-Bastante meninger har jeg lite til overs for. Jeg stoler ikke på folk uten tvil. Cato Skimten Storengen tviler på mye rart. Men en noe han er helt sikker på er at han aldri kunne tenkt tanken om å sette sin egen familie på spill for et eller annet prinsipp eller en sak. En slik type prinsippfasthet faller ikke Cato Skimten Storengen naturlig.

Tekst: Anja Fremo | Foto: Stig Håvard Dirdal

-Det er jo ansett som noe nobelt ikke å bøye av. Jeg er nok mer av en diplomat, prøver alltid å finne en middelvei, mener han.

Hvorfor sier han dette? Jo, fordi Cato Skimten Storengen i høst skal spille Dr. Stockmann i Henrik Ibsens ”En folkefiende”.

-Jeg er nok ganske forskjellig fra Dr. Stockmann, men jeg tror det skal gå fint å bli enig med han.

Interessert i å forstå

For Cato er nettopp det å forstå hvordan karakteren tenker, hvorfor den personen tar de valgene han tar, noe av det aller mest interessante med skuespilleryrket.

-Det er optimalt for en skuespiller å forstå menneskers valg, og se for seg hva man selv ville gjort i den samme situasjonen. På den måten blir man karakteren. Men jeg går ikke rundt og er de rollene jeg spiller, mener Storengen.

Så selv om skuespiller Cato ikke kjenner seg umiddelbart igjen med karakteren Dr. Stockmann, gleder han seg stort til å gå inn i rollen, jobbe med det han beskriver som et dyktig ensemble og ikke minst regissør Kjersti Horn fram mot premieren 9. september.

I kortform handler ”En folkefiende” om badelegen Tomas Stockmann som oppdater farlig forurensning i småbyens stolthet og hjørnestein, badeanstalten.

I kampen for å få sannheten fram, møter han sterk motstand – og må sette mye på spill.

Tåler vi sannheten?

-Da jeg skulle være med i ”Fruen fra havet” for noen år siden, forsto jeg ikke hva norsk teater skulle med denne forestillingen. Men da vi knakk koden, var det veldig lærerikt. Ved å dyrke de mellommenneskelige relasjonene, forsto jeg etter hvert at regissør Tatu Hämäläinen kunne få dette til å bli et fint stykke.

Og fint ble det. Ensemblet i forestillingen ”Fruen fra havet” ble nominert og vant Hedda-pris for ”særlig kunstnerisk innsats” i 2013.

-Jeg har aldri tvilt på at ”En folkefiende” bør settes opp. Her handler det om ting som blir lagt lokk på, folk som mister stolthet og livsgrunnlag, korrupsjon, om hva som er sant og ikke sant i en hendelse. Jeg har ingen vanskeligheter med å se at dette er ting som skjer også i dag – når noens interesser blir satt på spill. Det er menneskelig å ville verne om egne interesser.

Spørsmål som reises er hva er sant og hva er ikke sant – og hvor mye av sannheten tåler vi.

Størst er Statsteateret

På Rogaland Teater var Cato Skimten Storengen sist tøysete og livsglad regent i ”Keiserens splitter nye klær”. Han er frilanser, men kjenner at teateret i Stavanger er hjemmebane, fullt på høyde med hans eget Statsteateret.

I det frittstående teaterprosjektet Statsteateret er han en av grunnpilarene. Helt fra starten har han vært med på planen om å fortelle Norges historie fra 1066-2066 fra scener landet rundt.

Gjennom 10 forestillinger på like mange år, skal Statsteateret gi oss nordmenn innsikt i 1000 år av vår egen historie og forklaringer på hvorfor vi et blitt som vi er blitt. Prosjektet er så langt kommet til 1950-tallet med forestillingen ”Spionen”. Neste epoke er 1980-tallet og jappetiden.

-Jeg har et voldsomt eierforhold til Statsteateret. Her har jeg vært med fra stiftelsen. Og vi opplever det stadig som et viktig prosjekt som er både moro og utfordrende.

