Leo Magnus de la Nuez hadde spilt skolerevy hvert år gjennom videregående, så flyttet han til Bergen. Han ville ta Europastudier og fikk etter hvert en bachelor med spesialisering i sammenlignende politikk. – Jeg tenkte på utenrikstjenesten og diplomatiet, forteller Leo.

Tekst: Anja W. Fremo | Foto: Stig Håvard Dirdal

Fremmede land, reiser til steder som ikke ligner hjemme, andre kulturer, språk, historie og politikk interesserer Leo sterkt. Han synes det fantastiske med å reise er å møte mennesker – og å se alt for første gang.

– Det får meg til å løfte blikket, være til stede.

Deler av studiet tok han på utveksling til Frankrike, han måtte lære seg fransk. Leo har tatt seg gjennom Georgia, spilt sjakk med ukrainske lastebilsjåfører ombord på lasteferge over Svartehavet, jobbet som dreng på en ranch i Texas, havnet i kryssild mellom unge palestinere og israelske militære på Vestbredden, han har observert fraværet av kvinner ute i gatene i Oman og dykket i Mosambik. Når han er på tur, trenger det ikke å være så komfortabelt, og det må helst minne minst mulig om hjemme. Ønsket om flere opplevelser som dette, fikk Leo til å se for seg en karriere utenlands.

Fra halvhjertet til helhjertet

Men så var det teaterdrømmen, da. Hva med den? – Jeg har alltid vært så betatt av teaterrommet. Faren min var såkalt front house manager på Den Nationale Scene i Bergen og noen av mine første minner er fra garderobene der. Noen av damene på kostymen sydde til og med en bitteliten smoking til meg.

Men å gjøre alvor av drømmen og søke Teaterskolen? Det satt lengre inne. Leo søkte, men såpass halvhjertet at han meldte avbud før første opptaksprøve, to år på rad. Men så var han klar til å kline til. Han møtte opp, og kom til tredjeprøve på første seriøse forsøk, året etter fikk han tilbud om plass på det ettertraktede studiet.

– Da tenkte jeg: Yes, nå er det dette jeg skal gjøre!

Lykkelig fyr

Det ble noen formative år, med mye hard jobbing, graving i egen personlighet, hvor man møter seg selv og medstudentene tett og intenst, på godt og vondt.

Og nå er det dette han gjør, spiller teater. Trøndelag Teater, Hålogaland Teater, Latter – og nå altså Rogaland Teater. Her blir han i hvert fall to– tre år.

– Å være skuespiller er jo en jobb, men det er også en drøm. Jeg håper og tror det skal gjøre meg lykkelig, og jeg håper folk synes det jeg gjør er all right.

Lykkelig, det mener han å være. Han trives i Stavanger, med regnet, kollegene og oppgavene. Og han vet spennende ting er i vente de neste årene.

– Siden jeg flyttet hjemmefra, har jeg tatt et år av gangen, så lengre enn to år fram, er det nesten ikke mulig å tenke, synes 30–åringen Leo Magnus de la Nuez.

Samboeren er frilans danser og bor i Oslo. De to er innstilt på å improvisere seg framover sammen, litt i Oslo, litt i Stavanger og hvem vet hvor veien går videre?

Improviserende type

Improvisasjon har Leo veldig lett for. Han er nemlig en fryktløs improvisasjonskunstner i den frie gruppen BMI, Bare Moro Impro. På Latter presenteres improgjengen som dette: “Bare Moro Impro (BMI) er en improgruppe som består av Christian Mikkelsen, Emil Lystvedt Berntsen, Leo Magnus de la Nuez og Olav Svarstad Haugland.

Siden oppstarten i 2012 har de fylt Grieghallen i Bergen med 1400 fans, laget sin egen serie på NRK (BMI – Turné), startet en av Norges morsomste og mest populære humorpodcaster (Ukentlig), spilt for fulle hus på klubbscenen og hovedscenen på Latter i 5 år og solgt over 10 000 billetter til Julelatter på Latter i 2016.” I 2019 var de klar med “Verdens beste show”.

– Vi har det veldig gøy med BMI. Vi leker sammen. Improteater er scenisk ekstremsport. Vi selger jo billetter, og det skal være morsomt. Man må virkelig legge fra seg frykten for å feile og tåle å drite seg ut. Det skal være kjapt, løst, lett og ledig. Og det er ekstremt live. Heldigvis er publikum med på reisen.

For ordens skyld; Improvisasjonsteater er altså teater uten manus. Forestillingen blir til der og da, gjerne i samarbeid med og etter innspill fra publikum, helt uten at skuespillerne på scenen kan forberede seg på hvilken rolle de skal spille.

– Vi bruker noen oppsett, eller “games”, som vi kaller det. Premisset for scenen kan for eksempel være at vi skal synge det som skal skje. Vi kan spørre en dame på første rad om hvor tanten hennes jobber, så er det kanskje på et apotek, og da skal scenen spilles ut på apoteket. Kanskje en av oss da må synge en sang om hvorfor vi trenger en medisin, for eksempel.

