Eller har livet allerede begynt? Barne- og ungdomsteatret gir oss «Vekk meg!!», om å være ung og i live – og all gleden det innebærer.

Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Grethe Nygaard

– Vi skal vise hvordan det er å komme ut etter å ha vært stengt inne, forklarer Freya Smørdal Walker.

– Ja, ikke bare fra en pandemi, men også hvordan vi ungdommer kommer ut til nye ting hele tiden. Det skjer mye i kroppen og i livet i disse årene, legger Petra Renberg til.

De to går henholdsvis første og siste året på videregående skole. Sammen med 13 andre jevnaldrende teaterungdommer er de forfattere, dramatikere, skuespillere, musikere og utøvere alle andre kunstformer såkalt deviced teater kan benytte seg av. Igjen er det altså ensemblet som skaper forestillingen, som det var i «Skjerp deg!», og også denne gangen handler det om å være ung. Her stopper likheten.

Livet på rommet

Pandemiens restriksjoner har rammet ungdomsgenerasjonen hardt. Konfirmasjoner, russetid og andre milepæler har blitt utsatt og avlyst. Viktige overganger fra en skole til en annen har foregått på tenåringsrommet og i cyberspace. Likevel vil ikke de 15 ungdommene lage en forestilling om korona, eller andre kjipe ting.

– De skal ikke finne tilbake til ungdomstiden, de skal finne fram til den, sier Bjørn Ravn Carlsen. Han er sjef for Barne- og ungdomsteatret (BUT), og har regi og kunstnerisk ledelse på «Vekk meg!!».

– Disse ungdommene vil ikke være generasjon prestasjon med flink pike-syndrom. Ungdommer er litt mer rufsete nå enn for få år siden. Det synes jeg er bra. De har også optimisme, og den vil de vise fram, sier han.

Å lage en feelgood-forestilling i en pandemi er ikke nødvendigvis enkelt. Men kanskje desto mer nødvendig.

– Det har skjedd mye rart i de unge livene i den perioden vi håper vi snart har bak oss. Ungdomstiden deres er teppebelagt med korona-erfaringer, og ungdommene er jo også disse erfaringene. De har mistet sine rutiner i mye større grad enn vi voksne. For en 16-åring er ett år sju prosent av livet, for oss voksne er det et blunk.

Vi kan ta opp tradisjoner igjen neste år, fordi vi har tradisjoner. De unge opplever mye mer usikkerhet knyttet til framtiden, og mye mer dårlig samvittighet for alt fra venner de ikke klarer å beholde til restriksjoner de ikke klarer å følge. Og selv om alt dette er der, klarer disse ungdommene å lage en glad forestilling. Fordi de vil, sier Bjørn.

Fomo og alenetid

Det handler om kjærlighet, vennskap, sjalusi, alenetid og fomo. Fomo? Fear of missing out.

– Mange unge er enormt opptatt av å ikke gå glipp av noe. De lurer på hvorfor folk gjør ting uten dem. Noe av årsaken er selvsagt sosiale medier, og mange kjenner på en voldsom sårhet når de ikke blir invitert og ser at andre har det kult. Vi voksne er flinkere til å rasjonalisere vekk sånn ting. Fikk jeg bestemme stengte vi sosiale medier – de bidrar til så mye smerte, sier Bjørn.

Pandemien har hatt sin klare fordel i at når ingen har gjort stort er det heller ikke rare greiene man kan gå glipp av. Bjørn understreker likevel at det langt fra er alle som er like opptatt av å bli inkludert, eller som opplever at de blir utestengt i det hele tatt. «Vekk meg!!» imøtegår myten om at alenetid er det samme som ensomhet.

– Mange har faktisk trivdes med all alenetiden. Jeg liker godt å være alene, og jeg synes det er gøy at vi har med i stykket noe om at det er OK å være alene, sier Freya.

Petra innrømmer at hun er lite alene, og når det skjer sørger hun for at det er aktivitet rundt henne.

– Det er viktig å få fram at vi er ulike, og at det å ville være alene er greit, sier hun.

– Problemet er å forklare hvorfor man vil være alene, og at man må gjøre det. Det er vanskelig å si nei når man blir invitert, og når man gjør det er det alltid med en liten frykt for at folk skal slutte å invitere, legger Freya til.

Velkommen til mimring

Et slags lystspill, om å være ung. Og klart det skal være musikk, masse musikk. Her har de unge fått nærmest frie tøyler, og i skrivende stund er 12-14 sanger inne i forestillingen. Skuespillerne er også musikere, sangere og arrangører, og de har selv foreslått og valgt ut sangene.

– Det blir mye musikk, og mye ulik musikk, fra 1980-tallet og fram til i dag, forteller Freya. Hun er rapper, og tar kunstformen med seg inn i forestillingen.

– Vi endte med noen valg vi ikke har trodd da vi begynte. Veien blir til mens du går, ler Petra, som også synger i «Vekk meg!!».

Hvem er publikum til denne forestillingen?

– Vi på scenen er elever i videregående, så jeg tenker forestillingen passer for sånne som oss, men også for elever i ungdomsskolen, sier Petra.

– Og for voksne, som kan kjenne seg igjen, og kanskje mimre litt om sin ungdomstid. Sikkert ikke så forskjellig fra vår, egentlig, mener Freya.

De mener det lages og snakkes mye om vonde ting, om psykisk helse og om alt som er vanskelig.

– Det er lettere å holde på med det som er vanskelig. Det som er kjekt blir fort en klisjé, mener Freya.

Så «Vekk meg!!» handler om det som er godt, om glede, om det som er spennende i ungdomstiden, om å være glad for å være ungdom.

– Vi vil at folk skal gå herfra med en god følelse i magen. At forestillingen skal tenne en gnist, et håp, sier Petra.

Lærerikt

De unge utøverne har skrevet all tekst til forestillingen. Bjørn redigerer og rydder i mer enn 50 sider tekst, og setter i scene.

– Det er jo en helt annen type produksjon, ikke en sånn der vi får manus og regi. Vi skaper dette selv, og lærer så mye; å skrive, improvisere, danse, spille og synge. Det utvikler oss også som personer, sier Petra.

– Når vi jobber på denne måten ser vi liksom forestillingen fra alle kanter, og lærer masse om hva som er fint og gøy å se fra en scene, legger Freya til.

De forteller at det er fint å kjenne på et eierskap til forestillingen.

– Vi er så heldige. Tenk å ha innflytelse på noe som skal vare evig, sier Petra.

TEATERMAGASINET