Alarmen går. En revisor er på vei til den lille russiske provinsbyen. Ikke bare er han riksrevisor fra St. Petersburg, dette fryktede mennesket kan også være inkognito. Byens øvrighet, borgermesteren og postmesteren, rektoren, dommeren og sykehusbestyreren, trykker på panikknappen. Her kreves et monumentalt cover-up, for situasjonen er ikke helt god.

Tekst: Ole J. Askeland | Foto: Stig Håvard Dirdal

På sykehuset mangler både rent sengetøy, medisiner og diagnoser, om ikke pasienter. I rettslokalene piler gjess fram og tilbake mellom beina på folk, vaktmesteren driver oppdrett av fjærkre, mannen er glad i gåselever. De lærde er sjelden edru, politibetjentene er ikke presentable.

Kort sagt, ingenting er som det bør være, og hjulene settes febrilsk i gang for i alle fall å pynte fasaden til dette gjennomkorrupte småstedet. Men brått sporer all aktivitet av. For på kroen bor en mistenkelig person, en fasjonabel persona fra St. Petersburg, og det har hun gjort i to uker allerede. Er det hun som er selveste revisoren?

Det bukkes og skrapes for denne fremmedfuglen, som vartes opp med de lokale spesialitetene bestikkelser og smøring, og gladelig tar imot. Men noen revisor er hun ikke, snarere en lettbent slabbedask som har brukt opp alle pengene sine og er på vei hjem til far etter påfyll av rubler. Det hjelper ikke noe videre at hun også eier en løssluppen fantasi. Dette blir det selvsagt forviklinger, forvekslinger og misforståelser av. Spillet er i gang.

Russisk klassiker

Revizor er den originale tittelen på stykket som Nikolaj Gogol skrev i 1836 og som i Norge vanligvis er kjent som Revisoren. Teksten betraktes som en litterær russisk klassiker. En farse som det siteres fra, som er en del av den kulturelle bevisstheten og dannelsen i riket i øst, og som altså utgjør et infamt angrep på maktmisbruk og byråkrati. Gogol var 27 år og ville bekjempe urett og vilkårlighet da han skrev den store komedien. Den reaksjonære pressen reagerte med å skrike ut mot skuespillet i protest, renset som det er for sympatiske personer.
Tsar Nikolaj var den som personlig måtte gripe inn og rydde vei slik at det kunne settes opp på en scene.

– Vi skal hylle dette russiske verket. Gogol skrev for en moralsk fornyelse, Revizor skulle være et stykke å lære av. Folk skulle se på seg selv, og de skulle bli bedre mennesker av det. Men Gogol opplevde at publikum bare syntes det var morsomt, de skjønte ikke hva han ville.

Selvfølgelig blir det morsomt, det blir en gøyal kveld i teatret. Men det ligger en kjerne i bunn her. Gogol ønsker å fortelle oss noe. I samtiden ble han misforstått, og han irriterte seg litt over egen suksess, sier dramaturg og teatermaker Carl Jørn Johansen.

Nykommer på teatret

Regissør for Revizor er Angelina Stojčevska, som lenge har vært etterspurt på Rogaland Teater, og som skal videre til Nationaltheatret og Dramaten i Stockholm etter vårens oppsetning i Stavanger.

– Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle gjøre dette stykket. Jeg tenkte det var som Den spanske flue (forviklingskomedien fra 1915). Men et sted ute i teksten så jeg at dette er et stort verk med et dystert russisk svartsyn på menneskesjelen. Stykket er en dystopi som springer ut fra en dystopisk realitet hvor forfattere som Gogol regelmessig ble straffet og tekster brent på bålet. Gogols måte å håndtere dette på, var å skrive noe så morsomt som Revizor, sier Stojčevska.

En annerledes fortelling

Det er noen allmenne trekk ved fortellinger. Som Carl Jørn Johansen peker på:
– Vanligvis har vi en helt, eller noen som blir gift til slutt. Her er det ingen kjærlighet, ingen forsonende trekk, alt er transaksjoner. Ei heller er det noen som vil noe godt for andre, vi finner kun egoisme.

Eller som Angelina Stojčevska utdyper det: – Alle historier har én ting til felles: Hovedpersonen(e) starter et sted, lærer noe underveis og forandrer seg. Men i Revizor lærer ingen noe som helst. Det blir bare verre eller i beste fall akkurat det samme. Haha.

Dette var Gogols originale grep. Og det kommer det altså mye løye ut av. Stojčevska har jobbet en hel del med komedie i den korte og innholdsrike tiden siden hun gikk ut fra regissørlinjen på Teaterhøgskolen for drøyt fire år siden.

– Jeg har skrevet to manus, et for Nationaltheatret, som jeg debuterte med, og et for Radioteatret (i København). For meg er humor et særs egnet medium for å snakke om grusomme ting. I det som heter «klimapsykologi» finnes begrepet «apokalypseutmattelse».

Blir fortellingen for heavy og umulig, gir folk opp. Humor er en avansert måte å deale med det som det ikke finnes et annet språk for, sier Angelina Stojčevska.

Et språk for det umulige

Hun kaller humoren for lidelsesspråket. – Vi trenger et språk for den normale menneskelige følelsen lidelse. Før skillet mellom religion og stat var det religiøse språket et lidelsesspråk. Siden ble det psykologiske språket introdusert som et slags allment lidelsesspråk, men det er så klinisk, det er som om alt vi snakker om er litt sykt, ødelagt. Mitt forslag er humoren.

For meg er humoren, blant alt den er, også et lidelsesspråk.

Når småbyens øvrighet og småskårne skurker strener til kroen for å se an denne «revisoren», er det Ragnhild Tysse de møter som antatt statsutsendt kontrollør.

Scenografien er laget av Florence To, en multidisiplinær installasjonskunstner, som Stojčevska bosatt i Berlin, og som henne aktuell på Rogaland Teater for første gang.

På teatrets verksted sto modellen av scenografien ferdig før nyttår, med dreiehjul, russiske mønstre i gulvet og en blankpusset løkkuppel tronende i bakgrunnen. I Gogols Revizor utspiller handlingen seg i hovedsak hos borgermesteren og på kroen.

Til Rogaland Teaters oppsetning lages en hel liten verden i et moderne scenisk språk. Det bør ikke være noen tvil om at vi befinner oss i Russland. Ei heller om at stykket fremdeles er høyst levedyktig der det banker løs på grådighet, mangel på mening og dem som har fått makt på hjernen.

Alle lyver

– Satire handler om at vi ler fordi noe er sant. Vi skal ikke tenke oss særlig langt av gårde i retning visse finansielle miljøer for å gjøre koblinger til i dag.

I serien Exit på NRK dreide det seg også om hvordan man kan få mest mulig ut av alt mulig, og samtidig unngå å bli avslørt. I Revizor er det sånn at alle lyver, alle er med på det. Det er gøy. Det blir fint å få en russer på scenen, sier Carl Jørn Johansen om vårens komedie på Hovedscenen.