Kongen befaler

«Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tænker anderledes om mange ting. Men i menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.»
22.02.2022
l1010825
Tekst: Line Noer Borrevik | Forestillingsfoto: Mathies Erlandsen

Året er 2066 og Norge har opplyst enevelde. Ellers er det dunkel belysning under bakken, der nordmennene bor. Med «2066 – Atter en konge» er Statsteatrets historietilogi i mål – og i Norge er det igjen kongen som befaler. Klart det blir gøy.
 
I Norge endret alt seg i 2031, da det smalt. Mennesket fløy så nær sola at de tok fyr.
I 2066 har det norske folk gått under jorda. Bokstavelig talt. Der oppe er det rett og slett ikke til å holde ut; brennende sol, sand, storm og lovløse tilstander. Så de holder seg under bakkenivå, de som er igjen etter Den Store Stormen. Nesten alle.
 

Siste kapittel

Tilogien til Statsteatret er kommet til en ende, to pandemiår på overtid.
 
- Alle våre forestillinger forsøker å peke på nåtiden, og du kan trygt si det har skjedd en del med nåtiden. Så ja, jeg måtte tilbake til skrivebordet, sier Yngve Sundvor, Statsteatrets kunstneriske leder gjennom hele tiåret, og hovedhjernen bak forestillingene.
 
Det tiende og siste kapitlet i den teatralske historieboka «Norge 1066-2066» tar oss altså et stykke inn i framtiden, der Norge har hatt kongedømme i 35 år, et opplyst enevelde. Etter Den Store Stormen var kaoset komplett, så da en sterk lederskikkelse trådte fram var folket mer enn klare for å klappe ham inn.
 
- Dette ser vi jo skje i stadig flere land. Men etter en stund med handlekraftig diktatur vil jo folk ha friheten sin tilbake. Hva skjer da? spør Sundvor.
 

Oppgjør med historien

I 2031 ble alt bygget på nytt. Det ble det bestemt at det ikke var lov til å eie noe fra før dette året. Bort med forkastelige tanker i form av bøker, bort med alt som brakte oss i fortapelse. I 2066 har vi mistet all historie, all teknologi.
 
- Diktaturet har ødelagt alle minner fra fortiden, for å hindre at feil ble gjentatt. Men så vil jo folk ha tilbake fortiden og historien sin. Jeg tenker vi skal være forsiktige med hva vi setter fyr på. Churchill hadde sine feil og mangler, men ikke bare feil og mangler. Ingen er tjent med absolutte oppgjør med historien. Risikerer vi at de som kommer etter oss utraderer minnet om oss?
 

Fortidens fristelser

Vi kan bare tenke oss hva Den Store Stormen er, og det spiller ingen rolle. Jordoverflaten er gold og bare befolket av de aller fattigste eller de med onde hensikter. Folk flest holder seg under bakken.
 
- Men selv om det kan være farlig å gå opp til overflaten, man risikerer å bli drept av banditter eller kongens menn, så er det noe som trekker. Fortiden er der oppe, restene etter historien kan graves ut av sanden, forteller Sundvor.
 

Maktens angst

Så noen lurer seg opp. Og finner interessante saker og ting fra en ikke så fjern fortid, og det oppstår et svartebørsmarked for historisk materiale og artefakter. Motivene for å grave i fortiden er ikke bare profitt, det kan være sykdom man leter etter en kur for eller ren intellektuell nysgjerrighet. Men det er farlig. Farlig for makta når kunnskap brer ukontrollert om seg, og farlig for folket fordi makta slår nådeløst tilbake. Kongens sverdmenn er hele tiden på jakt etter disse lovbryterne. Bøker skal brennes og kriminelle skal henges.
 

Det vi alle heier på

Det handler om demokratiet. Det som alle heier på, men som ikke alle er like opptatt av å ta vare på.
 
