Tekst: Anja Fremo | Foto: Stig Håvard Dirdal

Helga Guren kan virkelig synge, hun kan spille harpeleik og hardingfele. Hun kan komponere og hun kan danse, turne og drive akrobatikk. Flere dialekter kan hun med stor troverdighet bruke i rollene sine. I tillegg er hun skolert i ulike skuespillerteknikker. Alle disse verktøyene har hun med seg når hun går inn i nye roller.

Nå er det Nora i Henrik Ibsens Et dukkehjem hun har meislet fram. -En stor utfordring, mener hun selv, og det er ikke rart. Nora er virkelig en av de store kvinneskikkelsene i teatret.
-Det er jo en grunn til at Et dukkehjem er en klassiker. Det er tidløse problemstillinger rundt menneskelige relasjoner, og jeg håper å kunne gi rollen en spennende tolkning.

Helga Guren er opptatt av å utfordre stereotypene. Hun møter dem både på scenen, i teatret og i livet ellers; forventningen til hva en kvinne eller en mann skal være og ikke være.
-Jeg er svært bevisst på hvordan kjønn blir framstilt når jeg ser teater. Selv synes jeg det er mer interessant å bli presentert for karakterer og reaksjonsmønstre som overrasker. Jeg tror det er bra å tørre å utfordre.

Turn og dans

Det er litt tilfeldig at Helga ble skuespiller. Hun er gårdsjente fra Østfold. Kosakk-danseren på den økologiske kefir-melken er hennes pappa. I barndommen drev hun med musikk, håndball, hest og turn. Hun har vært med i NM og til og med vunnet. I 2002 ble hun norgesmester. VM ble det også, i turngrenen hjul. Det er en øvelse hvor utøveren bruker et gigantisk hjul til å turne rundt i.

Metallhjulet, som i Helgas tilfelle er 220 cm i diameter, var nær ved å komme med i forestillingen Shockheaded Peter sist høst. Derfor ble et slikt hjul med på natt-toget fra Rygge til Stavanger. De gamle kunstene satt temmelig bra da Helga satte i gang med prøvene, men til slutt ble det likevel ikke plass til hjulet på scenen i Stavanger konserthus. Dermed er hjulturn fortsatt uprøvd på teaterscenen i Stavanger.

-Jeg liker veldig godt å bruke fysikken i arbeidet på scenen, sier Helga Guren. Hennes tydeligste eksempel på hvordan det har hjulpet henne inn i en rolle, er forestillingen Sonny. Der var Helga karakteren til den fallende engel Lucifer. –Jeg satt og så på prøvene i fem uker, så fant jeg etter hvert en måte å bevege meg på, inspirert av det israelske dansekompaniet Batsheva. De bruker en teknikk som kalles Gaga, en litt kantete bevegelsesform hvor bevegelsen tar utgangspunkt i leddene, forteller Helga.

Det var idrett og musikk som proppet dagene fulle for Helga i barndommen hjemme i Rygge på 1990-tallet. Hun fikk alltid lov å prøve ut nye aktiviteter, men turn og fiolin har hun hatt med seg fra hun var 6 år. Veterinær-moren og bonde-faren, utsatte Helga for mange musikalske inntrykk, men det var i grunnen lite teater i oppveksten.
-Jeg hadde likevel alltid en fascinasjon for teater, selv om jeg ikke visste så mye om hva det var.

Teknikker for sang og skuespill

Så ville det seg slik at Helga fikk rollen som Maria i West Side Story. Det var teatergruppen Applaus som satte opp forestillingen på Parkteateret i Moss. Og Helga grep teatret, og det grep henne. -Jeg forelsket meg i teatret.

Helga Guren ble oppfordret til å søke teaterskolen. -Jeg tenkte: Hvis jeg kommer inn, er det teater jeg skal gjøre.

Og sånn ble det. Helga solgte hesten sin, lot turnhjulet bli igjen i hallen i Rygge og flyttet til Oslo for å bli skuespiller.

