunn til å belemre oss med en hundre år gammel tekst når ny dramatikk skriker etter oppmerksomhet? Er teksten Onkel Vanja et punkt å spinne samtidsteater ut fra? Hva er det med Tsjekhovs univers?

Mange prøver å besvare slike spørsmål, og vi er blant dem. Å legge vekk en klassisk tekst fordi den er klassisk, er blind adferd. Å overse denne spesifikke teksten er ikke mulig når du først har lest den. Tsjekhovs stykke Onkel Vanja er for meg en samling av presise observasjoner av karakterer som ligner virkelige mennesker. Figurene i denne fortellingen trer fram foran, på siden av og bak hverandre, de roper høyt og stille, fortviler, ler og gråter, famler delvis i blinde og med retning i strid med de andres retninger. Handlingen er dramatisk, men minimal, det komiske blir tydelig mot det groteske, enkle reaksjoner har komplekse årsaker. Vi er vitner til menneskenaturens absurde poesi.

Jeg dras inn i rollenes liv fordi Tsjekhov i tillegg til å dikte med stor klokskap om vår dårskap, virkelig forstod de teatrale mulighetene. Han skrev med bevisstheten om at scenekunsten i seg selv er en stilisering, et kunstig univers, som blir ekte i møte med tilskuernes meddiktning, assosiasjoner og innlevelse. Hans teatertekster har overlevd hundre års teaterutvikling, de oppleves som relevante fortsatt. Jeg ønsker at vår tolkning er med på å åpne noen porer i våre stivnede ideer om oss selv.

Tsjekhov er død, Onkel Vanja lever.

Arne Nøst, Teatersjef