Se på meg når jeg snakker til deg!

Monica Isakstuen er et symptom på det nye, skandinaviske scenespråket, som etter hvert har beveget seg langt fra Henrik Ibsen. I høst gir regissør Øyvind Osmo Eriksen seg i kast med hennes siste skuespill som får Norgespremiere på Intimscenen.

Se på meg når jeg snakker til deg handler om løsrivelse, men også om driften etter å bli begjært av barnet sitt. Og om redselen av å bli begjært av en forelder. Samtidig som stykket også undersøker relasjonen mellom kvinne og mann og offer og overgriper.

Vi møter vi en mor og en sønn i del 1 og en far og en datter i del 2. De har ingen alder, og de er plassert på ukjent sted. Gutten, i stykket kalt «sønnen min», representerer barnets potensial som voksen. Han blir en onanist, en jeger, en mislykket forfører. Han blir med andre ord en mann, i Isakstuens deterministiske kjønnsunivers. Far og datter møter vi i et slags dødens venterom. Der det handler om grensene mellom biologi og begjær, om det å være pappa og det å bli en kvinne.

Karakterene er ikke selvstendige individer, de er representanter for oss alle. Det er ingen hemmeligheter som avdekkes eller en handling som følges. Men vi blir vitne til hvordan rollefigurene går inn i hverandres tankestrøm. Hvor vanskelig kan det egentlig være å være en god forelder? Kan man overhodet styre utviklingen til et annet menneske? Og hva slags maktstrukturer er det vi ubevisst reproduserer i barna våre?

Forestillingen, som emmer av ufullkommen menneskelighet, er delt opp i to omtrent like lange sekvenser. Hver del fordyper seg i relasjonen mellom henholdsvis mor/sønn og far/datter og de to skuespillerne bytter i verkets midterakse forelder/barn-rolle med hverandre.

Det er ubehagelig, og ja, det er spennende!

Anmelderne var tydelig imponert etter urpremieren på Se på meg når jeg snakker til deg.

Aftenbladets anmelder mente «Solenes og Strand Ferstad imponerer i rollene, i vekslinga mellom å vera barn og vaksen, usikre, sikre, sinte, glade – heile spekteret av menneskelege kjensler. Lyset er flott. Regissør Osmo Eriksens musikk er fin. Teksten god. Scenografi og kostyme står i stil. Universet som blir skapt på scenen er konsekvent og stringent.»

Også Shakespeare Tidsskriftets anmelder trakk frem de medvirkende og pekte på at «Begge skuespillerne fyller rollene sine upåklagelig. Mari Strand Ferstad veksler ubesværet mellom troskyldig, men litt trassig, fireåring, oppkjeftig tenåring og voksen kvinne. Aller mest inntrykk gjør likevel Svein Solenes når han konfronterer redselen for å gjøre datteren til et offer i sitt forsøk på å beskytte henne.
Mot slutten av stykket kommer det også til en slags forsoning mellom far og datter. Det er dempet, inderlig spilt. Da lever teksten, og menneskene kommer nær oss – hvem de enn er. Det er rett og slett nydelig.»

Klassekampens anmelder definerte Se på meg når jeg snakker til deg som en komplett teateropplevelse og hadde følgende å si om stykket: «Se på meg når jeg snakker til deg!» er en formidabel dramatikardebut. Dialogen er god og lett, og språket fell naturleg. I Øyvind Osmo Eriksens sikre og særs presise regi er det blitt eit stykke gripande teater der vi formeleg vrir oss i stolane, men likevel ønsker meir. At både Svein Solenes og Mari Strand Ferstad leverer dei beste og mest intense rolletolkingane eg har sett av dei, gjer denne teateropplevinga ganske komplett.»