Da Ibsen var farlig

“Hva skal hele Europa vel tro om det fattige lille Norge, naar Ibsen, Landets egen Søn, Gang efter Gang vedbliver at laste og forhaane sin gamle Moder?”
22.02.2022
img 2267
Tekst: Åsmund Ådnøy | Forestillingsfoto: Minna Suojoki

Sett deg i tidsmaskinen og bli med tilbake til 1881. Alle er enige om at Henrik Ibsen er samtidens store norske forfatter, selv om folk synes han godt kunne vist seg litt oftere i hjemlandet. 

To år tidligere, i 1879, skrev han “Et dukkehjem”. Hvis reaksjonene på det stykket var en storm, ble etterspillet etter “Gjengangere” en orkan. Kritikerne raste over familiedramaet som Ibsen hadde skrudd sammen fra sitt eksil i Italia. Faktisk ble ikke “Gjengangere” spilt på norske teaterscener før i 1900. (Premieren ble holdt, av alle steder, i Aurora Turner Hall i Chicago 20. mai 1882. Det ble oppført på originalspråket for skandinaviske innvandrere av et amatørteater som ville slå et slag for Ibsen.) 

I land etter land i Europa vegret teatrene seg for å sette opp stykket. “Gjengangere” ble kalt “en åpen kloakk” av Storbritannias ledende kritiker. Det ble ikke spilt på britiske scener før i 1914, 33 år etter at det kom ut.

Hva skyldtes alt bråket?

“Gjengangere” har bare fem roller. I relasjonene mellom dem legger Ibsen inn utroskap, dobbeltmoral, kjønnssykdommer, prostitusjon, lengsel, incest, generasjonskonflikter, eutanasi (barmhjertighetsdrap) og en kirke som har beveget seg langt bort fra utgangspunktet og i stedet er en vokter av moral og konvensjoner. 

Dette var helt i tråd med 1870-tallets ideal om at litteraturen skulle sette problemer under debatt, men var det nødvendig å være så tung på labben? spurte mange. Litteraturprofessor Tore Rem mener at “Gjengangere” bør regnes blant vår litteraturs sataniske vers, og det er ikke å ta for hardt i. I dag er Ibsen på pidestall, den gang var han sterkt omstridt. (Tore Rem mener for eksempel at “Gjengangere” er en av grunnene til at Ibsen aldri fikk Nobelprisen i litteratur. Stykket ligger simpelthen for langt unna statuttene for prisen, som sier at den skal tildeles den som har skrevet det beste i “idealistisk retning”.)

Debattene raste i månedsvis etter utgivelsen. Trondhjem Stiftsavis skrev at «Det fortælles med Krav paa Paalidelighed, at man i enkelte rigtig pene Familier skal have slaaet Hovedet istykker paa Ibsens Byste». I Dagsposten skrev signaturen x. at forholdene rundt Gengangere berørte «vor nationale Ære og Hederlighed […] Og hvad skal hele Europa vel tro om det fattige lille Norge, naar Ibsen, Landets egen Søn, Gang efter Gang vedbliver at laste og forhaane sin gamle Moder?»

“Gjengangere” ble sett på som en rambukk mot selve fundamentet i samfunnet. Kritikerne mente at stykket forkastet grunnleggende menneskelige verdier: Moralske plikter, selvoppofrelse og ansvar overfor fellesskapet. Andre kritikere tolket det med motsatt fortegn; at Ibsen med “Gjengangere” viste hvor ille det kunne gå i fordervede familierelasjoner hvor normene var oppløst. Kristenkonservative kritikere leste “Gjengangere” som en avsløring og kritikk av tendenser i tiden, og et forsvar for tradisjonelle verdier.

Og Ibsen selv? “Gjengangere” ble lansert til julehandelen i 1881. Ibsen ante nok hva han hadde sluppet løs. “Gengangere vil rimeligvis i nogle kredse vække allarm; men det må så være. Gjorde den ikke det, så havde det ikke været nødvendigt at skrive den”, skrev forfatteren i brev til forleggeren sin. 

I den store “Gjengangere”-feiden var faktisk Ibsens av og på-venn Bjørnstjerne Bjørnson en av dem som forsvarte stykket. Det samme gjorde Amalie Skram i Dagbladet, og som du husker fra norsktimene: 1880-tallet er naturalismens tiår i norsk litteraturhistorie. Etter at realismen i årene før hadde satt samfunnsspørsmål under debatt for å rette opp skjevheter, manglet naturalistene den optimismen. Så er da også “Gjengangere” et stykke hvor arv og miljø holder personene fastskrudd og drar dem ned. Nettopp Amalie Skram skulle noen år senere skrive hovedverket i norsk naturalisme, romanserien Hellemyrsfolket.

Hva handler “Gjengangere” om? Det er kunstneren Osvald Alving som er motoren for alt som skjer i det døgnet “Gjengangere” foregår. Han kommer hjem til familien etter et langt opphold i utlandet. Faren er død, og et barnehjem i hans navn skal åpne neste dag.

Det er mange lidende barn i Henriks Ibsens skuespill. De mest kjente er Hedvig i “Vildanden” og Lille Eyolf i stykket som bærer hans navn. Osvald i “Gjengangere” er voksen, men sønn av Fru Alving og en blek skygge av seg selv når han kommer hjem. Det skal bli verre.

