Brødre i denne verden & den neste

Brødrene Løvehjerte provoserte da den kom i 1973, og planter mange spørsmål hos den som leser boka – eller ser oppsetningen på Rogaland Teater i høst.
17.09.2021
t h2021 innmat v9 web side 19 bilde 0001
TEKST: ÅSMUND ÅDNØY | FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL

Et godt stykke ut i øvingsperioden til Brødrene Løvehjerte kom en av de unge skuespillerne bort til regissør Bjørn Ravn Carlsen. (Og hvis du ikke kjenner handlingen i fortellingen og har tenkt å se stykket, kan du slutte å lese her.)
 

-DU... DE TAR JO LIVET SITT!

Ja, de gjør det. Det er i alle fall slik de voksne ser på avslutningen av historien. Barn er mer i tvil om hva som skjer, og hvorfor skal vi ta vår verdens virkelighetsoppfatning med oss over i et parallelt univers? Du finner verken Nangijala eller Nangilima på noe kart.

– At det kan tolkes som brødrene tar livet sitt i slutten av stykket, er ikke noe jeg legger vekt på. Det er viktigere for meg at de velger å være sammen videre, sier regissøren.

Vi må spole litt tilbake. Historien begynner med de unge brødrene Løve, som bor sammen med mor i en liten leilighet i vår tid. Lillebror Karl er syk. Ved å lytte til de voksnes samtaler får han vite at han kommer til å dø. Storebroren Jonatan trøster. Han lover Karl at det som skjer ved døden, er at han havner i landet Nangijala, hvor alt er godt. Der skal han og Karl være sammen når den tid kommer.

Kort tid etter forenes brødrene i Nangijala, men ikke på den måten vi tror det skal skje. Nangijala viser seg å heller ikke være et problemfritt paradis, for menneskene der er truet av den onde Tengil og hans menn, pluss en drage og enda mer. Astrid Lindgren kan kunsten å avdekke universene sine litt etter litt.

Skjer alt dette på ordentlig, eller er det fantasier i hodet til den døende gutten Karl Løve på et fattig loft i Stockholm et sted?

Brødrene Løvehjerte er tettpakket med spørsmål. Selv om det er en kort bok, har den fascinert alle fra barn og litteraturvitere i snart 50 år. Det er en fantasy-fortelling med mange lag, med innslag av krim. Og den slutter altså med at brødrene kaster seg utfor et stup, for å kunne gjenforenes i et annet og bedre land, bortenfor Nangijala: Nangilima

Den bittersøte slutten skiller Brødrene Løvehjerte fra eventyrene. Ondskapen taper, men det er slett ikke sikkert at heltene får leve lykkelig alle sine dager.

Slutten av Brødrene Løvehjerte var omstridt da boka kom i 1973. Det er også den av Lindgrens bøker som utløste flest brev fra barn til forfatteren. Bjørn Ravn Carlsen er overbevist om at det skyldes avslutningen.

Brødrene Løvehjerte er Astrid Lindgrens mest omdiskuterte bok, og den mest gåtefulle. Da den ble utgitt for nesten 50 år siden, fikk den ikke stående applaus fra alle anmelderne. 1970-tallet var den politiske og oppdragende litteraturens tiår, og Brødrene Løvehjerte var noe helt annet. Boka ble lest som et bilde på både den kalde krigen og på andre verdenskrig, hvor onde krefter truer et fredelig samfunn.

Ett spørsmål gikk igjen i avisdebattene: Oppmuntrer romanen til selvmord?

– Jeg synes kanskje dette er den mest slitesterke Lindgren-boka, fordi den handler om noe så universelt som det gode mot det onde, vennskap mellom søsken og vennskap mellom generasjoner. Og det er jo et religiøst snitt over det – troen på at det finnes noe etterpå, sier Bjørn Ravn Carlsen.

– Hva er det som fenger barn med Brødrene Løvehjerte? – At Kavring går fra å være en liten feiging til å ...ikke til å bli en tøffing. Men han gjør noe med redselen sin. Han viser mot. Både skuespillerne selv og publikum liker det. Inspirasjonen til fortellingen om broderkjærligheten kom fra et helt annet sted i Lindgren-universet. Da Emil i Lønneberget skulle bli til film, fikk pressen komme og fotografere skuespillerne. Alle fokuserte på Jan Ohlsson som skulle spille Emil. Etter en stund smøg den sjenerte unge skuespilleren seg ned på kneet til storebroren, som klemte ham inntil seg og gav ham et kyss på kinnet. – Da så jeg Brødrene Løvehjerte for meg, sa Lindgren senere. Brødrene Løvehjerte foregår i “leirbålenes og eventyrenes tid”. Andre Lindgren-bøker i dette landskapet er Mio min Mio og Ronja Røverdatter. Til sammen utgjør disse en slags frilufts-trio i Astrid Lindgrens forfatterskap. Alle disse historiene handler dessuten om minst to generasjoner, tenk bare på Ronja, Ronjas foreldre og gamle Skalle-Per i Ronja Røverdatter.  Av disse tre bøkene er båndene tettest mellom Brødrene Løvehjerte og Mio min Mio. Begge handler om barn som tar spranget fra en grå hverdag over i en magisk verden. Ronja Røverdatter har ikke den dobbeltheten, der foregår alt i en eventyraktig fortid.

