Om det nødvendige oppgjøret

Jens Bjørneboes litteratur ble ikke skapt for å behage, og det er heller ikke Landet Kaos. Denne nyskapningen av en forestilling herjer med vår bekvemmelige unnfallenhet.
15.02.2021
t v2021 016
Line Noer Borrevik tekst / Stig Håvard Dirdal foto

”De vil ikke bry seg om almindelig høflighet, men bare komme, den ene revolusjonen efter den andre, de som til sammen vil utgjøre Revolusjonen, den store flodbølgen som vil reise seg og velte innover oss, en bølge av hat og ild og blod. Det eneste vi kunne ha gjort var å gjøre revolusjonens arbeide frivillig, gjøre det selv.”
 
Fra Stillheten av Jens Bjørneboe

Det er 101 år siden Jens Bjørneboe ble født. Den kontroversielle og feirede forfatteren hadde sikkert likt at en verdensomspennende epidemi trakk hundreårsmarkeringen inn i året etter, men han hadde nok sikkert hatt noen kritiske kommentarer også.
 
Rosa støy
Det er i Kjellerteateret markeringen finner sted, i minimalistisk scenografi og et lydlandskap av rosa støy. Landet Kaos henter tekst fra Bestialitetens historie, trilogien om menneskets ondskap, med særlig vekt på Stillheten, den tredje boka, som handler om den selvoppnevnte Første verdens lønnsomme overgrep mot den såkalte Tredje verden.
 
- Bjørneboes prosjekt var å ta for seg all grusomhet begått av Kirken og Europa opp gjennom historien. Vi har valgt å konsentrere oss om Afrika i denne forestillingen, selv om Bjørneboes verk handler om mye mer enn det. Stillheten handler om kolonialismen, den var og er det europeerne som er ansvarlige for, og det på flere kontinenter, sier Mari Kjeldstadli. Hun er dramatiker og regissør for Landet Kaos.
 
Den usanne sannhet
Vi møter en navnløs kvinne i Mari Strand Ferstads skikkelse, i en navnløs by i et navnløst land i Nord-Afrika. Hun sitter fast i et klaustrofobisk rom under bakken, og hun sitter også fast i sitt eget hukommelsestap.
 
Det handler om hennes møte med kolonialismen, og det handler om hva det innebærer å ta innover seg at hun har vokst opp i en løgn. Kvinnen vi møter er to kvinner, den andre i Mette Arnstads skikkelse, og det er samtalene mellom disse to kvinnene som driver Kvinnen mot den nødvendige erkjennelsen. De to er halve som må komme sammen for å bli hel.
 
- Hun har mistet hukommelsen, og hun vet ikke hvorfor. Arbeidsteorien hennes er at det er hennes indre, hennes integritet, som har gitt henne hukommelsestap så hun skal slippe å leve med all ondskapen hun har sett. Hun har også mistet sin eneste venn i dette fremmede landet, Ali, og gjennom samtalene med seg selv rekapitulerer hun samtalene med ham for å prøve å forstå. For å bli hel, forklarer Kjeldstadli.
 
Litteratur som føles
Kjeldstadli har jobbet mye med Bjørneboe i det siste. I fjor satte hun opp Jonas på Kilden i Kristiansand, etter romanen med samme navn fra 1955. Den såre og brutale historien om dyslektikeren Jonas er kanskje det Bjørneboe-verket flest kjenner, og som har åpnet døren særlig for unge til det omfattende og betydningsfulle forfatterskapet.
 
- Jeg ble kjent med Bjørneboes litteratur da jeg var ung, som så mange andre. Jeg opplevde at bøkene hans snakket til hodet, men de gikk også så sterkt på følelsene at det påvirket meg fysisk. Det var ikke mye annen litteratur som hadde en sånn effekten på den tiden.
 
Eurosentrismen
Det er følelsene hun først og fremst vil snakke til i Landet Kaos. Og det blir ingen enkel samtale.
 
- Dette er så til de grader relevant. Vi kan føle og tro og mene at vi ikke er rasister, men vi er fortsatt opplært og oppdratt innen en eurosentrisk historieforståelse. Og det er ikke sånn at vi velger det selv, vi er vokst opp med alt fra Egners Lille Hoa Hottentott til en forståelse om at den vestlige verdens levemåte er den mest utviklede. Det setter noen spor. Det er fundamentet vårt, og det er det vi må anerkjenne som en del av hver av oss før vi kan klare å ta et oppgjør med det, sier Kjeldstadli.
 
