Om pandemi og parterapi

Rogaland Teater har fått kjørt seg under pandemien, og har landet på beina. Det er det mange grunner til, også at de to sjefene på toppen har gått i parterapi. Sammen.
15.02.2021
t v2021 009
Line Noer Borrevik tekst / Stig Håvard Dirdal foto
 
Hva gjør teatrets øverste ledelse når landet stenger ned? Når beskjeden fra myndighetene er at all aktivitet skal opphøre, ingen skal sitte i salen, ingen skal stå på scenen, det skal være mørkt, stengt, lukket, forbudt? Sender de alle hjem, med beskjed om å gå innom NAV på veien? Lykke til, vi snakkes når det ikke er pandemi i landet lenger?
 
En fot i bakken
På de andre store institusjonsteatrene var det omtrent det som skjedde. I Kannik-krysset tok de en fot i bakken.
 
- «Bortfall av arbeid», heter det. Nå du har bortfall av arbeid kan du stenge og permittere. Men vi har et samfunnsoppdrag. Skulle vi ikke oppfylle det?
 
Det er teatersjef Glenn André Kaada som spør. Han er tydelig på at krisen ikke er over, men de har rundet den første og verste bøyen. Med verdigheten i behold. Og mange nye tanker om hvordan man kan drive teater
 
Eksistensiell krise
Da pandemien satte krokfot på landet 12 mars 2020, opplevde de fleste en krisefølelse de knapt har vært i kontakt med før. For en virksomhet som viser teaterkunst for fellesskapets penger, blir det eksistensielt. Paradoksalt nok ville det beste for økonomien være å sende alle hjem og sitte musestille til krisen ble avblåst. For teatersjefen og administrerende direktør Ellen Math Henrichsen var den første tanken å låse og gå hjem. Men så ble de satt på den andre tanken.
 
- Vi ble nokså kraftig utfordret av de ansattes tillitsvalgte på å finne andre løsninger enn permitteringer og total nedstengning. For å få tid til å summe oss satte vi alle avdelinger i gang med arbeid som trengte å bli gjort, forutsatt at det ikke førte til ekstra utgifter. Det ble for eksempel ryddet en hel del, forteller Math Henrichsen.
 
Ibsen minutt-for-minutt
- Hver avdeling fikk beskjed om å gå i seg selv, med spørsmålet «Hva kan vi gjøre i denne situasjonen?» Overfor det kunstneriske ensemblet var jeg dønn ærlig: «Jeg aner ikke hva vi skal gjøre. Dere må hjelpe meg», sier teatersjefen.
 
De hjalp ham. Kaada ble pepret med ideer til teater med smittevern. Mens teatersjefen selv funderte på ulike digitale løsninger kom ensemblet opp med Terje Vigen i vannkanten, for fem publikummere om gangen. Ord over grind, velkjent takeaway-teater ble hentet fram. Det kom forslag om alt fra podcaster til Ibsen minutt-for-minutt. Scener fra et ekteskap ble strømmet til publikum i sofakroken.
 
- Det ble små skritt, men tydelig og viktige skritt. Terje Vigen for fem tilskuere fortalte vårt publikum noe viktig, legger han til.
 
Beholdt styrefarten
Teatret stengte aldri helt ned, og hadde dermed styrefart da beskjeden kom om at det var lov å spille igjen.
 
- Vi har lagt stein på stein, fra 20 i salen, til 50 og så videre. Vi ventet ikke på «normalt», men øvde hele tiden på løsninger innenfor de rammene vi fikk. Vi får fortsatt stadig nye regler og rammebetingelser, og det er veldig utfordrende ikke minst for publikum og billettfolkene våre, men vi har altså ganske god trening, etter hvert, sier Henrichsen.
 
Hun er tydelig på at jobben de to sjefene gjorde, lenge før noen hadde hørt om koronaviruset, har vært viktig for å kunne løse den massive oppgaven i fellesskap.
 
- Vi kaller det parterapi, litt som en spøk, men det handler om at vi har en toleder-modell som kan utfordre roller og rolleforståelse, og at vi gjerne ville være i forkant av mulige utfordringer, sier Henrichsen.
 
- Ja, det var ikke meg som tenkte dette. Jeg tenkte jeg skulle lage teater og så skulle Ellen gjøre alt det andre. Sånn er det selvsagt ikke, og jeg ser virkelig betydningen av å gjennomføre parterapi i fredstid. Noe å tenke på for mange slags par, smiler Kaada.
 
Dynamitt
Henrichsen understreker at samtalene de to har hatt med ekstern rådgiver har handlet mindre om mulige motsetninger og konflikter, og mer om å få til å hente det beste ut av hverandre.
 
- Hvor er vi svake sammen, hvor er vi gode, og hvor er vi dynamitt, forklarer hun.
 
- Da pandemien ble kastet på oss skjønte vi at vi måtte være offensive, for det er da vi er best sammen, legger Kaada til.
 
- I denne situasjonen ville jeg, rent kompetansemessig, kommet fullstendig til kort uten Ellen. Uten toledermodellen ville jeg blitt liggende på ryggen og famlet, understreker han.
 
- Når en krise oppstår betyr det at vi er to at vi kan konsentrere oss om hver vår hjernehalvdel. En holder styr på begrensningene, en annen jobber med mulighetene. For oss begge har ansvaret overfor samfunnsoppdraget hele tiden ligget der, sier Henrichsen.
 
Offensivt
Rogaland teater har i aller høyeste grad klart å være offensive. Permitteringene som kom ble fordelt på alle, i konferanse med tillitsvalgte, sånn at alle ble permittert 50 prosent i en måned.
 
- Vi måtte permittere, men vi gjorde det i så begrenset grad vi kunne. Det er tungt å bli permittert og det er tungt å måtte gjøre det, og vi er glade for at vi fant løsninger som reduserte belastningen, sier Kaada.
 
Visjon i praksis
Rogaland teaters visjon er «Gjør spillerommet større». Pandemien har gjort visjonen relevant, i aller høyeste grad.
 
- Visjonen er nokså nylig formulert. Vi tok den ut i praksis da fjæresteinene ble scene, påpeker Henrichsen.
 
- Det er i stormen du får testet substansen i festtalene. Vi sto i stormen, sammen med hele teateret. Det er vi stolte av, sier teatersjefen.
 
 
 
 
 
Hjem / Arkiv