– Som i alle Astrid Lindgrens bøker er det barna som er heltene, og det handler om barn mot de voksne. Det gjelder for så vidt i Emil også. Selv om ikke faren er en fiende, er det ham Emils påfunn går ut over. Regissør Bjørn Ravn Carlsen var besatt av Lindgrens bøker tidlig i ungdommen. Brødrene Løvehjerte leste han åtte-ti ganger, Mio min Mio nesten like mange.  – Dette var kanskje de siste barnebøkene jeg leste. Etter disse begynte jeg å lese ungdomslitteratur og voksenlitteratur. Jeg ble fascinert av at de kommer til en annen verden. Men fantasy-fascinasjonen min stanset faktisk kort tid etterpå.  Med den ballasten er det ikke rart at Ravn Carlsen er Rogaland Teaters Astrid Lindgren-spesialist. Han har regissert Pippi, Ronja Røverdatter, Mio min Mio og nå denne.  Brødrene Løvehjerte er på mange måter en gammeldags forestilling, uten videokunst og slikt. Hestene er byttet ut med sparkesykler, men det er omtrent det eneste som peker til vår tid.

– Jeg ville ikke lage en hypermoderne versjon av Brødrene Løvehjerte. Jeg har ingenting imot at andre gjør det, men jeg ville ikke det. Ja, jeg har nok laget en litt konservativ forestilling, oppsummerer han diskusjonen med seg selv. Brødrene Løvehjerte har vært spilt som teater mange ganger, på Rogaland Teater sist i 1998. Bjørn Ravn Carlsen mistenker at det er en ny filmatisering på gang, siden det var småtriksent å få scenerettighetene denne gangen. Det finnes knapt større roller i Barne– og ungdomsteatret enn Karl (bedre kjent som Kavring) og Jonatan. Kavring er på scenen hele tiden, og er på mange måter publikums øyne. Det er han vi opplever historien gjennom, mens rollen som Jonatan er mer fysisk.

– Det er mye lettere å være på scenen og snakke og slåss, enn å stå stille og ikke si noe. Hvis Kavring ikke synes det skumle er skummelt, så vil ikke publikum synes det heller.  Tolv skuespillere er byttet ut fra premieren i fjor høst. Forestillingen ble skapt under korona-restriksjonene. Det henger igjen i den ferdige oppsetningen. – Under prøvene sa vi hele tiden at “her må vi være tettere”, men når man har øvd hele perioden med avstand, blir det vanskelig å gå bort fra det. Mye av Kavrings rolle handler om at han velger å holde seg utenfor enkelte situasjoner, men med koronaavstand blir det vanskeligere å vise når det er snakk om korona-avstand og når Kavring tar et aktivt valg om å holde seg unna. Det håper jeg vi kan endre på når vi spiller i høst, sier Bjørn Ravn Carlsen. – Hva er det som fascinerer barn med denne fortellingen? – At ikke alt er svart/hvitt. Forræderen er et av de første menneskene Jonatan og Kavring blir glad i når de kommer til Kirsebærdalen. Det er typisk Astrid Lindgren. 

– Pippi har også dette doble ved seg. Hvem faen er Pippi? På mange måter en herlig arrogant liten drittsekk… Hun lever et liv hvor hun savner faren og har det vondt, men har penger, kan være krass, gir penger til tyvene. Og i Ronja Røverdatter må Ronja og Birk samle foreldrene – og er Birks foreldre slemmere enn de andre, slik vi kanskje leser det i begynnelsen? Nei.  – Dette er den Lindgren-fortellingen som skaper flest spørsmål hos leseren. Hvilke spørsmål har du hatt når du har lest den? – Mitt hovedspørsmål er: Når er noe en ond handling? Det er ingen tvil om at Tengil er slem. Den diskusjonen er død. Men videre enn det: Han de tror er forræderen får det stempelet bare fordi han ikke er så tjommi som de andre… Jeg valgte to av de blideste fjesene i Barne– og ungdomsteatret til å spille forræderen, to som alle barna er glade i fordi de er så snille og greie, sier Bjørn Ravn Carlsen og ler godt. – Samtidig er det noen som bare er slemme, som Tengil. Derfor spiller samme skuespiller også prest i stykket, ha-ha! Men er alle Tengils menn slemme? Hvis du ikke gjør som Tengil sier, havner du i grotta selv og må dø. Og historien har vist at folk er villige til å gjøre mye for å slippe unna selv. – Hvorfor skal folk se Brødrene Løvehjerte?

– Foreldre tror gjerne at barna kjenner denne historien, men det er ikke nødvendigvis slik. Hvis man vil at barna også skal få et forhold til den, bør de komme og se på.


Kilder: 
Stavanger Aftenblads arkiv
Vivi Edström: Astrid Lindgren – en studie av forfatterskapet (1992)
Hjem / Arkiv