Den er bare så mye mer enn en billettluke. Jo, det er en luke, og man får billetter der. Men det er også teatrets resepsjon og sentralbord, og noen ganger SFO for unge barneteaterbarn. Ikke minst er det et sted man kan få hjelp og støtte når de der greiene med billettbestilling på nettet ikke funker og dataen er en kranglefant.

Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal

120.000 opplevelser

Sju blide billettdamer går i turnus i luka, fem kvinnelige og to mannlige. I fjor sørget de for at over 120.00 billetter ble ekspedert, fordelt på mer enn 700 forestillinger og arrangementer. Dette gjorde de samtidig med at de håndterte overgangen til nytt billettsystem og sendte ut billetter til 3700 Dramakortkunder. Er det rart de ble nominert til Teaterteknisk pris?

– Det er stas å bli nominert til pris, det er vi stolte av. Jeg synes også det var kjekt å få skryt av teaterets styre, som observerte at vi var travle, og håndterte det godt. Det er viktig å bli sett, sier Eivind André Hansen. Han er deltidsansatt student, i likhet med den andre mannlige billettdamen.

Armer og bein

Overgangen til nytt billettsystem har ikke vært helt uten steiner i skoen. Et helt nyutviklet system der utviklerne oppholdt seg hjemme i Danmark og tilbød brukerstøtte over telefon med en kartoffel i halsen. Samtidig var det business as usual på alle scener og i huset for øvrig. Det gikk ei kule varmt, med sju store smil.

– Jo, det var litt styr, underdriver Siri Undheim Aasland, som er veteranen i luka med 13 års ansiennitet.

– Det blir litt armer og bein når vi har stor pågang og teknikken ikke fungerer, medgir Anita Sætre. Hun er billettlukeansvarlig, men ikke en spesielt sjefete lukesjef.

Ekte mennesker

Nå er skuldrene er tilbake der de hører hjemme. Systemet virker, og ikke minst kan et stadig økende antall Dramakortkunder betjene seg selv. Det gir anledning til å ta vare på de kundene som ikke er så begeistret for dette besværlige internettet, og kanskje synes det er litt beklemmende at de har svak digital kompetanse.

– Vi har kunder som aldri kommer til å kjøpe billetter på nett, og vi har kunder som synes det er hyggelig å snakke med ekte mennesker. Dem skal vi ivareta. Det blir stadig færre møteplasser, det er fint at folk vil innom oss, sier Siri.

– Vi vil være den beste billettluka! Ikke bare her, men i Norge. I hele verden, kanskje, ler Anita.

Ser alt. Alt

Hun ler, men teaterets brukerundersøkelse fra i vinter er ingenting å le av. Her skårer billettluka skyhøyt, og høyest på spørsmål om serviceholdning og kompetanse om forestillingene. Det er det gode grunner til.

– Vi ser forestillingene i prøveperioden, og etterpå, og vi leser manus. Det er viktig at vi vet hva vi selger, og at vi kan si mer enn det folk kan lese i anmeldelser. Vi har kunder som lurer på om den ene eller den andre oppsetningen egner seg for svigerfar eller en niese på tolv, og der kan vi veilede, sier Siri.

– Det er ikke vanskelig å gi anbefalinger når jeg har sett forestillingene vi selger, da klarer jeg å se hvilke grupper det passer for, opplever Eivind.

Billettlukas credo er at ingen oppsetninger er dårlige, men at det ikke er alt som passer for alle. Derfor må de vite hva de snakker om.

– Våre stykker får jevnt over gode kritikker, og når vi har kunnskap om stykket er det lett å selge det inn. De få gangene et stykke får urettferdig dårlig kritikk, har vi nok kunnskap til å snakke det opp og rette oppe inntrykket. Jeg kan ikke huske at noen har kommet tilbake til oss og kjeftet fordi vi ga et dårlig råd, sier Siri.

Misfornøyd?

Det skulle tatt seg ut. Hvem kan kjefte på disse blide folkene?

– Misfornøyde kunder har vi ikke så mange av, det må være dem som parkerer bilen i lureste laget fordi de bare skal stikke innom i en fart og ordne med noen billetter. Hvis det da er litt kø og vi bruker den tiden vi må, kan det bli litt tett stemning. Vi skjønner jo det, det er kjedelig å få parkeringsbot, og vi tar det overhodet ikke personlig, smiler Anita.

Eivind var ingen lidenskapelig teatergjenger før han ble tatt inn i luka. Interessen har økt betraktelig.

– Jeg er nok ikke den største fan av Ibsen og andre gamle klassikere, men jeg synes de er flinke her til å gi også de stykkene et moderne og relevant preg. «Pan» likte jeg for eksempel veldig godt. Favorittene er «Viste Beach Club» og «Alle fantastiske ting». Jeg liker det interaktive, at publikum blir involvert, sier han.

Heftig begeistret

Siri begynte på en ti på topp-liste da hun ble ansatt, men nå er den meningsløst lang.

– Vet du, jeg klarer ikke å velge. Jeg er veldig begeistret for nærheten på Intimscenen. Og teaterkonsertene, de med Mozart, Beethoven og Beatles, de elsket jeg. Å, nå kom jeg på noe: «Hamlet» med Torbjørn Eriksen. Den er den beste, sier hun.

– Det er ufattelig vanskelig å velge. Jeg blir liksom bare begeistret, for skuespillerne, for teksten og stemningen, det er helt oppslukende. Jeg er kanskje litt spesielt begeistret for Barne- og Ungdomsteateret, og jeg er veldig glad for og stolt av at vi har BUT. «#sweet» tok innersvingen på meg, kanskje det er min favoritt, sier Anita.

Limet

De vet det, og de sier det:

– Vi er limet i huset. Det opplever vi kanskje aller mest når ferske BUT-unger sitter hos oss og venter på å bli hentet av mor og far. Det er viktig for oss at vi tar vare på dem, også, sier Siri.

De som har kjent Rogaland Teater lenge vet at serviceinnstilling, humør og omsorg ikke er noe dagens billettluke har oppfunnet. Billettluka er en institusjon blant drevne teatergjengere i regionen.

– Vi får til å overlevere en kultur og en grunnholdning, og det hjelper at det er lite gjennomtrekk, forklarer Anita.

– Det er noen verdier i denne luka, som bare ligger der. Jeg lærte dem ved å observere de andre da jeg begynte her for to år siden, sier Eivind.

– Hva slags verdier er det?

– Det er noe med omsorg, tror jeg. Vi hadde en hendelse der en liten gutt ble skremt av forestillingen. Det hender at teater er skummelt, ikke sant? Så fikk han sitte inne hos oss, der han så resten av forestillingen på monitoren vår. Litt sånn krisehåndtering som det er kjekt at vi kan få til, sier han.

Utrydningstruet

Det er imponerende at det var plass til et menneske til i det trange lokalet, selv en liten gutt. De to som er på jobb sitter rygg mot rygg, med knapt en meter mellom. Eivind forsikrer at han har et romslig forhold til intimsonen sin, og foretrekker å ha en kollega i ryggen framfor å jobbe alene.

– Arbeidsmiljøet er enormt bra, selv om det er travelt i perioder. Jeg kunne ikke hatt en bedre jobb, mener han.

– Vi er en fin gjeng, som er flinke til å tilpasse oss hverandre. Hvis noen har en dårlig dag løfter vi andre, i stedet for å la oss trekke ned. Og vi ler mye, sier Anita.

– Robotene tar over, vet du. Vi er nok en utdøende rase, men vi blir her så lenge det er kunder, og foreløpig er det nok av dem, smiler Siri.