– Vi føler det er viktig å gi dem som har kommet til de senere år en sjanse til å ta igjen det tapte. Det er litt som Netflix, men på teater, forklarer Yngve Sundvor, som er denne frie teatergruppens instruktør og kunstneriske leder. På scenen møter vi Cato Skimten Storengen, Kim Sørensen, Gard B. Eidsvold og Per Kjerstad, som utgjør den faste stammen i ensemblet.

Historien med en vri

Statsteaterets ambisjon er å fortelle historien om Norge fra 1066 til 2066, gjennom ti forestillinger over like mange år. I vår ble 1930 – Diktatoren, vist i Teaterhallen, den sjette forestillingen i rekken. Diktatoren blir satt opp på nytt i høst, i forbindelse med Statsteaterfestivalen, der de fem foregående forestillingene vises i løpet av en festivaldag. Det er viktige hendelser og epoker i norsk historie det handler om, men de fortelles imidlertid ikke helt sånn som historiebøkene framstiller dem.

– Historien, slik vi blir fortalt den, romantiserer hendelsene. Statsteateret forteller historiene vi ikke lærte så mye om på skolen, vår oppdrag er ikke å drive nasjonsbygging. Vi vil vise at vi verken er bedre eller dårligere enn andre folk, og at den såkalte norske kulturen er sammensatt av alt og alle vi har møtt i årenes løp, sier Sundvor.

Tabbene ved Stamford Bridge

Norgeshistorien begynner gjerne i 1066, med slaget ved Stamford Bridge, og Statsteateret starter også sin historiske reise med de norske vikingenes mislykte forsøk på å erobre England. Vi møter blant andre Harald Hårdråde og hans sønn Olav, og ikke minst skalden Tjodolv, som etter hvert prøver å få en bestselger ut av misæren. Olav Kyrre, en av de få som kom noenlunde helskinnet tilbake fra England, møter vi også, i tillegg til en dronning, en fristerinne og en overløper. Framfor alt møter vi skolehistoriens helteepos fra en helt annen vinkel.

Sundvor og resten av Statsteateret stiller seg undrende til at 1066 har blitt et så viktig årstall i norske historie. Slaget ved Stamford Bridge var et pinlig nederlag, der 5000 nordmenn mistet livet, og de nordiske vikingene mistet det meste av sin troverdighet.

– Vi nordmenn brakk ryggen i 1066, men det er ikke sånn det blir framstilt. Ikke nok med at vi brakk ryggen, vi gjorde det på grunn av en rekke feilslutninger. Og de er ikke de eneste tabbene historien byr på.

Edvard Grieg og svarte lik

Neste stopp er Svartedauden, den verste pandemien i norgeshistorien. Denne ulekre byllepesten med blodstyrtninger, store smerter og svarte lik, mener man tok livet at rundt 60 prosent av befolkningen, der Stavangers biskop angivelig var den siste. I forestillingen 1349 – Pesten, utsettes publikum for en musikal, med nasjonalromantiske country-rock versjoner av blant annet Edvard Grieg- og Geirr Tveitt-komposisjoner. Det må følelsesladet musikk til når det handler om utraderingen av store deler av en befolkning.

– Vi brakk ryggen igjen i 1349, og årsaken til at det ble så ille som det ble, skyldtes feilslutninger og dårlige vurderinger. Dette hører vi aldri om.

Statsteaterets innfallsvinkler på norgeshistorien har som formål å fortelle det som ikke er fortalt, men også å vise det som peker mot vår samtid. I 1349 – Pesten ser ensemblet også på hvordan vi forholder oss til pandemier, og hvorfor vi tyr til konspirasjonsteorier når det skjer ting vi ikke forstår.

– Vår teori om hvorfor Svartedauden rammet Norge så hardt, er at vi manglet vilje til endring. Vi må også kunne se at pesten hadde positive effekter. Landet var kritisk overbefolket på denne tiden, sier Sundvor.

Kadaveret Norge

Han mener Norge i 1537, da landet ble et lydrike under Danmark, burde takke sin skaper. Det er dette 1537 – Dansketiden handler om.

– Antagelig er dette det beste som kunne skjedd oss, når du ser på tilstanden Norge var i, men det er ikke det vi lærer på skolen. Norge var et kadaver, som mer enn gjerne lot seg inkorporere i det danske storriket. Visst var vi en koloni, et lydrike, men vi hadde det veldig godt, og vi er fortsatt litt forelsket i Danmark.

Derfor har Kim Larsen en naturlig plass i den dejlige roadmovie-musikalen om dansketiden, som handler om en rar, dansk skuespillertrupp som kommer til Norge og sammen med en nordmann dra ut på en 300 år lang reise.

– Dette går rett inn i debatten om hva som er norsk kultur, mener Sundvor.

Grunnlov på viddene

Det ble brått slutt på lune smørrebrød og en lille en, i 1814. Denne hendelsen mener Statsteateret best lar seg formidle i form av en spagettiwestern fra Finnmarksvidda.

– Det foregikk en hel del cowboyvirksomhet mot samene etter 1814 og løsrivelsen fra Danmark. Hvis det er en gruppe som ikke tjente på at Norge fikk den grunnloven vi feirer hvert eneste år, så er det samene. Overgrepene var grove, og dette er vanskelig og vondt. Derfor har vi valgt westerngenren, for å få til noe komitragisk, forklarer Sundvor.

Lutefiskmafia

Komedien er alltid tilstede i forestillingene, men latteren skal sitte litt fast i halsen. I 1880 – Amerika fortelles historien om de norske utvandrerne, som kom til det nye landet, dyrket sin norskhet og strittet imot alt som luktet av integrering. Her møter vi rivaliserende lutefiskmafia i Chicago, som på den tiden var blant de mest kriminelle byene i verden.

– Nordmenn utgjorde ti prosent av byens befolkning på denne tiden, og de var voldsomt opptatt av å ta vare på sin kultur og sitt språk, sine mattradisjoner og sin skikk og bruk. De giftet seg med andre nordmenn som de hentet fra gamlelandet, gjerne søskenbarn. Høres det kjent ut? Vi lærte ikke så mye om dette i historietimene.

Teatermaraton

Sundvor medgir at det er et krevende opplegg han inviterer til: Ti timer med teater. Forestillingene blir spilt slik de opprinnelig ble laget.

– Det er viktig å se på dette som en festival, med masse herlig teater, og pauser mellom der man kan spise og prate og hygge seg.

– Er det lettere for deg å gå inn for dette, som ikke skal stå på scenen i ti timer?

– Hehe, det er det selvsagt, men jeg er faktisk ikke sikker på om det var min idé, eller om det kom fra skuespillerne. I alle fall er hele gruppa tent på dette, forsikrer han.

Han mener det er de teknisk vanskelig stykkene, som 1349 – Pesten, som blir mest krevende, men er trygg på at alle forestillingene sitter tilstrekkelig under huden på de som er med.

– Så risikere vi kanskje at det ene stykket blir med inn i det neste, men det tenker jeg er litt av sjarmen med dette prosjektet.