REVIZOR – Andre tagning

En oppsetning sto på startstreken. Så kom det en pandemi. Revizor har ikke blitt dårligere av Covid–19.
17.09.2021
t h2021 innmat v9 web side 09 bilde 0001
TEKST: LINE NOER BORREVIK | FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL & CHRISTOPHER OLSSØN

Da landet dempet belysningen i mars i fjor, sa Folkehelseinstituttets Camilla Stoltenberg at vi måtte være forberedt på 18 måneder med unntakstilstand. Når Revizor får premiere i slutten av august er det 16 måneder siden stykket skulle hatt premiere.

– Det har vært sju lockdowns i Tyskland, hvor jeg bor, det har gitt rikelig anledning til å kna på dette stykket, sier regissør Angelina Stojčevska.


FRI DRESSUR

Nicolaj Gogols farse ble uroppført i 1836, i en mørk tid i russisk historie. Tsardømmet sitter trygt, ved hjelp av hardhendte midler, men det er et stort land, og jo lenger ut i provinsen man kommer jo friere blir dressuren. Helt til Revizoren kommer.

Den lille provinsbyen handlingen foregår i, kan gjerne være i Gogols Ukraina, det spiller kanskje en mindre rolle. Det sentrale er at kaos råder. Korrupsjonen og vanstyret er så gjennomgripende at da rykter går om at St. Petersburg har sendt en revizor, en inspektør, bryter det ut panikk. Full panikk.

Vissheten om at revizoren kan komme inkognito, virker ikke panikkdempende. Bordet er dekket for en klassisk farse, der forviklinger er en hjørnestein. Hvem kan det være som kommer fra hovedstaden som dommer og bøddel?

En ukjent, fasjonabel kvinne har tatt inn på kroen. Henne må det være. Byen enes om det, og starter massiv bestikkelse av denne kvinnen, som gladelig lar seg korrumpere.


TSAREN GREP INN

Selvsagt er hun ingen revizor fra St. Petersburg. Hun er en klin blakk overklassekvinne som har vast vekk alle pengene sine, og som er på vei hjem til far for å få ordnet finansene.

– Stykket er, i sine harde, kalde fakta, helt grusomt. Det forteller om sjelelig og systemisk korrupsjon på sitt verste, med de råeste straffemetoder. Gogol tok en sjanse da han skrev dette stykket, for kunstnere som fravek regimets linje ble sendt til Sibir, sier regissøren.

Gogol ble ikke sendt til Sibir, men han fikk så hatten passet av det etablerte Russland. Interessant nok var det takket være tsar Nicolaj I at stykket i det hele tatt ble satt opp.


SKUFFELSEN

Imidlertid ble Revizor en gedigen skuffelse for Gogol. Den 27 år gamle poeten og dramatikeren ønsket å endre det dysfunksjonelle Russland, og trodde at stykket skulle vekke folket. Da ingenting annet skjedde enn at publikum lo hjertelig av vitsene hans, forlot han Russland, og ble boende i Italia store deler av livet.

– Vitsene er helt geniale. Kanskje er det derfor Gogol fikk sette opp Revizor, fordi satiren var så godt pakket inn i gode vitser, sier regissøren. Stojčevska opplever Gogols tekst som bril - liant, og ekstremt vanskelig. – Nettopp det at den er så brilliant når man leser den, så intelligent og morsom, gjør det utfordrende å oversette til scenisk handling. Det blir fort kjedelig når vitsene kommer som perler på en snor. 
 

FARVEL KYNISME?

Komedier og farser har det med å ende godt. De unge elskende får hverandre, de usympatiske får som fortjent, og alt ordner seg til slutt. Sånn er det ikke i Revizor. Helten som vi holder med og ønsker vel, finnes ikke der. Ingen lærer noe som helst underveis, og absolutt ingenting godt kommer ut til slutt. Det er ikke et sympatisk vesen på scenen. Det er en ustyrtelig morsom tragedie.

– Gogols form er konsekvent ufølsom. Det fører til at det kan bli overfladisk, og dermed usant og forutsigbart. Forutsigbarhet bryter komediens første regel: Overraskelsen. Dette var vi opptatt av også da vi jobbet med stykket i fjor, og denne ufrivillige pausen har gitt oss tid til å gå dypere inn i tragedien. Pandemien har gjort noe med kynismen vår. Det jeg liker med covid er at det er et felles problem for hele menneskeheten.

Det er ikke noen mot noen, men alle mot covid. Det gir en fellesskapsfølelse vi trenger, og som kanskje gjør oss mindre kyniske og mer klar for mangfoldet i denne fortellingen, sier regissøren.
Hjem / Arkiv