Fru Alving er Osvalds mor, og har levd i et ulykkelig ekteskap med avdøde herr Alving. I huset finner vi også tjenestejenta Regine. Hun er herr Alvings datter, som han fikk med en tjenestejente i huset. Regine tror imidlertid at det er snekkeren Engstrand som er hennes far. Regine kaster øynene på den hjemvendte Osvald, som hun håper kan ta henne med bort fra bygda, til bedre ting. Hun flørter åpenlyst med Osvald, uten å vite at de er halvsøsken (og Fru Alving griper heller ikke inn). Sistemann i stykket er pastor Manders. Fru Alving var i sin tid forelsket i ham, men da hun gikk til ham, ba han henne om å vende tilbake til ektemannen. Der ble hun. “Og se hvordan det gikk!”, er det nesten som Ibsen sier til sine Dukkehjem-kritikere med skjebnen han gir Fru Alving.



“Gjengangere” er kanskje det Ibsen-stykket som holder seg nærmest de klassiske drama-reglene: Handlingen foregår på ett sted, i ett rom, gjennom ett døgn. Ibsen selv brukte undertittelen “Et familiedrama”, men mange mener “Gjengangere” er det Ibsen-stykket som ligner mest på en gresk tragedie. Samtidig er det også det stykket hvor Ibsens retrospektive teknikk er tydeligst. Gradvis avdekkes hemmelighetene som finnes i fortiden og innen husets fire vegger for deltakerne selv og for publikum. Til slutt raser det meste, og ender i en av Ibsens mest berømte sluttreplikker.

Hanne Tømta regisserer “Gjengangere”, på det som kommer til å bli en intim hovedscene på Rogaland Teater. I 2020 regisserte hun “Vildanden”, hennes første Ibsen-regi. Hun er tidligere sjef for Nationaltheatret og Rogaland Teater, men innrømmer glatt at hun i flere år gikk i sirkler rundt Ibsen. 

-Det har tatt tid å bli ordentlig glad i ham. Tekstene er så godt konstruert. Jeg har tenkt på dem litt som mursteiner, at det ikke er mulig å ta ut litt av dem uten å ødelegge, at det ikke var så mye frihet der.
-Men nå?
-Jeg har fått større selvtillit av å regissere “Vildanden”, uten at jeg er høy på meg selv og tenker “dette kan jeg”. Men nå ser jeg på Ibsens stykker mer som deilige kransekaker med mange ringer.

Mari Vatne Kjeldstadli har “tørket støv av teksten”. Målet er å skape en forestilling som treffer publikum her og nå, uten å prøve å kule opp Ibsen.

-Det blir neppe motorsykler, Twitter og mobiltelefoner på scenen. Vi beholder klangbunnen fra 1881, men kommer til å bruke ganske vanlige klær, sier Tømta.

Fru Alving er en av de store kvinnerollene i Ibsens stykker. Mange har lest “Gjengangere” som Ibsens svar til dem som kritiserte “Et dukkehjem”. Nora gikk. Fru Alving ville også gå fra sin mann, men ble overtalt til å bli værende i familien. Det er sønnen Osvald som setter alt i spill i “Gjengangere”, men det er fru Alving som er stormens øye. I stykket avdekkes lag på lag med fortielse og løgner i livet hennes.

-Fru Alving er en sterk dame. Hun klarer å opprettholde en normalitet i livet, men er det egentlig en styrke? Det er dette jeg alltid har syntes er gøy: Det er ikke gitt at det en person sier, er sant. Vi liker jo å presentere oss selv godt, sier regissør Tømta.

Hanne Tømta har utdanning fra russisk teater, og ser klare forskjeller mellom Ibsen og Leo Tolstojs personer.
-Tolstoj dømmer sine karakterer. Ibsen gjør ikke det, han gir dem muligheter og begrensninger. Ibsen ser personene sine mest som mennesker og ikke som menn og kvinner. Alle har gode og dårlige egenskaper.

-Hvorfor klarer Ibsen å fylle teatersalene år etter år?
-Han er slitesterk. Han er ikke dømmende. Vi lærer noe om det å være menneske. Jeg tror ikke det er fordi stoffet er aktuelt, det handler mer om at det alltid har vært vanskelig å være menneske. At Ibsens personer tenker mye av det samme som oss, gir oss trøst og håp.

Hanne Tømta kjenner bittelitt på forventningspresset ved å vende tilbake til teateret hvor hun var sjef 2005-08, og som hun kaller “teateret i sitt hjerte”.
-Hvordan har du forandret deg siden 2008?
-Jeg har mer erfaring. Før kunne jeg ikke se skogen for bare trær, men nå vet jeg at alt vil bli løst selv om det kan virke håpløst underveis.
-Hva er det som får folk til å prestere godt?
-Å kjenne at noen har troen på deg. Å vite at noen har tro på at du vil klare det. Alle de fire styrelederne jeg har hatt over meg som teatersjef har gitt meg passelig med motstand og løft på det rette måtene. 
-Men min fremste ledestjerne er Kjell, som var kjørelærer da jeg tok lappen. Han sa, og dette mener jeg gjelder i livet: “Se kort. Se langt.” Man må hele tiden gjøre den perspektivforflytningen. Det er livets lekse! Kjell kunne vært coach og motivator. Han var i alle fall flink til å få folk til å ta lappen!
Hjem / Arkiv