Ylajali

Rogaland Teater feirer Hamsun-året 2009
En ung mann vandrer hvileløst omkring i storbyens gater. Han eksisterer på et absolutt minimum. Han søker mat, penger, husly, varme, anerkjennelse – kjærlighet. Han har ingenting. Hvorfor leve når han ikke får noe av det han trenger? Hva er meningen?

Jon Fosses skuespill Ylajali har form av en indre monolog som viser oss det komiske i ”tilværelsens uutholdelige letthet”. Den unge hovedpersonens liv som omstreifende og ydmyket får et drømmeaktig og grotesk preg, etter hvert som feberanfall og hallusinasjoner driver ham stadig lenger ut i fysisk utmattelse og mental forvirring. Det eneste som holder ham oppe er et trassig håp om at alt snart skal bli bedre, og drømmen om en vakker kvinne – Ylajali.

Møtet mellom Hamsun og Fosse
Då eg las Sult som syttenåring gjorde romanen sterkt inntrykk på meg. Eg vart leia inn i eit univers, nærast ein maredraum, inn gjennom tankane til den svoltne, nervøse unge mannen som svevar og snublar seg gjennom gatene medan han balar med dei store og bitte små spørsmåla om kvarandre i feberheit forelsking. Deretter las eg alt av Hamsun.

Så såg eg at Jon Fosse hadde skrive Ylajali, fritt etter Sult, og eg var spent på kva eit slikt møte mellom to store kunstnarar kunne resultere i. Eg vart varm og glad då eg las Fosse sitt kunstverk, her var det ikkje snakk om ei dramatisering, men meir eit inspirert bilete med dei hamsunske situasjonane, men med nye motiv og nyansar, i eit anna språk enn Hamsun sitt. Fosse har lese Sult på ein annan måte enn mi første lesing, noko som utvidar Hamsun sin tekst for meg. Eg er glad for å kunne presentere vår sceniske tolking av Ylajali.

Ylajali, den uoppnåelege kvinna den unge mannen projiserer sine draumar på, den flyktige og vakre som kanskje lindrar den unge mannen sin tragiske situasjon, men som aukar komikken og fallhøgda til den svoltne figuren der ute i byhelvetet.

Arne Nøst
Teatersjef