Tekst: Åsmund Ådnøy | Foto: Stig Håvard Dirdal


– Først av alt, har vi lov å si navnet på stykket? Jeg har lest at det er noe overtro…

– Det er bare tull. Ryktet kommer visstnok fra England, noen tiår etter Shakespeares død. Macbeth er et av Shakespeares mest voldelige stykker, og det var en publikumssuksess. Hvis teaterkompanier prøvde å sette opp andre stykker, visste alle at hvis det de laget ble dårlig, kom teatersjefen til å sette opp Macbeth i stedet. Når skuespillere øvde inn andre stykker, måtte de aldri si Macbe… Macbeth, for da gikk det som troll i ord, og stykket de holdt på med ville bli kjempedårlig, forklarer regissør Rolf Alme.

Han er regissør, manusforfatter og scenograf for Shakespeare-oppsetningen og kommer rett fra møte med kostymeavdelingen. Alme vil forsikre seg om at arbeidet med å gjøre Macbeth så blodfull som mulig, er på skinner. Stykket vil få en slags «Mad Max»-estetikk, anslår Alme.

Hvem er Macbeth som type? Rolf Alme trekker pusten et sekund før han svarer.
– Det interesserer meg egentlig ikke så veldig mye hvem han er. Det psykologiske i dette interesserer meg overhodet ikke.
– Hva er det som interesserer deg?
– Jeg er interessert i volden. Mange av stykkene jeg gjør, dreier seg mer om strukturelle ting. Jeg gjorde Fluenes herre her for noen år siden, det handlet også om voldens psykologi. Hvordan oppstår vold i grupper, og hvordan kan vi forholde oss til det.

Voldsinteressen hans går igjen i The Black Rider (2014) og Fluenes herre (2012), som han regisserte til kritikerjubel på Rogaland Teater.

– Mitt kunstneriske prosjekt er et amoralsk prosjekt. Jeg prøver å beskrive volden, kommenterer og analyserer den, men viser også at det ikke er noe håp. For vi er jo ikke rasjonelle som mennesker.

Denne gangen tar han altså for seg Macbeth, som sannsynligvis er det grimmeste dramaet William Shakespeare satte på papiret. Hærfører Macbeth blir fortalt av tre hekser at han kommer til å bli konge av Skottland. Sammen med kona, Lady Macbeth, gjør han hva han kan for å virkeliggjøre profetien. Drap etterfølges av flere drap, galskap, sjalusi og undergang.

«Det eneste av Shakespeares stykker som utelukkende handler om ondskap og det eneste uten nåde for hovedpersonen”, mente Dagbladets anmelder i 1999.

– Dette er Rogaland Teaters svar på en Quentin Tarantino-film. I Ungdomsteatrets versjon skjer alle åtte mordene på scenen, og jeg bruker en del ting som vi kjenner fra moderne ungdomskultur: Iscenesettelsen er veldig viktig. I stykket filmer heksene disse mordene og drapene projiseres på et lerret i rommet. Alt skjer med ironisk distanse.

Han mener slutten på den kalde krigen, kombinert med en ny medievirkelighet, har gjort folk mer engstelige for vold, mer enn det er grunn til.

– Da jeg var ung, var volden annerledes, for den var innkapslet i en kald krig. Man var redd for atomvåpen, men det var abstrakt, det var langt borte. Volden var institusjonalisert. Nå er den mer anarkistisk.

Men det var terrorisme i verden lenge før 11. september 2001, og det ble begått langt flere drap i Norge på 1980-tallet enn nå.

– Folk går jo rundt og er redde for alt mulig. Men når man leser kriminalstatistikken, ser vi at det aldri har vært fredeligere enn nå. Dette er det fredeligste århundret menneskeheten har hatt på jorden. Det har aldri vært flere som spiser seg mette, det har aldri vært større perioder av relativ fred og ro. Men samtidig er angsten der. Jeg tror det har mye med Internett og mediene å gjøre. Hvis en buss med skolebarn i Nepal kjører utfor veien, så ser vi de bildene. Det var sikkert langt flere busser med skolebarn som kjørte utfor veien i Nepal for 30 år siden, men da så vi ikke bildene.

– Du nevnte dataspill og filmregissør Quentin Tarantino. Ønsker du at denne oppsetningen skal ha en terapeutisk effekt?

– Ja, heksene sier det tidlig i forestillingen, vi gjør en joke med dette tidlig i forestillingen: «Ungdomsteatret setter opp Macbeth fordi ingen ville se den moderne forestillingen vi ville sette opp om mobbing og spiseforstyrrelser». Så spør heksene på et tidspunkt hva vi vil med dette, og svarer at det er terapeutisk.

– Og det mener du helt seriøst, eller er det også ironisk ment?

– Det er vanskelig når du snakker med meg å si hva som er ironisk og hva som er helt seriøst ment, sier han, banker i bordet og tar en liten pustepause:

– Jeg er ikke psykolog, jeg er ikke sosiolog, jeg er en kunstner som lager teater. Da forbeholder jeg meg den friheten å slenge ut sånne ting. Kunstens oppgave er å skape perspektivforskyvning. Jeg forsøker å si noe man ikke kan lese i avisen, å presentere verden ut fra et annet perspektiv.

– Hva er rollefigurenes motiver, kan du si noe om dem? Handler det bare om makt alt sammen?

– Ja.. men vi kan ikke forholde oss til det. Det er ingen av det unge publikummet i salen som har hatt drømmer om å bli konge i Norge og drepe kong Harald, det er så far out fra vår virkelighet.

– Men å ha ambisjoner er jo en vanlig følelse?

– Ja, men ambisjoner i et vanlig sosialdemokratisk norsk samfunn fører ikke til at man dreper mennesker. Vold som det eksisterer i vårt samfunn, har med religion og fanatisme å gjøre.

Macbeth handler ikke om religion. Alme beskriver voldsopptrappingen i stykket som en Pandoras eske: Har du først tydd til vold som virkemiddel, er det ingen vei tilbake.

I Shakespeares originaltekst drepes åtte personer, men fem av drapene refereres bare til. Rolf Alme tar alle åtte inn på scenen.

– Så er det jo gøy at den slemmeste i stykket er en kvinne, sier Alme.