– Jeg har hatt lyst å lage en enmannsforestilling – selv om vi faktisk blir to denne gangen – lenge nå. Det har vært på trappene to ganger tidligere, men det har kommet noe i veien hver gang. For halvannet år ble jeg utfordret på det igjen, og jo, da bestemte jeg meg for at nå gjør jeg det, sier Torfinn Nag.

Forestillingen har han valgt å kalle Altmuligmann

– Jeg har tulla mye med å kalle meg altmuligmann, og dette er utgangspunktet for forestillingen. Jeg er skuespiller, jeg skriver en del, har jobbet mye med regi, jeg lager revyer, ja, alt mulig. Jeg har også et band, «Tor Finns», som ga ut albumet «Syke tekster til frisk musikk» i 2014. Vible kalt «Odd Børretzen på speed», det var kjekt! Disse sangene er lite brukt, så det blir mye ny musikk for publikum i Altmuligmann. Jeg liker absurd humor, så det blir nok en del av det også.

Grytelokk, kornett, sag og øks

Sammen med Nag på scenen stiller Arne Hovda, rockestjerne fra The Getaway People.
Han har jobbet mye med musikk ved teatret tidligere, inkludert systematisk radbrekning av en del hitsanger til sommerteatret på Hindal Gård.– Arne blir ikke med bare for musikk. Han skal få kjørt seg, sier Nag.

– Jeg kommer blant annet til å fortelle om oppveksten min, være litt personlig. Blant annet spilte jeg i korps. Jeg begynte på kornett, men ble flyttet over til bekken.
– Bekken?
– «Grytelokk”, da. Jeg tror ikke egentlig det altmuligmannen var en forfremmelse. Men jeg kommer til
å spille bekken på forestillingen, enten publikum vil eller ei. Og så har jeg utfordret Arne til å spille kornett. Det blir kos.

Men bekken er ikke det eneste instrumentet Nag mestrer.– Jeg skal også spille sag. Da blir det gjettelek på hva jeg spiller, og det kan bli vanskelig, for jeg er ikke så flink! Arneville så klart spille øks, så det skal han få lov til. Da skal jeg gjette hva han spiller.

Folk streber etter det perfekte, her skal vi dyrke det uperfekte. Mye humor, mye gøy. Men Nag mestrer
også den seriøse delen av teaterkunsten.– Vi har skrevet en hyllest til Tanta Ada, så det blir litt alvorlig også. For de som er født etter 1985: Tidligere var det en undergang der rundkjøringen på Torget er nå, og der satt Tante Ada i glassmonteren «Lykkeboden” og solgte lodd. Hun garanterte gevinst og ga byen et hjerte.

– Tante Ada var en hverdagshelt. Teksten skrev jeg mens hun ennå levde, hun var helt unik. Hun passet på guttene på torjå, de hadde veldig respekt for henne. Lånte hun de penger så betalte de alltid tilbake, for å si det sånn.

Lang og omfattende karriere

Torfinn Nag begynte på Rogaland Teater i 1983 etter teaterhøyskolen. Han debuterte som Seymour i Little shop of horrors, og ble på teatret i tre år før han byttet til Fjernsynsteatret. Etter tre år der brukte han tre år på å spille i alle osloteatrene, der han blant annet var ansatt på Det Norske Teatret.

– Vi fikk barn, og både kånå og jeg ville etter hvert hjem til Stavanger. Jeg var lei av teater og begynte å jobbe på puben Bryggeriet, det var veldig befriende. Men, det varte bare noen måneder før jeg begynte på Rogaland Teater igjen i 1992. Jeg hadde litt permisjon innimellom, og gjorde blant annet De syv søstre og Olsenbanden. I 2000 bestemte jeg meg for å jobbe med regi, og tok to års permisjon igjen. Etter det måtte jeg velge, og da endte jeg med å si opp. Deretter har jeg holdt på med alt mulig, og det trives jeg veldig godt med.

Sist gang han var innom på teatret var det som regissør for Byen som gikk på Intimscenen høsten 2014.– Den perioden var veldig spennende. Forestillingen handlet om det uforløste. Jeg snakket med en fyr som fikk kjeft fordi han hadde gått på fest rett etterforestillingen, men bare snakket om Byen.

Det er så kjekt når det vi lager kverner videre hos folk. Sist gang jeg var her på scenen var i Festen, der jeg overtok en rolle. Jeg fikk litt over et døgn på å lære den, og hadde sett filmen på forhånd, men ikke forestillingen. Jeg ble oppringt mandag morgen, jobbet med regissør Anders Dale på dagen, så hadde vi kveldsprøve. Tirsdag morgen måtte jeg gjøre en annen jobb som jeg ikke kunne avlyse, og deretter var det forestilling på kvelden.

Og forestilling ble det. Nag gir den gode teksten mye av æren for at han kunne lære rollen så lett.
– Historien var forferdelig, men det var noe med teksten. Den bare sklei inn, det betyr nok at den er skrevet veldig organisk.

Med en lang teaterkarriere i ryggen sier det seg selv at han har vært med når røverhistoriene oppstod.
– Jeg kommer til å fortelle en del fra teaterlivet i forestillingen. Rogaland Teater er den arbeidsplassen jeg er sterkest knyttet til, og jeg har opplevd mye rart her. Det er mye fine folk, ingen kjedelige dager. Jeg er så glad i dette huset! I forestillingen tar jeg med en del ting som ikke helt har gått etterplanen. Så skal jeg prøve meg på å mime.

Alkoholens GLEDESVIRKNINGER

I tillegg til Nag og Hovda på scenen så er Arne Nøst involvert som scenografikonsulent. Han får også regihjelp fra en gammelkjenning.– Espen Hana er med på regi av forestillingen sammen med meg, så det blir nok litt som «Brødrene te Bølten» på nittitallet.

Vi har lik humor vi to. Jeg kommer også til å gjøre en del av monologen «Kontrabassen”. Den handler om en som spiller kontrabass i et orkester, og han mener at ingen begynner med kontrabassfrivillig. Det er ikke et instrument, men en hindring. Han er ensom, og veldig forelska i en sopran, men ingen legger merke til ham. Det er litt trist, litt løye, og kanskje ikke helt usammenlignbart med at jeg spilte bekken…

Jeg tar også med to revytyper jeg har laget. Det er mange som har forsket på skadevirkningene av alkohol, men han ene typen har forsket på gledesvirkningene. Han kan bli kjekk! Folk skal slippe å ha dårlig samvittighet, for eksempel viser forskning at om du drikker tre øl så øker risikoen for at du har det koselig.

Altmuligmann spilles fra 28. september til 8. oktober i Kjellerteatret.
– Vi snakket om det eller Intimscenen, men jeg hadde mest lyst på kjelleren. Du kommer veldig tett på. Vi skal ha en del interaksjon med publikum, blant annet teatersport, der folk blir en del av det hele.

Tidligere har det vært en del forestillinger der nede i samme gaten som denne, Smilemann for eksempel, og kabaret med Elin Furubotn og Per Inge. Sist gang jeg jobbet der var med Fighterhjerte, historien om Team Klemetsen. Denne gangen blir det absolutt mer lott og løye, men med litt alvor innimellom.