Vi må ha øyne og ører på stilk, lytte til hva de andre kommer med av forslag og tilbud på scenen. Det nytter ikke å tviholde på egne ideer, da synker man. Du må være forberedt på at hva som helst kan skje og at scenen kan ta en brå vending. Litt sånn er det kanskje med livet også, i grunnen, synes Leo. Ekstremteater som dette har han altså spilt for små selskap hjemme i folks stuer eller for fulle hus i Grieghallen og på Latter.

– Vi pleier å si til publikum at de nå skal være med på noe som aldri har skjedd før og aldri vil skje igjen. Jeg tenker på impro som å gå rundt og knipse bilder med et kamera. En teaterforestilling er mer som å male et stort bilde hvor man skal få fram så mange detaljer som mulig.

Ingen spisse albuer

– Å jobbe fram en forestilling, er masse gravearbeid. Vi setter oss ned med et manus, har åtte uker på å forske i en tekst, et materiale, en rolle. Vi går inn i det og stiller masse spørsmål underveis.

Leo Magnus de la Nuez har allerede vært med på dette mentale og kunstneriske gravearbeidet noen ganger på Rogaland Teater. Han var advokat i Et Drømmespill, søt og utrolig listig ung maktspiller som Mortimer i Maria Stuart, før jul var han Fredrik i A Christmas for Carol og nå i høst skal han være Bobchinsky i Revizor.

Kunnskap om historie, politisk maktspill og diplomatiske evner er nyttig i flere av rollene.

– Som type, har jeg ikke så spisse albuer selv, så derfor er det kanskje ekstra gøy å få spille de litt sleipe karakterene, som gir mulighet for å være utspekulert, slu og ekkel. Mortimer i Maria Stuart er en sånn rolle. Han er en sjarmerende og søt karakter, som kanskje nettopp derfor er ekstra farlig når han spiller maktspillet, mener Leo som mener å ha møtt noen sånne folk gjennom livet.

I høstens Revizor går turen til den russiske landsbygda. Der ryktes det at en statsrevizor er på vei til det gjennomkorrupte samfunnet. Mange har mye å frykte hvis de skal bli sett i kortene, ikke minst den undertrykkende borgermesteren. Når en fremmed dame antas å være statsrevizoren, er forviklingene i gang.

– Jeg tror det blir gøy. Historie og politikk er alltid gøy, mener Leo.

Optimismen rår

Optimistisk tilnærming, der altså. – Ja, jeg er nok en optimistisk fyr. Jeg kan tenke og gruble ganske mye, men jeg er ikke redd for å hoppe i det.

– I en gruppe er jeg nok den som prøver å passe på at folk har det bra. Jeg ser på meg selv som en omgjengelig og sosial person, har mange venner – og får lett venner. Kanskje det skyldes oppveksten i min store og kompliserte familie.

Leo må telle på fingrene for å lande på at det er åtte mennesker han regner som sine søsken. Han er midt i den løse flokken med folk fra 20 til 44 år. – Jeg er fellesnevneren. Det trengs et kart for å forstå hvordan familien min ser ut.

En bestefar er spansk, etternavnet har Leo med seg fra han. – Og jeg blir lett brun om sommeren. Resten av genene er fra Sunnmøre og Molde– traktene.

Nå vil han selv lære seg spansk og har funnet en app som hjelper til med litt spanskundervisning hver dag. Språk og kultur interesserer han, generelt. Spansken, spesielt, har nok litt med røttene å gjøre, men også med en reisedrøm som henger med fra før pandemien satte den på vent: En ekspedisjon han og samboeren har planlagt til Argentina. – Pengene står på sparekonto, så kanskje neste år!

Ekstremt matglad

Enn så lenge reiser Leo Magnus de la Nuez flittig mellom jobben i Stavanger og samboeren i Oslo. Der de også dyrker grønnsaker i et økologisk hagefellesskap. Han er glad i å være ute i naturen, prøver å drømme så stort han kan og tar verden inn gjennom god mat med mye smak, både den han lager selv og spiser ute.

– Jeg lager meg gjerne et andebryst eller noe bakt torsk selv om jeg spiser alene. Jeg har skjønt at det kanskje ikke er helt vanlig. Gjennom det siste halvannet året er det reiser, å møte publikum, være en del av en folkemengde, å være tett på andre, venner og familie han har savnet. Men han har også savnet de helt tilfeldige, flyktige møtene med fremmede.

– Men Stavanger disket opp med et fint, lite øyeblikk her om dagen. Jeg satt i Rosenli i fint vær og en dame som hadde med seg noe mat kom bort til meg. Hun insisterte på at jeg måtte spise hennes hjemmelagde iranske nudler, tok fram et lokk og ga meg en porsjon. Så fikk jeg altså nudler og en fin samtale med en fremmed, iransk dame.

– Det viser at folk er folk – og stort sett veldig hyggelige, uansett hvor man er.