TEKST: LINE NOER BORREVIK | FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL

Adam er død, død av mobbing. Ungdommene vi treer i Teaterhallen er de skyldige. Mobberne.

Det burde være ille nok, men ungdommene har på ingen måte tenkt å ta sin fortjente stra. De har framtiden sin å ta hensyn til, ikke sant? Planen for å unngå oppgjøret er utspekulert og smart: Et helt tilfeldig menneske skal ende i klisteret, basert på det mest ugjendrivelige bevis av alle – DNA. Den perfekte forbrytelse.

– Men så blir det ikke så tilfeldig som planlagt, og det er her historien snur. I det hele tatt tar den noen uforutsette vendinger, som fører oss ut i det ukjente, forteller Terje Strømdahl, som er forestillingens regissør.

KRIMTRAGIKOMEDIE?

DNA er en slags kriminalhistorie, men ikke bare det. De 11 ungdommene i Barne- og ungdomsteatret forteller historien om hvordan man kan streve for å unnslippe stra etter en grusom forbrytelse, og hvor galt det kan gå selv med en sjakkmesterlig plan. Men selv i dette mørket er komikken ikke til å unngå.

– Det er faktisk utrolig mye å le av her, og latteren sitter ikke fast i halsen. Dette er ungdommer med voldsomt særpreg. De sier ting som ikke henger på greip, der publikum virkelig får lure på hvor i all verden den kom fra. For oss i salen blir det veldig morsomt, forsikrer Strømdahl.

SKOLETEATER OG GRUPPEDYNAMIKK

Briten Dennis Kelly skrev DNA i 2008 for National Theatre Connections, en årlig ungdomsteaterfestival i London. Kellys omfattende dramaproduksjon har ondskap som et gjennomgående tema, men alltid med en finurlig vri, eller flere. Skuespillene hans oppføres over hele verden, og BBC har laget et undervisningsopplegg til DNA som brukes i skolen. Storbritannia har en ulykksalig forekomst av mobbing med fatale følger, i tillegg til det vi også finner i Norge; dødsfall som utvilsomt skyldes mobbing.

I DNA utforsker Kelly gruppedynamikken som mobbing forutsetter. Individet viskes ut, og skyld og frykt skaper en felles rasjonalitet som rettferdiggjør de ondeste gjerninger. Hierarkiet i gruppen blir avgjørende, og i dette hierarkiet er det vold som trumfer alt. De som kan vold er øverst på rangstigen. De som ønsker å stoppe før det bærer helt galt av sted, undertrykkes og mislykkes.

– Stabiliteten i gruppen er skjør, og uten stabilitet blir det utrygt, så de strever for å opprettholde den. Det får noen konsekvenser. Selv han som pønsker ut denne ufattelig utspekulerte planen går til slutt i stykker, sier Strømdahl.

DET SKAL GJØRE VONDT

Det høres ikke særlig lystig ut, og visuelt er det ikke gjort stort for å lette på stemningen. Heller tvert imot: Alt fra scenebilde til lys og kostymer er mørke nyanser av brunt og grått.

– Vi prøver å få til en film noir-stemning, med et fargesvakt scenebilde og skummelt lys. Det skal gjøre vondt å se denne forestillingen, for dette stykket er ikke dårlig, det er grusomt. Publikum skal bli skremt, skikkelig skremt. De skal gå derfra med et voldsomt behov for å sette ned foten, sier han.

TEKSTEN, MUSIKKEN, LYSET

Regissøren er grundig imponert over ensemblet av unge skuespillere. Da han foreslo stykket overfor teatersjef Bjørn Ravn-Carlsen mente Strømdahl at skuespillerne burde være blant de eldste ungdommene i teatret. Ravn-Carlsen var uenig.

– Det ble som Bjørn ville. Ungdommene er fjorten år og der omkring, og de har fryktløst gitt seg i kast med et stykke som ikke bare er teksttungt, det er veldig lite annet å spille på enn tekst, samspill og scenisk nærvær. Og de håndterer det, og det er faktisk riktigere for denne historien at de er unge
og litt kalvete. Jeg har jobbet med dem som jeg ville gjort med utdannede skuespillere, det har vært helt fantastisk gøy. Helt på topp av fryd blant det jeg har gjort av instruksjon, smiler han.

I Teaterhallen har DNA fått egenkomponert musikk av Lars M. Nilsen og Bendik Hovik Kjeldsberg. Sammen med Børe Noer Borreviks lysdesign er det ungdommene og teksten som bærer forestillingen på den nakne scenen.

– Stykket krever stedvis høyt tempo, og det rapide hindrer dem i å bli flaue eller selvbevisste. Det har de ikke tid til, rett og slett, og det er viktig for det er ingen kulisser eller rekvisitter å støtte seg på. Det er bare skuespillerne, musikken og lyset, sier Strømdahl.

JAKTEN PÅ BAKGRUNNSFABELEN

Forfatter Kristin Auestad Danielsen har ifølge Strømdahl lykkes svært godt med å gi stykket stavangersk språkdrakt. At ungdommene snakker sin egen dialekt mener han utgjør et viktig bidrag til troverdigheten.

– Skuespillerne har selv jobbet fram sin karakters bakgrunnsfabel, altså historien om hvem denne rollefiguren er og hva slags bagasje vedkommende har. De har lett i seg selv og i andre, en krevende prosess, og det er innlysende at dette kan ha åpnet for reaksjoner hos skuespillerne. Det har vi en beredskap for.

MOBILISERENDE

Mobbing er i seg selv hjerteskjærende, at noen dør av det er ikke til å holde ut. Kan det bli i meste laget for publikummere som har erfaring som offer eller pårørende?

– Dette er selvsagt ekstra sterkt for mobbeofre og foreldrene deres, men jeg håper og tror at stykket sammen med humoren som ligger i det, vil hjelpe dem til å bearbeide det vonde. Og kanskje finnes det en trøst i at man ikke er alene? Kanskje kan forestillingen åpne for fortellinger om mobbing som ikke har kommet fram før? Kanskje mobbere kan se seg selv i et annet lys, spør Strømdahl, og legger til:

– DNA er en liten bombe av en forestilling, og det ligger absolutt en avskrekking fra mobbing her. Noen kommer kanskje til å gråte, og ikke nødvendigvis på egne vegne. Det er når det blir uutholdelig at vi kanskje mobiliseres til handling, i stedet for å vende blikket bort.

DNA retter seg særlig mot ungdom, og det er laget et eget undervisningsopplegg som skoler kan bruke i forbindelse med forestillingen.