Hjerteteater bedre enn hodeteater

Da han nylig så siste Statsteater-forestilling fra salen som publikummer, opplevde han det som raust og lekent teater. Akkurat slik han mener teater skal være.

-Statsteateret skal være for dem som aldri har sett teater – men også for kolleger og flinke teaterfolk. Det skal være tilgjengelig og folkelig. Vi sier ”Kom, så skal vi fortelle deg en historie. Den skal du kunne kjenne i magen, du skal kunne le og gråte”.

-Mange tror at teater ikke angår dem. For meg er ikke teater elite, dress og champagne. Folkelig teater, betyr ikke dårlig teater. Kvalitet er punkt nummer en, uavhengig av sjanger. Jeg synes det er kjempemoro å få folk til å le, men det er veldig deilig å spille forestillinger hvor det er så stille at du hører pusten til publikum i salen.

En oppsetning av ”Brand” holdt på å ta fullstendig knekken på hele teaterinteressen til 17-åringen Cato som var dramaelev på teatertur til Oslo. Det var vanskelig, fremmedgjørende, han forsto ingenting og syntes det var drit kjedelig. Men så ble nytt teaterhåp tent da han så Nils Sletta spille i ”Fuglane”.

-Jeg har så lyst at flest mulig skal komme å se teater, sier han.

-Jeg er mer glad i hjerteteater enn i hodeteater. Jeg synes ikke folk skal føle de må ha lest masse bøker, og det skal ikke bare være en gjeng på Litteraturhuset som skal kunne diskutere forestillingen, mener Cato Skimten Storengen.

Glad når teater blir noe større

Både Skimten og Storengen er steder i Valdres. Nå er gården Skimten i Hedalen fristed hvor Cato finner ro i å rydde skog og etter hvert ser for seg et hytteliv. Men i oppveksten lærte han tidlig å stå på en scene her.

-Jeg er vokst opp med revy og farse. I Hedalen bor det 800 mennesker. Her var jeg med på revyer og friluftsteater fra jeg var 13 til jeg var 20 år. Det er mer enn teater når en hel bygd løfter fram og får til noe som egentlig er umulig. Den dugnaden og det fellesskapet er jeg glad i. Folk her på teateret er flinke og dedikerte, men det er noe annet når 100 frivillige står på hodet i tre uker for å få til noe sammen. Da blir teater noe større.

Frilanser med bedre balanse

37-åringen Cato Skimten Storengen var fast ansatt på Rogaland Teater fram til 2010. Da måtte han ta et valg. Livet på institusjonsteateret ble for travelt. Prøver på dagen og forestillinger på kvelden gikk ut over følelsen av å strekke til, på jobb og hjemme med familien.

Dermed valgte han frilans-livet. Som for så vidt ikke egentlig høres mindre travelt ut med forestillinger på teateret, Statsteateret, pendling til Oslo, filminnspillinger og TV-jobber. Men for Cato har det blitt lettere å finne balansen.

-Det ble for travelt for meg. Etter et par turer i veggen, har jeg lært at jeg må prøve å drive med en ting om gangen.

Noe opphøyet skjer

-Jeg er en følelsesklump og har mye høyder og mye bunner. For meg har bunnene vært problemet, men man lærer jo etter hvert å takle dem. I hvert fall hvis man har et analytisk forhold til eget sinn.

Slike mentale runder er selvsagt store påkjenninger, men kan bidra med solide verktøy i en skuespillers verktøykasse.

-Ja, jeg kan enkelt kjenne på hvordan det er å være fryktelig glad, og hvordan det er å være fryktelig lei seg.

Og med det er vi inne på hva Cato Skimten Storengen egentlig vil med teater. Hvorfor gjør han dette, forestilling etter forestilling, kveld etter kveld?

-Når det gjelder teater, mener jeg det er noe opphøyet som skjer når man møter publikum og opplever at de er med på den historien man skal fortelle. Enten de finner trøst eller bare en friplass. Enten de gråter eller ler – eller har fått med seg noen tanker som gjør at de kan reflektere en og to runder ekstra på noe.

-Ja, fader, da tror jeg kanskje jeg kan gjøre en liten forskjell.