Det er over 50 år siden Sally startet sin lange karriere innen scenekunsten.

Tekst: Ingrid Milde | Foto: Stig Håvard Dirdal

Hun debuterte på Rogaland Teater i 1964, men trangen til å stå på en scene begynte lenge før det.
14. februar får vi gleden av å se Mitt liv som Sally på Hovedscenen.

– Jeg går av som fast ansatt på teatret, men jeg skal ikke slutte å opptre ennå. Så hvis jeg får tilbud – og hvis jeg er opplagt, så takker jeg ja til nye roller, smiler Sally, som gleder seg til å ha mer tid til familien.
– Jeg har aldri hatt full tid til barn og barnebarn, nå håper jeg på enda mer tid til dem i tiden framover, sier hun.

Avskjedsforestilling

Men i likhet med andre skuespillere skal hun få sin egen avskjedsforestilling på Rogaland Teater, hvor hun gjennom flere tiår har løftet komedier til store publikumssuksesser, med sin varme tilstedeværelse og karakteristiske timing.

Forestillingen Mitt liv som Sally er en eventyrlig reise gjennom skuespillerens liv, men først og fremst en hyllest til Sallys mor, Alis.
– Hun var en engel, hun har hjulpet meg og støttet meg i alt, og da hun døde i 1991 var det akkurat som om jeg sluttet å le.

– Ja, du er jo en alvorlig person også?
– Ja, jeg er et veldig alvorlig menneske – midt i all galskapen! Sier hun og ler sin karakteristiske latter.
– Hvordan er det å være alles ”Sally”, som blir gjenkjent over alt, og som alle tenker at skal være morsom hele tiden?

– Vet du hva, jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal svare på det. Jeg vet ikke om jeg har den følelsen. Stort sett er det folk som sier noe positivt til meg etter å ha sett meg i et eller annet stykke, og det syns jeg er veldig trivelig. Men jeg har alltid hatt begge beina godt plantet på jorden og plages ikke av det.

Herregud – du igjen!

– Men da det sto på som verst, og jeg var på teaterscenen, i radioreklamer, på fjernsyn og over alt, sto jeg en dag på Kvadrat og solgte kassetter som jeg nylig hadde fått laget. Da stoppet en mann opp foran meg og sa: ”Herregud – du igjen!”, hvorpå han snudde på hælen og gikk demonstrativt den andre veien.
Da tenkte jeg: Sally, nå har du gauket lenge nok, nå må folk få fred!

Begynnelsen

Scenelivet startet tidlig, allerede da hun var 9 år: – Det var den legendariske journalisten Knut Joner som arrangerte søndagsopptredener med barn i Filmteatret, forteller Sally.

Jeg husker at min skolevenninne Gunvor Sirnes og jeg sang en sang som gikk sånn:

Faren min er pave, men det er ikke din
Faren din har mave, men det har ikke min
Rattiti rattirattiti!

Barna hos Knut Joner fikk vanligvis opptre én gang hver. – Jeg fikk være med ti ganger, forteller Sally stolt. Joner hadde nok sett talentet i den lille jenta.

– Vi opptrådte over alt, 1. og 17. mai i Bjergsted, på folkefester, juletrefester og andre tilstelninger. En dag vi opptrådte i Filmteatret så jeg en gjeng barn som satt samlet, og som jeg ikke hadde sett før. Jeg spurte hvor de kom fra, og det var Barneteatret på Rogaland Teater. Jeg hadde aldri hørt om Barneteatret, men ble øyeblikkelig interessert og dukket opp for å se nærmere. Så begynte jeg i klubben da, elleve år gammel, og siden ble jeg værende!

Rogaland Teater tok vel imot Sally. Etter mange roller i Barneteatret begynte hun som bud, og så skuespiller-elev da hun var 16 år. Rollene var mange, men en dag i perioden som elev søkte hun permisjon. Hun hadde fått seg kjæreste, og tiden strakk ikke til begge deler. Men i 1969 kunne hun endelig titulere seg skuespiller, en gledens dag.

Bondekone

Da Sally giftet seg med Jakob, ble hun bondekone på Amdal på Tau, hvor de overtok et lite småbruk og dyrket grønnsaker og poteter. Hun fikk siden jobb i Bjørheimsbygd da Øglænd fikk fabrikk der, og begynte å ”trinsla” dongeribukser. For de som ikke vet hva trinsla betyr, er det å sy forsterkningssømmer rundt glidelåsen og på beltehempene. Det var dette hun holdt på med da det en dag kom en telefon fra teatret: Den kjente skuespilleren Guri Stormoen er blitt syk, og kan du hjelpe oss, Sally?


– Jeg måtte bykse inn i den forestillingen. Fikk rom på Rogalandsheimen rett oppe i gata for teatret, og leste dag og natt med skuespillerne for rollen i revyen Kvinner, kvinner, kvinner. Siden ble det flere roller på teatret, og det store gjennombruddet for Sally kom i tittelrollen i Maktå på Straen i 1977.


