Høsten seriesuksess på NRK, ”Babylon Berlin”, fungerer godt som vorspiel til Glenn Andre Kaadas debutsesong som teatersjef. Musikalen ”Cabaret” spilles ut i Berlin i overgangen mellom de (for noen) glade 20-årene og de (for de fleste) harde 30-årene. Vi kaller gjerne denne tiden mellomkrigstiden, en betegnelse som kom litt brått på samtiden. For livet leker på metropolens mange kabaret- og varietescener, og bare de som kjenner etter plages av en stigende uro.

Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal

– Dette materialet blir bare mer og mer relevant. Det handler om å lage teater i en tid der det politiske blir mer og mer brutalt. Det er jo akkurat det jeg gjør, konstaterer regissør Martin Lyngbo.

Introducing: Den sterke mann

– Det ligger en bekymring her, som jeg deler, for hvordan det politiske påvirker våre liv. Den sterke mann har reintrodusert seg selv. Demonisering av hele folkegrupper er blitt stadig mer comme-il-faut. Det er en uro og en sorg i dette, legger han til.

Den amerikanske forfatteren Cliff Bradshaw kommer til Berlin for å skrive bok, men ender med å livnære seg som oversetter og språklærer – og uforvarende som kurer for nazistene. Nattklubben Kit Kat Club er synopsen av det dekadente, lystige, frekke og deilige Berlin, og på toppen av den overdådige kransekaka troner fjærlette Sally Bowles. Han forelsker seg i den britiske danseren og B-skuespilleren, og uten opphold flytter hun inn på rommet hans på Fraulein Schutzes slitne pensjonat.

Det går som det må, ikke helt uberørt av framveksten av datidens tyske spesialvariant av fascismen. Den sterke mann er i aller høyeste grad i ferd med å introdusere seg selv, og like foran går de som brutalt bereder grunnen. Få aner hva som kommer til å treffe dem. Nattklubben og pensjonatet utgjør små universer som viser oss hvor lett det er ”å tale en urett som ikke rammer deg selv”.

Tidsvitnene dør ut

– Min morfar levde på 1930-tallet og som elitesvømmer var han ofte i Berlin. Jeg husker hvordan han og de andre besteforeldrene mine reagerte sterkt og tydelig på all flørting med det totalitære, på nedvurdering av andre folkegrupper og på at kompliserte sammenhenger ble redusert til enkle spørsmål med enkle løsninger, sier Lyngbo.

Han mener at det knapt er tilfeldig at vi ser framveksten av nettopp disse tingene, samtidig med at tidsvitnene dør.

– Når disse tidsvitnene ikke er her lenger, og kan slå alarm, da er det teateret og litteraturen som må gjøre det.

Rått og burlesk

”Cabaret” er utvilsomt langt mer enn en gøyal musikal krydret med burleske innslag og andre frekkiser, men den er det også.

– Originalt er ”Cabaret” heller en varieté, med stort orkester og ensemble. En kabaret er mindre og tettere, mer politisk med langt råere humor. Vår Cabaret er sånn: tett på, rått og burlesk, sier Lyngbo.

”Cabaret” ble skrevet på 1960-tallet, men er blant annet basert på kortromanen ”Goodbye Berlin” av Christopher Isherwood, som kom ut i 1939. Musikalen har vært satt opp et utall ganger over hele verden siden urpremieren på Broadway i New York i 1966. Ikke minst har Oscar-statuetten Liza Minelli vant for rollen som Sally Bowles i Hollywood-produksjonen fra 1972, bidratt til å gjøre ”Cabaret” til allemannseie. Filmen ble belønnet med ytterligere sju av de gjeve statuettene, til tross for – eller kanskje på grunn av – at den avviker fra originalversjonen ved at nazitrusselen er tonet kraftig ned.

Polarisert teater

På Hovedscenen er det den originale teaterversjonen vi får se. Nazitrusselen er hjertelig tilstede.

– Historien har mye ulikt i seg, og det har nok vært vanligere å spille også de vanskelige og såre hendelsene som komedie. Stykket har også, misforstått, blitt spilt nærmest som en mykpornoforestillingen der erotikkens attraktivitet skal fungere som en metafor for fascismens tiltrekningskraft. Vi går en annen vei, vi spiller det komiske langt ut i komikken og det tragiske langt ut i tragedien. Kall det gjerne polarisert, ler Lyngbo.

– Jeg er sikker på at det blir veldig morsomt, legger han til.

En uro

Martin Lyngbo har bak seg 12 år som teatersjef på Teater Mungo Park, og det er gjennom dette teaterets mange gjestespill i Stavanger han er blitt kjent med teaterhuset i Kannik. Mange frydet seg over ”HC Andersens samlede eventyr” på Intimscenen i høst.

– Jeg liker godt teateret dere har her. Da Glenn ble ansatt som sjef tok han kontakt og ville at jeg skulle gjøre en forestilling i debutsesongen. Jeg foreslo ”Cabaret”, og da viste det seg at han og dramaturg Michael Evans hadde tenkt den samme tanken, forteller dansken, og fortsetter:

– At vi uavhengig av hverandre tenker på ”Cabaret” som noe folk trenger handler om at vi alle kjenner på en uro for noen strømninger vi ser. ”Cabaret” er en eneste stor oppfordring til folk om å melde seg inn i livet og i politikken. Det er faktisk to sider av samme sak.

Uroen for framveksten av totalitære ideologier dempes av gleden seg over at det finnes motkrefter. Mellomvalget i USA og de pågående etterforskningene av russisk innblanding i presidentvalget mener han er eksempler som gir håp.

Krangel og sex

– ”Cabaret” er en musikal. Kan formen bli for lett for så alvorlige undertoner?

– Ja, det kan skje, men ikke her. Vi lager en forestilling som appellerer til også til dem som er i andre ekkokammer. Jeg vil vekke folk opp av dvalen, jeg vil at de skal gå hjem og krangle med kjæresten og ha fantastisk sex etterpå, eller at de som ikke har en kjæreste kommer seg ut for å finne en. ”Cabaret” er en kjærlighetserklæring til livet.

Life is a cabaret, old chum. Come to the cabaret.