Tekst: Anja Fremo | Foto: Stig Håvard Dirdal

I vår setter Rogaland Teater og regissør Audny Chris Holsen opp samtidsdramaet igjen. Er egentlig Et Dukkehjem aktuelt for folk i dag? Ja! mener Audny Chris Holsen.

-Vi må absolutt spørre oss hvorfor vi setter opp Et dukkehjem. Dette stykket er, i tillegg til Romeo og Julie, en av veldig få klassikere folk flest faktisk vet hva handler om. Alle vet hvordan det ender og det er blitt et politisk og feministisk manifest. Jeg mener Et dukkehjem er viktig nå. Det er veldig relevant. Ibsen viser oss hva det vil si å leve, rett og slett hva det er å være menneske, mener hun.

Ubalansert ekteskap

På Hovedscenen i vår skal vi møte Nora og Torvald Helmer i vår egen tid. – Ekteskapet deres er ikke bare dårlig. Slik jeg ser det, er noen sider av det sterkt dyrket, mens andre er underernærte, men det er en ubalanse her, forteller Audny Chris Holsen om sin fortolkning av den klassiske teksten.

Så er det altså når de møter utfordringer, at reaksjonen til Torvald er helt annerledes enn det Nora forventer og håper på. Gjennom fortettede juledager – hvor alt som skulle bli så fantastisk, raser sammen. Åse Hegrenes’ enkle, røde scenografi bygger opp under trykket som øker i Nora.

-Det er interessant å følge mennesker gjennom livskriser, mener regissøren.

Gjenkjenning hos alle

Helga Guren skal spille trebarnsmoren Nora, og Anders Dale er den hardtarbeidende bankdirektøren Torvald Helmer. Even Stormoen spiller Noras fortrolige, husvennen Jens Rank, og Øystein Martinsen er Nils Krogstad, Helmer sin bekjent fra ungdommen som får taket på Nora og familien på en svært ubehagelig måte. Marianne Holter er Kristine Linde, Noras barndomsvenninne som kanskje er den klokeste og klareste når krisen rammer.

-Jeg kan identifisere meg med alle disse. Det gjør Ibsens drama så spennende.

-Vi skal gjøre dette stykket veldig nært. Vi skal inn i livene til disse fem menneskene på en måte som jeg tror vi alle kan kjenne oss igjen i, hvis vi ser etter. Vårt mål er å gjøre mer enn å fylle klisjeene vi mener å sett i Et dukkehjem tidligere. Vi vil se på menneskene i dette dramaet og går inn i det som en psykologisk thriller.

Og vi skal møte dem alle i vår egen tid. Vi skal ikke tilbake til borgerskapets 1800-tall hvor kvinners frihet var begrenset og beskjeder kommer med bud på døra. Her er det sms-er og mailer, men likevel en fortid som kaster mørke skygger inn i det Helmerske hjem.

Kraft i oss til bedre liv

Vi vet at Nora skal gå, men prosessen mot at hun kommer til å gjøre det, er det interessante. Det blir et fortettet kammerspill, hvor alt handler om disse menneskenes liv og død.

Det er hemmelighetene i livene våre, Audny vil minne oss om. – Vi vet ikke alltid selv at vi ser på verden på en spesiell måte. Hvor lenge kan vi skjule hemmeligheter, og hva skjer når de kommer for dagen?

-Vi ønsker virkelig å si noe om at alle har kraft i seg til å leve bedre liv. Vi vil forfekte viktigheten av å snakke ærlig og oppriktig sammen, og det å være sannferdig mot seg selv, sier Holsen.

Personlig bakteppe

I hennes versjon av Et dukkehjem er det altså ikke en feministisk seier når Nora forlater sin mann og sine barn. – Kvinnekampen i dette er ikke relevant for meg. Det vi skal inn i er samlivssammenbruddet mellom Nora og Torvald. Og det er den historien jeg mener er veldig relevant i dag.

Audny Chris Holsen bringer sin egen erfaring med seg inn i arbeidet, akkurat slik skuespillerne gjør det når de jobber seg inn i sin rolle. Audny har selv gått – og er skilt i dag.

– Våre private historier er ikke så viktige for andre enn oss, men de må være der for at vi skal kunne skape noe ekte og reelt, mener hun. Selv kunne jeg ikke satt opp Et Dukkehjem for ti år siden – det ville ikke blitt interessant.

Skilt fra sin samtid

Holsen tror noen teaterkjennere kan mene at Et dukkehjem er så sterkt knyttet til sin tid, på slutten av 1800-tallet og kvinners stilling i det borgerlige ekteskapet på den tiden, at det vil skurre inn i en annen tid. Selv ser hun det annerledes.

–I den bearbeidelsen vi har gjort her, går dette opp. Men jeg kjenner på en stor ærefrykt – og vi legger listen sabla høyt. Det er en viss oppsetningspraksis, stoffet er her, og det er så mange gode folk som har gjort dette før. Men vi kan ikke late som – da får vi dårlig teater, som jeg ikke liker å se. Men her er det fantastiske skuespillere i alle rollene. Jeg gleder meg helt vilt – og jeg tror dette kan bli en veldig god forestilling.

Vi lyver og strever

Det var utvilsomt et større jordskjelv at en kvinne brøt ut av et havarert ekteskap da Henrik Ibsen skrev Et dukkehjem på slutten i 1879, enn det nærmest hverdagslige ved den samme hendelsen i dag. Kvinners stilling og muligheter til selvstendige valg i samfunnet, kan ikke sammenlignes.

-Men vi lever ikke nødvendigvis sannere liv i dag av den grunn, mener Holsen.
–Vi har i essens de samme problemene, vi lyver like mye for hverandre og oss selv, og vi strever fortsatt med hva det vil si å være et godt menneske. De grunnleggende spørsmålene om hvordan leve et liv som er godt og sannferdig, er de samme.

Håp i ærlighet

Et dukkehjem er et drama, det er lite feelgood – det går ikke så bra til slutt. Henrik Ibsen måtte til og med gå med på å skrive en ny slutt før stykket skulle settes opp i Tyskland, i sin tid. En slutt hvor Nora ikke forlot familien sin, av hensyn til barna. Det er ikke den slutten vi kommer til å se i Audny Chris Holsens oppsetning.

Men hun mener absolutt ikke alt er svart – det er et håp i Et dukkehjem.

-Det er håp. Hvis vi greier å være ærlige og etterstreber å være sannferdige mot oss selv og andre, er det håp. Det er en stor oppgave for oss mennesker. Men det er når vi møter hverandre med ærlighet, vi kan se hverandre.

-Vi må ta oss selv såpass på alvor at vi anerkjenner at livet ikke er så enkelt. Men livet er verdt å leve.