I en verden av global bekymring, terrorisme, ustabilt klima og urolige politiske forhold, begynner et kjærestepar å diskutere om det er på tide å få barn.

Tekst: Ingrid Milde | Foto: Stig Håvard Dirdal

En for mange gjenkjennelig samtale hvor det argumenteres både vidt og bredt om fordelene, eller ulempene, ved å bringe et nytt liv til verden. De vil jo så gjerne gjøre det som er rett!

PUST, eller Lungs, som er originaltittelen på stykket, er skrevet av den prisbelønte britiske dramatikeren Duncan Macmillan, og har gått sin seiersgang i Europa. Teksten overrasker og trollbinder publikum med både humor og alvor.

– Hva var begrunnelsen for at du valgte dette stykket?

– Det var tilfeldigheter som førte til at jeg snublet over dette stykket. Jeg var sammen med Kulturkompaniet på et oppdrag i Molde, hvor vi hadde et teaterkurs for ansatte på gassanlegget, forteller Simon Lay, regissør for PUST. – Etter kurset skulle vi gå opp og finne en grotte i fjellet, men etter hvert gikk vi til lårene i snø, så vi måtte snu. Vi fant ut at vi skulle gå på teater, og de eneste to billettene som var igjen, var på PUST, eller Pusterom, som de kalte det.

– Jeg ble satt helt ut, dette var et stykke som virkelig fenget meg.

”– En imponerende maraton i skuespillerkunst, en berg- og dalbane av ord, følelser, fornuft, irrasjonalitet og en god dose humor”, skrev anmelderen i Romsdalens budstikke etter premieren i Molde.

– Jeg spurte ydmykt teatret i Molde om å få bruke manus, og de var velvillige og sendte det til meg. Så måtte jeg prøve å overtale Arne Nøst til å sette det opp, i et allerede fullt program på Rogaland Teater. Til slutt åpnet det seg en luke, og jeg fikk ja til å sette det opp på Intimscenen, med Mareike Wang og Espen Hana i rollene.

– Du er godt kjent med Rogaland Teater fra før?

– Ja, jeg har regissert mange stykker her tidligere, og har alltid hatt et lite hjem borte fra hjemmet her på teatret.
Det første var spøkelseshistorien Damen i sort i 2002, deretter Hasse Karlsson avslører i 2003, Lille Fugl Fønix i 2004 (her delte han regien med teatersjef Hanne Tømta), Amadeus i 2005 (regiassistent), Cooking with Elvis i 2007, 24 mislykte nordmenn også i 2007, Hjalmar og Flode i 2009 og #sweet i 2014.

– Jeg tror ikke folk vet at det er jeg som har regissert dem, men de kjenner sikkert stykkene, ler Simon Lay.

Stoler på publikum

PUST er en kjærlighetshistorie du aldri har sett før. En naken scene og et kjærestepar i samtale om livets store og små spørsmål.

– Vi ønsker å fortelle en historie uten for mye effekter og store ting som kan virke forstyrrende på det de sier. Vi må stole på at publikum lytter til det som blir sagt, og lever seg inn i historien. Det blir veldig intimt, men samtidig episk.

Dette er et par som kommer fra forskjellige samfunnslag. De går ikke i detaljer om familiene sine, men vi aner disse tingene. Vi blir kjent med dem, og vi forstår dem. Spørsmålet er om de skal sette barn til verden. Er det riktig å sette barn til verden, slik den er i dag – overbefolket og truet av klima?

– De vil gjerne være gode mennesker, sier Simon, – men kanskje de tenker for mye over tingene, samtidig som tiden renner ut for dem. Eller er det verden som tiden renner ut for?

Klimaendring

– Vi får i dag mye dramatisk informasjon om is som smelter ved polene og landområder, som for eksempel ferieparadiset Maldivene, som kommer til å bli oversvømt når havet stiger. Hvorfor ta sjansen på å føde barn inn i denne verden? Men kan vi redde planeten – eller er det bedre at vi redder oss selv, spør Simon Lay retorisk. – Jeg tenker at vi ikke trenger å redde planeten, den vil klare å redde seg selv, vi mennesker er tross alt bare et lite øyeblikk i planetens lange historie.

For mange tanker?

– Diskusjonene i stykket tar problemstillinger på kornet på en humoristisk måte. Men ordene trykker på så mange knapper hos oss, som utløser mange tanker. Men hvis du tenker på alt mulig, blir du ofte handlingslammet og prokrastinerer.

– Stykket etterlater mange inntrykk, du gjenkjenner deg selv, vi kjenner oss alle igjen i historien som vises. Vi har alle et ønske om å leve et godt, komfortabelt liv. Men samtidig klarer vi ikke å holde alle forsettene vi har. Vi kjøper fremdeles den nyeste iPhonen, selv om vi vet at vi klarer oss med den vi har, og at telefonen er håndlaget av folk som jobber som slaver. Samtidig kritiserer vi andre som gjør lignende ting, fordi vi har et ønske om å være opplyste og gode mennesker. Det er bare så vanskelig.

Simon Lay kaller stykket ”En Pandoras eske av frykt som vi alle har, enten du er ung, middelaldrende eller gammel”. Den eksistensielle historien veksler mellom ytterste fortvilelse til optimisme og pur glede på et øyeblikk. – Tempoet er høyt, sier han. – Noen ganger hopper historien ett eller ti minutter fremover i tid, andre ganger kan det være flere måneder, eller år. Men det er gjort uhyre elegant.

– Når man treffer noen og blir forelsket, skaper man en liten boble, sin egen lille øy. På tross av de mest forferdelige omgivelser, er vi mennesker laget slik at vi får tid, eller finner tid til å elske, og få barn. Folk får til og med barn i Aleppo! Tanken på å leve livet alene er nemlig veldig skremmende for de fleste.

Hurtigtogfart

– Jeg synes PUST er et veldig rørende stykke, og det er brilliant skrevet. Rogaland Teaters Michael Evans har gjort et utmerket arbeid med teksten, han er en erfaren dramaturg og er en fantastisk samarbeidspartner, sier Simon Lay.

– Teater er en av de beste måtene å belyse samfunnet på. Et teaterstykke kan sette søkelys på sinnet og frustrasjoner som folk føler overfor for eksempel de mørke og grumsete kreftene i samfunnet. Når det blir vist på teaterscenen, blir det tydelig for oss, og ikke minst er teater live! Vi puster i den samme luften som skuespillerne, og lytter til det de forteller.

– For en skuespiller er det å se noen sitte med blått lys i ansiktet fra en telefon, veldig ødeleggende. Mitt råd til publikum er å konsentrere seg om det som foregår på scenen der og da.

– Selv om du aldri har vært i teater før, så gå og se dette stykket! Det vil garantert bevege deg og sette hjernen din i sving, sier Simon Lay. – Men du må følge med. Det er som et tog som forlater stasjonen, og hvis du ikke følger med på reisen, faller du av på en av stasjonene. Så skaff deg en billett, finn setet ditt på toget og bli med!

TEATERMAGASINET