- Spørsmålet er om det i bunn og grunn finnes et godt styresett, og svaret er vel nei. Ikke ett godt styresett. Kanskje er et autoritært styre, på bekostning av individets frihet, det beste i møtet med pandemier, klimakrise og andre gigantiske utfordringer?
 
 

Ti års radbrekking

Statsteatret er ved veis ende, og det er ikke bare ensemblet som synes det er rart, og kanskje litt vemodig. I løpet av de tolv årene som er gått siden «1066 - Slaget ved Stamford Bridge» har stadig flere publikummere fått øyene opp for hvilken gullgruve denne forestillingsserien er. Målet har hele tiden vært å formidle kjente historiske fortellinger, med en tankevekkende vri. Det berømmelige slaget, for eksempel, markeres gjerne i historiebøkene som fødselen til en stolt nasjon. Sannheten er at ved Stamford Bridge fikk vi grisebank av engelskmennene, etter noen svært dårlige beslutninger.
 
Statsteatret fortsatte med å sette Svartedauden i et alternativt og mindre byllebefengt lys, mens forestillingen om dansketiden viste fram en hel del fordeler ved den såkalte 400 års-natten. Rekken av radbrekkinger av etablert norgeshistorie tar oss via undertrykkelse av samer etter 1814, norske amerikautvandrere med intens integreringsvegring, fascisme i vår hjemlige mellomkrigstid og arbeiderpartiparanoia på 1950-tallet. Jappetidens ultramaterialisme på 1980-tallet fikk minst én Høyrevelger til å revurdere sin ideologi, og forestillingen om norske filmskapere i Lollywood hang der som et speil lenge etter teppefall.
 
- Det er store tema, på en drøy time. Vi kaster ut spørsmål vi ikke selv har svar på. Og der vi nærmer oss et svar, er det aldri med to streker under. Vi skal være for alle og ikke tilhøre en aktivistisk eller moralsk «riktig» fløy. Vi har det gøy med å vri å vende på historien, og det virker som om også publikum har det gøy. For det skal være gøy. Alltid, forsikrer regissøren.
 

Verre og verre

Sundvor opplever at de første forestillingene var lettest å lage, og at jo nærmere føljetongen kom vår egen tid jo vanskeligere ble det å gi publikum mer enn gjenkjennelse. Ambisjonen har hele tiden vært å komme med noe som får publikum til å se den aktuelle perioden i annet og nytt lys. Nå er det framtiden som skal spås.
 
- Europa opplever allerede innstramminger i våre friheter. Vi stenger ute annerledestenkende og makthaverne bestemmer hva slags kritikk de vil ha. Vi får ytre oss litt mindre i dag enn vi fikk i går. Varsellampene, hvor enn de lyser, skal vi være oppmerksomme på, understreker han.
 

Hånd til munn

Han lover på ingen måte en tilsvarende forestillingsserie etter denne. Statsteatret har jobbet fra hånd til munn, med støtte som kom det ene året og uteble det neste. Samarbeidet med Rogaland Teater og Oslo Nye har vært avgjørende.
 
- Rogaland Teater var vår fødselshjelper, og har stått støtt ved oss i alle disse årene. Det er vi særdeles takknemlige for. Og det har ikke vært Statsteatret som har vært slitsomt, men den økonomiske usikkerheten som sliter over tid, sier han.
 
Så dette er Le grande finale, som skal stå for seg selv og samtidig oppsummere hele den elleville forestillingsrekken. Det passer bra med atter en konge. Det er de vanlige mistenkte som står på scenen: Cato Skimten Storengen, Kim Sørensen, Per Kjerstad og Gard B. Eidsvoll, som også er produsent.
 
Løftet om å sette opp hele forestillingsrekken i en gigantisk maraton er ikke forlatt. Ikke helt.
 
- Mye har endret seg, og når vi er ferdige med denne forestillingen må vi se hvor verden har kastet oss hen før vi vurderer om det lar seg gjøre. Det er ikke lysten det står på.
 
«2066 – Atter en konge» får premiere i februar 2022.
Hjem / Arkiv