To dronninger i stormens øye

Hovedscenen rigges for storslått, klassisk kostymedrama denne vinteren. Maktkampen mellom to britiske dronninger i middelalderen handler om makt, religion, polarisering, kjønnskamp, ensomhet og frihet. Noen ting forandrer seg ikke.
15.02.2021
t v2021 023
Line Noer Borrevik tekst / Stig Håvard Dirdal foto
 
- Ja, hvorfor skal vi til stadighet lage teater om kongelige?
Regissør Eline Arbo stiller seg spørsmålet, og svarer:
- Det er fordi de er så tydelige eksempler på noe vi alle strever med: Makt og frihet. Dramaet om Maria Stuart og Elizabeth I kan gjerne beskrives som en blanding av Game of Thrones og House of Cards.
 
Frykt og makt
Hun har regien på Friedrich Schillers mer enn 200 år gamle skuespill om den skotske dronningen og hennes hodeløse endelikt. «Maria Stuart» handler like mye om jomfrudronningen Elizabeth den første av England, og framfor alt handler det om motsetningsforholdet mellom dem, og hva frykt og makt kan tvinge fram.
 
- Det er et portrett av to dronninger i stormens øye, og vi prøver å finne ut hva slags frihet de to egentlig har, sier Arbo.
 
Stykket er basert på de historiske faktaene vi kan om Maria Stuart av Skottland, som forlot denne verden i 1587 et hode kortere, på Elizabeth I av Englands befaling. Når vi møter de to er det bare noen dager igjen av Marias liv, men forestillingen tar oss gjennom hendelsene som leder opp til den blodige slutten.
 
A man’s world
Heldigvis ikke i minste detalj. Den som har lest historien om de to dronningene har opplevd at det i overkant mange prinser, fyrster, regenter og ymse adelige å holde styr på, og har muligens registrert at maktspillerne rundt de to arvedronningene nesten utelukkende er menn.
 
- Det er en historie om to ensomme dronninger i en mannsverden, to regjerende dronninger som møter enorm motstand mot kvinner som regenter. Det har de til felles, og det at Maria er den eneste i Elizabeths verden som ligner på henne bidrar til at hun nøler med å avsi dommen. Men Maria er for truende for Elizabeths posisjon, derfor må hun tas av dage, forklarer Arbo.
 
Skal, skal ikke?
At Maria satt i fangenskap i 20 år før dommen endelig falt, mer enn understreker hvor vanskelig beslutningen var. Maria var datter av Elizabeth fetter, de kalte hverandre kusiner og Elizabeth hadde tydelige kvaler knyttet til Marias skjebne. Elizabeth vet også at det religiøse landskapet hjemme og i Europa er minelagt, og at hun som protestant eksekverer sin katolske rival er nødt til å få følger. Det får det også.
 
- Stormaktene Spania og Frankrike er katolske, og de britiske øyer er splittet etter reformasjonen som Henrik den åttende brutalt gjennomførte og som Bloody Mary slo hardt tilbake mot. Elizabeth er protestant i sitt hjerte, men hun vil bygge bro over disse motsetningene og forsøke å forene landet igjen, forteller Mathilde Holdhus, som er oppsetningens dramaturg.
 
Selv om de to kvinnene har mye til felles, er de også svært ulike. Maria overtok tronen i Skottland bare seks dager gammel, og giftet seg med den franske arveprinsen da hun var femten. Som tenåring var hun dronning av både Skottland og Frankrike. Mens Elizabeth vokste opp utenfor hoffet, som datter av skandaliserte og halshuggede Anne Boleyn og kong Henrik 8, ble Maria oppdratt ved det franske hoff. Hun giftet seg tre ganger, mens Elizabeth gjorde det hun kunne for å unngå ekteskap og den maktkampen hun visste ville komme for en regjerende dronning.
 
Show, don’t tell
Arbo og Holdhus har bearbeidet Schillers manus, fra 1800-tallets krevende språk, til mer tidsriktige uttrykksformer.
 
- Stykket er skrevet for sin tid, der en teaterforestilling var mer en serie deklameringer, lange fortellinger i lyset fra en lyskaster. Vi kan vise mye mer, i stedet for å fortelle det, og når teksten dramatiseres blir den kortet en hel del ned, sier Holdhus.
 
Det er Nina Ellen Ødegaard som gir oss jomfrudronningen Elizabeth I, en tørr, tilknappet, kysk kvinne.
 
- Hun bruker klærne for å ikonisere seg som en jomfrudronning, for å unngå ekteskap og barn, sier Arbo.
 
- Hun bygger et image av seg selv om seksuelt utilnærmelig, og vi vet fra historiske kilder at hun avviste tallrike friere. Så finnes det også kilder som hevder at hun hadde elskere, men imaget klarte hun å beholde, sier Holdhus.
 
Skjøgen
Maria er noe ganske annet. Hun er vakker, attraktiv, oppdratt til å være og definert som et skjønnhetsobjekt – av menn, selvfølgelig.
 
- Hun er ikke bare høy og vakker. Hun er også smart, intelligent, og hun må velge om hun skal bryte med den rollen hun har fått, eller om hun skal bruke den til å få det som hun vil. Kvinner gjør sånne valg også i dag, forskjellen er at nå er også kvinner med på å definere, sier Arbo.
 
Helga Guren fyller rollen som Maria, i et scenebilde som bruker middelalderens grandiose estetikk for alt den er verd.
 
Klassisk og moderne
- Dekken er stor, og vi bruker to høydenivåer for å veksle mellom Marias husarrest og Elizabeths hoff. Vi leker med det klassiske i kulisser og kostymer, låner referanser fra tiden det foregikk i, men vi plasserer det i en mer nåtidig estetikk. I kostymene leker vi litt med kjønn og kjønnsroller, lar mennene bli litt mer androgyne ved hjelp av for eksempel pastellfarger, forklarer Arbo.
 
Også lydbildet låner referanser fra ulike tider. De ni skuespillerne synger og spiller, og musikken er hentes fra middelalderen og fra vår tid.
 
- Det er interessant å utforske disse kvinneskikkelsene, og maktutøvelsen deres i en svært mannsdominert og nærmest kvinnefiendtlig verden. Dette var på 1500-tallet! Det gir oss noe å tenke på i dag, sier Eline Arbo.
 
 
 
Hjem / Arkiv