Eller som Ali sier til Kvinnen: ”Summen av hele kolonihistorien er at begge parter er blitt sjelelig skadet av møtet...De innfødte har gjennomgått så mange ydmykelser, de betrakter seg selv som mennesker av tredje klasse... Og herrefolkene har tatt skade for de har vent seg til å omgås mennesker som om de var dyr.”
 
Formildende omstendigheter
Kvinnen reagerer med å vise til alt det gode europeerne har gjort; bygd skoler og innført statsstyring og ordentlige klær. Europa har hatt enorm kulturell og vitenskapelig skaperkraft, framholder hun.
 
Kjeldstadli mener at det er her hunden ligger begravet. Kolonialismens synder, ondskap og råskap blir tillagt formildende omstendigheter og forsonende avledning gjennom alt det angivelig gode koloniherrene brakte den såkalte tredje verden: Sivilisasjon, framskritt, vekst, den «riktige» økonomiske modellen, det «riktige» politiske systemet. Målet forherliger middelet.
 
-  Afrika ble delt opp med linjal, delt opp etter kolonimaktenes behov, og selv om kolonialistene har trukket seg ut, gjelder fortsatt mange av disse grensene. Kolonimaktens strukturer, verdier, systemer og sannheter har satt dype spor. Det er grunnleggende problematisk for hele kontinentet, og vi må erkjenne at det også har satt dype spor i oss og våre styresmakter.
 
Vi er like skyldige
Fedrenes synder? Ingen som lever i dag har vært koloniherre.
 
- Nei, vi kan ikke klandres, men vi må innse at vi ikke kommer videre før vi tar et oppgjør med sporene som ligger i oss gjennom vår kultur. Kolonialismen har skjedd, vi kommer med en arv og vi må se at vår posisjon som privilegerte kommer derfra. Selv om det ikke var vi som gjorde det, så er vi oppdratt innen et tankesett som gjør oss like skyldige – om vi ikke tør snakke om det og ta oppgjøret.
 
Hun opplever at det norske samfunnet er preget av systematisk rasisme, og det er ikke noe man kan vedta seg bort fra.
 
- Det er en del av oss, og jeg er heller ikke unntatt. Jeg føler meg også tryggest sammen med dem som ligner meg mest, og jeg er ikke blind for melatonin-nivået i huden til dem jeg møter. Det er først når jeg virkelig ser og anerkjenner disse mekanismene i meg selv at jeg kan prøve å endre det. Den erkjennelsen er utrygg og ukomfortabel og krevende. Den stikker.
 
Rasisme? Her?
Høstens rasismedebatt har brakt fram et mangfold av meninger, også de som mener at vi ikke har rasisme i Norge. Det avviser Kjeldstadli kontant.
 
- Når melatoninrike gutter øst i Oslo blir stoppet av politiet flere ganger i måneden, og jevnaldrende lyserøde gutter i vest aldri blir det, da har vi et systemproblem. Se på arbeidsmarkedet, se på boligmarkedet. Eksemplene er grenseløse. Det er systematisk og det er over alt.
 
Vi føler det ikke
Hun mener Bjørneboe gjorde en banebrytende jobb da han i trilogien erkjente sine egne fordommer og forutinntattheter.
 
- Han tør lekke sin egen posisjon, hva han er opplært til, hva som er hans arv. Når Ali sier til Kvinnen: ”Du kommer ikke til å forstå dette, for du føler det ikke” er det helt sant. Vi føler det ikke, vi kan ikke se det, men vi sitter ofte i privilegerte posisjoner – i kraft av vår arv. Vi har dermed en mulighet til å bidra.. Det er ikke de som opplever rasismen som skal ta kampen. Dette er også vår kamp, for alles skyld.
 
- Dette stykket er et forsøk på å begynne et sted, legger hun til.
 
”Men nå vet du at menneskeheten er menneskehetens problembarn. Vi er blitt vår egen pasient”, sier kvinnen. Til seg selv.
 
 
 
 
 
 
Hjem / Arkiv