Det medførte at hun måtte pendle fram og tilbake til teatret, og Taufergen var et viktig element. Sally har mange vanvittige historier om seg og fergen, og om drosjeselskapene som hun nesten tok knekken på.

– Jeg slet ut hele drosjenæringen, forteller hun. – Når jeg var ferdig med en forestilling på kveldstid, løp jeg ned til en ventende drosje, som sto med motoren i gang, og med fronten plassert rette veien. Selv hadde jeg parykken på halv åtte og ansiktet fullt av teatersminke. Jeg ropte kjør!, og så hylte vi av gårde. Av og til hadde vi det så travelt at vi kjørte vi rett gjennom ”fotgjengerundergangen” i Aftenbladet fra Klubbgata til Verksgaten!

– Når du kommer til Langgata må du bipe på fergen så de vet at jeg er på vei, forklarte jeg. Da vi kom til Langgata ropte jeg BIP!!! – så drosjesjåføren hoppet i setet. Men fergen ventet, og det var bra for det var kveldens siste ferge hjem. Men drosjesjåføren pustet tungt og heftig og sa: Du må slutte med dette, ellers kan du få hjerteinfarkt!

Kom tilbake!

En annen gang i gamledager, da drosjen stoppet på fergekaien, så jeg at fergen hadde lagt fra land og lå under Bybrua. Da brølte jeg så de hørte det over hele byen; Kom tilbake!! Og under over alle undere, så kom de tilbake og hentet meg. Hva skulle jeg gjort hvis siste ferge dro, hvor skulle jeg gjøre av meg? Det hadde ikke skjedd i dag – at de kom tilbake!

Men da hun kom om bord i fergen, ble hun bare Sally, bondekone på Amdal. Det var ingen primadonnanykker der i gården.

– Jeg vil kjøpe en billett til stykket med Sally!
Denne bestillingen var ofte en gjenganger i billettluken, har vi hørt. Folk husket ikke hva stykket het, de ville bare se Sally på scenen.

– Har det vært et stort press på deg at du har et så stort publikumstekke?

– Nei, det synes jeg ikke. Jeg har alltid følt meg som en av medspillerne og har likt så godt samspillet med de andre. Men jeg har jo alltid vært nervøs i møte med publikum, det begynner på første publikumsprøve og så stiger det fram mot premieren dag for dag. Men har du et godt manus, en god regissør og gode medspillere, så svinger det på scenen, smiler hun.

Da mor døde

”The show must go on,” er et kjent begrep blant de som står på scener rundt i verden.
– Da mor døde fikk jeg fri samme kveld, og på begravelsesdagen. Dagen etter hun døde sto jeg på scenen igjen. De første fem minuttene var helt borte for meg etterpå, men så kom jeg inn i forestillingen og så gikk resten bra. Så tøft har det vært for veldig mange, at the show must go on. Det er beundringsverdig hvordan folk kan komme seg på scenen etter dødsfall og ulykker, det er ingen ”kjære mor».

Mitt liv som Sally

Så er hun tilbake igjen på scenen hvor hun spiller ut sitt eget liv. Over 50 år på scenen, over 80 roller på teatret (hun har ikke helt tellingen selv lenger), med sin uforfalskede Stavanger-dialekt som har runget utover oss så vi enten har vridd oss av latter – eller tørket tårene. For hun behersker hele registeret. Det med dialekten har også en anekdote:


– Jeg fikk tilbud om å hospitere et par år ved Statens teaterskole da jeg var elev. Men jeg takket nei, tanken på å skulle tvinges inn i østlandsk teaterspråk orket jeg ikke. De gangene jeg har måttet snakke østlandsk, har jeg nesten stått på tærne for å få det til. Eller tenk å reise fra Jakob, da. Det kunne jeg ikke, ler hun hjertelig.

Nå skal hun fortelle oss historien om hvordan livet som Sally har vært. Hun hyller Pål Mangor Kvammen som regissør for forestillingen, samarbeidet har vært veldig godt og hun er svært fornøyd med forestillingen han har sydd sammen av historiene om livet hennes gjennom oppveksten i Solandsbakken i Stavanger til livet som ”bondekone” på Amdal.

– Stort sett har alt vært kjekt når jeg tenker på rollene jeg har hatt som skuespiller. Jeg har i grunnen brukt ordet ”kjekt” mye, når jeg har blitt spurt om hva jeg synes om rollene jeg har spilt, det ordet rommer så mye.

Ikke siste kapittel

Siste kapittel om Sally er ikke skrevet. Forestillingen som kalles hennes avskjedsforestilling, slutter med morens død i 1991. At hun ikke lenger er ansatt på teatret, betyr at hun kan velge og vrake hvis og når rolletilbudene dukker opp. Så hvis hun får tilbud – og er opplagt, så ser vi nok henne på en scene i mange år ennå!