Siden har hun spilt teater i Tromsø, Oslo, Stockholm, Wien, landet rundt flere ganger med Riksteateret – og de siste fem årene ved Rogaland Teater. Her har hun blitt hedret med Heddanominasjoner for fire av sine rolletolkninger.

Innimellom har hun reist til New York for å lære om skuespillerteknikken Meisner-technique, til København for å perfeksjonere ulike måter å synge på, til Wien for å delta på Europas største dansefestival og til Stockholm på prosjektopphold i performance-sjangeren. Tilbake kommer hun, med flere og bedre verktøy til scenearbeidet.

Forteller viktige ting

-Jeg vil fortsette å lære. Som kunstner og skuespiller tror jeg det er viktig å ha vilje og evne til å være åpen og nysgjerrig. Det tror jeg er helt avgjørende hvis man vil fortelle noe viktig.

Og det er viktige ting Helga Guren gjerne vil fortelle med kunsten. Mulighetene til det mener hun har vært mange på Rogaland Teater. Når hun ser tilbake, trekker Helga selv fram to forestillinger. Shoot og Fruen fra Havet hvor hun spilte Bolette. Ensemblet i Ibsen-forestillingen ble hedret med Heddapris for særlig kunstnerisk innsats.

-Alle prosjektene lever videre, men disse to utkrystalliserer seg på helt spesielle måter. I Fruen fra havet fikk vi jobbe med regissøren Tatu Hämäläinen, en utrolig spennende regissør. Den tonen vi i ensemblet fant sammen, var sjelden. Forestillingen Shoot sa noe viktig om tida vi lever i. Det er et kløktig stykke rundt krig i vår tid, hvem som er den gode og den onde og det nærmest oppbrukte begrepet ”kampen mot terror”. Terrorangrepet i In Amenas skjedde en ukes tid før vår premiere, og det gjorde meg nok ekstra oppmerksom på hvor skremmende aktuell teksten dessverre var og fortsatt er.

Det er en skummel tid, mener Helga Guren. –Det er urolig så mange steder, og millioner av mennesker på flukt lever under helt utenkelige forhold. Da synes jeg det er skremmende at det er en bølge av mindre felleskap, nå som vi virkelig trenger å jobbe for et større felleskap. Jeg er redd det kan smelle skikkelig.

Publikum som medium

Noe av det Helga Guren synes er mest fantastisk med teater, er kommunikasjonen som oppstår mellom sal og scene. -Ingen kunstart er noe uten et publikum. Og jeg tror kanskje ikke publikum alltid er klar over hvor viktige de er i forestillingen. Teater skjer her og nå. Det er ikke så mange slike rom igjen i samfunnet vårt. Kontrakten er at publikum og skuespillere er sammen om opplevelsen i dette rommet, akkurat nå. Etterpå lever den videre i de som opplevde det. Det synes jeg er veldig vakkert.

Filmdebuterer

Beina ligger sjelden på bordet hjemme hos Helga Guren, i tredje etasje i en av Stavangers få skikkelige bygårder, i utkanten av Gamle Stavanger. Rett utenfor stuevinduet svirrer småfuglene. – Det er nesten som å bo i et tre, synes Helga. Men hun har lite tid til å studere fuglelivet. Hun har alltid prosjekter på gang, i tillegg til jobben på Rogaland Teater.

I løpet av året blir Helga for eksempel å se på filmlerretet i Sara Johnsens neste spillefilm. Arbeid med film er en ny erfaring som har gitt mersmak. I filmen med den foreløpige tittelen Framing Mom spiller hun fostermoren til en 16 år gammel jente.

Vrenger og vrir

Når sjansen byr seg, samler bandet sitt GUREN SALONG som hun omtaler som et musikk-kollektiv. De vrenger på alt fra Vestland, Vestland til Dolly Parton og Justin Bieber, folkemusikk og rock. Kollektivet har vært i studio og en gang blir det en EP.

-Musikken gir noe til teatret og omvendt. Jeg liker når flere kunstarter påvirker hverandre og synergieffekter kan oppstå, sier Helga Guren som blander sjangre og kunstarter og hele veien skaffer seg flere verktøy å jobbe med.