Teaterdirektør Ellen Math Henrichsen er opptatt av takhøyde. Bokstavelig talt. Nøkkelen til å forstå teatrets akutte behov for nytt bygg er der, oppunder taket – som altfor mange steder er for lavt.

Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal

– Teatret er en fabrikk som trenger optimal produksjonsflyt og effektive produksjonslinjer for å kunne levere best mulig, sier hun. Hun velger den kontroversielle betegnelsen på teatret med overlegg og kjærlighet.

Kjærlighet til teaterkunsten og samfunnsoppdraget, og kjærlighet til det en veldre- vet produksjonsbedrift betyr for kunstens rammevilkår.

Samfunnsoppdraget

I Henrichsens fabrikk er det scenekunst som strømmer ut av produksjonslinjene, og denne kunsten kan og skal kvantifiseres. Det handler om samfunnsoppdraget teatret har fått, og mulighetene for å oppfylle det best mulig.

– Vi vil gi mest mulig teater året rundt. Da vi spilte En midtsommernattsdrøm i høst, opplevde vi at mange ikke fikk sett det. Så da setter vi det opp igjen til våren. Spørsmålet er hva vi i mellomtiden gjør med for eksempel åtte gigantiske søyler som er sentrale i forestillingens scenografi. For ikke å snakke om mange og omfangs- rike kostymer med innlagt lys og mekaniske deler. Det kan ikke slenges i en kommodeskuff, men må altså pakkes forsiktig ned i tre store kontainere som står lagret et sted på Jæren. Det tar tid og koster penger å ha dårlig plass, konstaterer hun.

Produksjonsflyten er langt fra optimal når produksjonsarbeiderne må flytte og bære og løfte kulisser og kostymer ut av hus, og inn igjen, og ut en gang til. i stedet for å lage enda mer kunst.

– Problemet er ikke hva du som publikummer ser av scenens magi, men alt det du ikke ser, som er logistikk, planer, rutiner, sikkerhets- og arbeidsinstrukser, flyt av varer og folk… ja, jeg nevner i fleng. Med et større og bedre bygg vil du få se mer av det vi viser fram på scenen, forklarer hun.

Vekselbruk

Henrichsen deler med sine kolleger et sterkt ønske om å gi publikum mest mulig godt teater. Det er jobben deres. Og teatrets publikum får mer teater nå enn de gjorde før.

– For få år siden ble det laget og vist ti-tolv produksjoner i løpet av et år på Rogaland Teater. Nå er tallet mellom 20 og 25. Teatret har gått fra det man kaller en suite-produksjon, der et stykke settes opp noen uker og blir borte når den planlagte spilleperioden er over, til et vekselbruk, der forestillinger kjøres parallelt og etterspurte produksjoner hentes opp igjen.

Vekselbruket er svært godt mottatt, og teatrets ambisjoner er å ta modellen til nye høyder. Det ideelle er at det er publikums ønsker og behov som avgjør, ikke stabens og bygningens kapasitet til håndtering og lagring.

– Det er en dyr kunstform vi jobber med, og fellesskapet betaler oss for å gjøre det.

Det er vår plikt å få mest mulig ut av disse pengene. Vi trenger en fleksibilitet i infrastrukturen som gjør oss i stand til å gi mest mulig til flest mulig for minst mulig, sier hun. Og takhøyde, kunne hun lagt til. For scenekunsten er ikke en kvadratmeter en kvadratmeter, den må nemlig være åtte og en halv meter høy for at vekselbruket skal fungere knirkefriere enn det gjør i dagens teaterbygg, med alle sine kroker og kriker, trapper og smale korridorer.

–Også er det jo så enkelt at med en større hovedscene, med 550 seter i stedet for dagens 350, vil vi kunne spille for ti tusen publikummere på 18 dager i stedet for 29 dager.

Med flere scener vil vi kunne gi vårt mangfoldige publikum det mangfoldet de ønsker og faktisk har krav på. Det er på den måten vi best kan oppfylle samfunnsoppdraget vårt, sier hun.

Lokal støtte

Sceneskifte, prosjektet som skal munne ut i et nytt teaterbygg, har pågått i åtte år. I forslaget til statsbudsjett for 2020 ble det klart at Kulturdepartementet ikke vil bidra med penger til fortsatt utredning.

– Det var en nedtur. Vi mobiliserte selvsagt overfor Rogalandsbenken som leverte en sterk, omfattende og tverrpolitisk merknad til statsbudsjettet. Men det er et problem for Sceneskifte når den ene eieren, staten, mener at vi fått nok utredningsmidler.

Desto større glede da lokalt næringsliv kom på banen, i erkjennelsen av byggeprosjektets betydning for regionen.

– SR-Bank bidrar med to millioner kroner, og det at banken hjelper oss økonomisk med å sluttføre forstudien er utrolig viktig. Disse prosessene tar tid, og nå er vi på oppløpssiden av forstudien. Når den har avklart om det er grunn til å bygge nytt teater – og det gjør den – må vi avklare om det lar seg realisere her i Kannik. Vi vil gjerne over i forprosjektet, der vi skal finne ut hvordan vi skal gjøre dette, sier Henrichsen.

Hun mener det også har mye å si at teatrets eier- og vertskommune har plassert nytt teaterbygg høyt oppe på den kulturelle dagsorden.

– Det betyr mye, for vi har vært lenge alene om dette. At både kommunen og fylkeskommunen nå sier de vil gi oss drahjelp, er veldig sterkt og veldig viktig.

Grevling i taket

Hun mener det er grunn til å tro at det blir et nytt bygg. Det neste spørsmålet er hvor. Det finnes grunner til å flytte fra Kannik, og grunner til å bli værende. Den såkalte Akropolisvisjonen, der teatret og museet utvikler området sammen, har fått mye kjeft etter at den ble lansert i vår. Men teatret slipper den ikke. Ikke ennå.

– Vi eier tomta her, det er jo et godt argument. Og så er det sånn at markedet for slitne teaterbygg er nokså begrenset, og disse er bevaringsverdige, noe som betyr at de må vedlikeholdes også i framtiden.

Det er heller ikke sånn at vi får tomten gratis hvis vi ender med å bygge på en kommunal tomt et sted. Kommunen har anstrengt økonomi og må selvsagt vurdere hva en kommersiell aktør er villig til å gi for tomten. Investeringskostnadene er ca. en halv milliard kroner høyere ved å bygge nytt.

Så det er gode argumenter for å bli værende, sier hun.

En fellesløsning med museene i Kannik har en utfordring knyttet til seg. Tomten er omtrent halvparten så stor som arealbehovet til de to kulturinstitusjonene.

– Det bygges i høyden, og ikke minst i dybden. Hvor langt ned kan vi grave før vi blir en grevling i taket for Bane Nord? Vi må i prinsippet rasere parken utenfor her, hvordan lar det seg løse innenfor reguleringsbestemmelsene? Blir vi værende her er det på de verneverdige byggenes premisser, i tillegg til nivåforskjellene vi får på en kupert tomt. Kan vi få til den effektive produksjonsflyten vi trenger?

40-50 prosent mer teater

Et nytt bygg på en flat tomt vil kunne gi fabrikken helt andre produksjonslinjer, uten kompromisser. Det betyr rimeligere drift, men altså anslagsvis 500 millioner kroner mer i investering.

– Det vi ønsker oss er ikke vanvittig ambisiøst, men det er et stort bygg, der vi kan makse ut 40-50 prosent mer teater for pengene. Hvert år. Bygget er bare viktig som infrastruktur for kunsten, av hensyn til kunsten bør denne infrastrukturen være optimal, sier Henrichsen.