Et enegget tvillingpar i et rødt rom i en umulig barndom. Maria Drangeids regidebut gir oss nyklassikeren Tvillingenes dagbok.

Trykksverten var ikke tørr på Maria Drangeids vitnemål fra regilinjen på Teaterhøyskolen før hun gikk i gang med Tvillingenes dagbok på Intimscenen.

– Klart det er spesielt kjekt å komme hjem for å ha debuten her, sier hun. For henne er «hjem» ikke bare Stavanger og Rogaland, det er også i aller høyest grad Rogaland Teater. Hun er et ektefødt teaterbarn av Barne– og ungdomsteatret.

Omsorgssvikt på alle plan

Ungarske Agota Kristofs urovekkende roman fra 1986 har fått nytt liv blant norske lesehester. Boka er oversatt på ny, og utgitt som den første i en trilogi. Det er ingen lystig historie, men samtidig en dypt fascinerende fortelling om to gutter som må treffe ekstreme tiltak i en verden der ingen omsorg finnes. Og nettopp dette med fortellingen er det Drangeid er så opptatt av.

Det er krig i landet og tvillingparet sendes ut av byen og til sin ukjente bestemor på landet. De opplever at moren svikter dem og at den ukjente bestemoren overhodet ikke bryr seg om dem. Folkene i bestemorens landsby er opptatt av å overleve og har ingenting å gi hverandre. Det er omsorgssvikt på alle plan, og de voksne som skulle hjelpe, er tvillingenes fiender.

– I romanen er det et rikt persongalleri, men på Intimscenen er det bare de to. Det valgte jeg for å få fram ensomheten i dette.

Lavmælt, nøkternt

Historien deres fortelles gjennom en dagbok de fører sammen. Språket er lavmælt og presist, med nøkterne, følelsesløse redegjørelser for selv de mest dramatiske hendelser.

– De er voldsomt opptatt av sannhet. Alt som står i dagboken skal være sant. Men det er de som velger hva som skal være med, og hva som skal utelates. Jeg er fascinert av forholdet mellom troverdighet og pålitelighet. Det er alltid et spørsmål om hvem sin fortelling det er. En troverdig forteller trenger ikke være en pålitelig forteller. Når noen forteller sin egen historie framstår den ofte som svært troverdig, men særlig pålitelig trenger den ikke å være.

I historien tvillingene forteller forstår vi at ting utelates, viktige ting, for eksempel et mord de begår. Fortellingen er fra deres ståsted.

– Det er en sterk opplevelse å avsløre sånne fortielser. Litt som når man blir litt glad i hovedkarakteren i en krimroman og det viser seg at det er han som er morderen.

Red box

Vi er i en hvilken som helst krig, i en ikke-tid, på et ikke-sted. Intimscenen er malt rød, fra topp til tå, og fylt opp med ting. Etterlatte ting. Et plastrør, en kamel på hjul, en terrassevarmer og noen tv-apparater. Blant mye annet. Det er ikke en søppeldynge, det er ting folk lot være igjen da de dro. Nytt og gammelt, virker – virker ikke.

– Dette er saker tvillingene ser verdi i, men ingen andre gjør det. Interessant nok har vi hentet disse tingene fra teatrets lager av greier som skal kastes. Så også i forestillingen er det faktisk ting ingen vil ha.

I en situasjon der de voksne er fienden og der det ikke finnes rollemodeller, må de unge barna lage sin egen overlevelsesstrategi, sine egne regler og sin egen moral. For å holde ut overgrepene herder de seg, fysisk og psykisk. De utsetter seg for kulde, smerte, sult, skuffelse, fornedrelse – og godhet – for å utvikle verktøy som gjør dem ufølsomme.

– Klarer de det? Det kan se sånn ut, men kanskje blir de bare mer følsomme. Tvillingene virker veldig rare, men kanskje er de ikke så rare. Hvordan ville vi oppført oss under så ekstreme forhold? Dette handler om å være barn i en helt umulig situasjon.

Dynamisk scenebilde

Tvillingene prøver å fortelle historien sin, men den har ingen lykkelig slutt, og de blir aldri ferdige. Alle de etterlatte tingene er avgjørende for historiefortellingen, og begge prøver å finne sine soner, sine rom i den røde boksen. Rokkeringene som finner sted den ene kvelden kan bli avgjørende for forestillingen neste kveld.

– De må finne sitt system for alt dette, og hvis det finnes et sted blant alle tingene som for eksempel forbindes med mor, må det endres eller flyttes. De skal herdes, og det betyr også at gode ord og kjære minner må miste mening. De kan ikke tillate seg å bli nostalgiske og følsomme. Men ingenting kan flyttes ut av det røde rommet, bare innenfor det.

Mor, far og barn-leken

Det eneggede tvillingparet vil gjerne bli oppfattet som én, og føle seg som én. Det er Mari Strand Ferstad og Kasper Skovli Botnen som står på scenen, og Drangeid er ikke bekymret for at de to er ulike kjønn og ligner lite på hverandre.

– Tvillingene driver på sånn som barn gjør når de leker roller. Du er mor og jeg er far og de er barn. De går inn i rollene, og blir der uten strev, til de tar en ny rolle. Hele tiden nye lag. Jeg synes det er spennende å få til dette på en teaterscene, og det viktige er at Mari og Kasper vil være med på å hoppe mellom alle disse lagene.

Den ferske regissøren er kommet hjem til et teater hun kjenner ut og inn. Årene mellom hun var åtte og atten tilbrakte hun i Barne– og Ungdomsteatret (BUT), bare avbrutt av en kort tenåringsperiode der teater var alt annet enn kult. Etterpå jobbet hun på teatret, blant annet som sufflør.

– Det er en fordel at jeg kjenner folkene, bygget og forstår rollene og oppgavene som er nødvendige for at det skal bli teater, også dem som ikke synes før noe går galt.

Velstudert

Det er et trangt nåløye hun har kommet gjennom. Tre studenter tas opp hvert tredje år på regilinjen. Drangeid kom inn på andre forsøk. Da hadde hun rukket å ta en master i nordisk litteratur og et årsstudium i fransk litteratur.

– Alle på mitt kull har en utdannelse fra før, inkludert en medisiner. Jeg trodde lenge jeg ville bli skuespiller, det var tilfeldigheter som fikk meg til å innse at det var regi jeg ville. Jeg har vært student lenge, Lånekassen takket for seg for flere år siden, så det er fint å begynne å jobbe nå. Spesielt kjekt er det å komme hjem, til Stavanger og Rogaland Teater.