Drømmen å danse med publikum

Teaterprofilen Ragnhild Tysse
16.09.2019
t h2019 magasin shdirdal 017
Tekst Anja Fremo I Foto Stig Håvard Dirdal

«Når jeg blir stor, vil jeg bli skuespiller», skrev 8 år gamle Ragnhild Tysse i dagboken sin. Veien mot målet har tatt viktige omveier fra Cementen i Stavanger, via den Transibirske jernbane til en tatoveringssjappe i Beijing, videre til Berlin og Alaskas villmark. Som 30-åring kan Ragnhild slå fast at hun er blitt «stor». I høst spiller hun Helena i «En midtsommernattsdrøm».

-Jeg liker Helena. Hun er menneskelig, teit, modig og veldig forelsket. Så her er det mye å spille på.

Ragnhild Tysse har det veldig gøy når hun nå kan slippe seg fri i spill med dyriske lyster, mørke, magi og forhekselse. I drømmeuniverset til William Shakespeare foregår historiene parallelt. Virkelighet veves inn i drøm og omvendt. Her er alvor og komikk, kontroll og villskap – mye overnaturlig og det svært menneskelige.

-Normalt jobber vi alle så hardt for å forholde oss veldig kontrollert. Men jeg tror vi alle har ville sider. I «En midtsommernattsdrøm» får vi lov å slippe fantasien fri. Vi prøver å holde fast ved rim og stram form – det er kjøttet i teksten – men ellers er mye tatt ut i ekstremiteten. Det er veldig gøy.

Rakk aldri barneteaterkøen

Ragnhild Tysse kjenner Rogaland Teater ut og inn. Ikke fordi hun har hatt så mange roller her ennå. Men hun kjenner bakscenen og verkstedene bedre enn skuespillere flest.

-Jeg var husets potet, mener hun.

Gjennom flere år jobbet hun blant annet som sufflør og rekvisitør. -Å jobbe på et hus med så mange ulike fag, har gitt meg veldig mye. Som skuespiller tror jeg det gjør at jeg har større forståelse for alle dem avdelinger jobber mot det samme målet.

-Det var ikke gitt at jeg skulle bli skuespiller. Jeg var først og fremst interessert i tegning og kunst, jeg elsket å skape og gikk formgivning på videregående. Men jeg fant aldri ut hvordan jeg skulle forene denne interessen med et yrke jeg brant for.

Gleden ved å skape, formgi, bygge, tegne eller male ting, kjenner hun på fremdeles. En periode var det scenograf hun planla å bli.

-På barneskolen likte jeg å kle meg ut, spille roller. Jeg var med i revyer og skoleforestillinger, og ville gjerne begynne i Barneteateret. Men den gang stilte man seg fysisk i kø for å få plass i barneteateret. Det gjaldt å være først i køen. I min familie har vi en tendens til alltid å komme for seint. Vi prøvde mange ganger, men rakk aldri den køen.

Merket for livet

Som 16-åring begynte hun i Ungdomsteateret, og et par år der inspirerte til å satse på teater videre. Mange skulle søke Teaterhøgskolen. Ragnhild syntes det virket skummelt og alvorlig, men da hun var 20, hadde hun bestemt seg – og kom til tredjeprøven i opptaket på Teaterhøgskolen. Men navnet hennes sto ikke på listen over dem som hadde fått studieplass.

Nesten et halvt års innsats, blottlegging og usikkerhet, hadde ikke ført fram. Da hun året etter igjen havnet i samme situasjon; på tredjeprøven, men uten å se navnet sitt på listen, hadde hun en soleklar plan B.

Hun skulle reise og satte seg på toget. Den Transibirske jernbane tok henne hele veien til Beijing. Turen merket henne for livet.

-Å reise ut på det eventyret alene betydde mye for meg. Pappa syntes ikke noe om det, men jeg hadde mange fantastiske alene-opplevelser.

Et lite rødt hjerte tatovert på venstre håndledd er et varig minne om en av dem. Ragnhild ville ha en bli-ny-dag i Beijing.

-Håret mitt ble påskegult og tatoveringen var en blemme jeg har måttet fikse på flere ganger, men jeg var så glad.

Kultursjokk

Etter denne reisen endret prioriteringene seg. Skuespilleryrket kjentes brått ubetydelig. Hun vurderte å bli sosiolog eller psykolog. Kjente behov for å flytte på seg og reiste til Berlin for ett år for å få nye impulser.

-Etter å ha bodd i Berlin en stund, trengte jeg noe nytt og tenkte at by ikke var greia for meg. Kanskje natur var tingen? Min rosemalte forstilling om å våkne opp med solen endte i et heftig kultursjokk i Alaskas villmark. Det har alltid vært veldig viktig for meg å overleve på engen hånd og å klare meg selv.

Vendepunktet

Kulturarbeider kalte hun seg i noen år, jobbet med film, på festivaler og bak scenen. Soste litt rundt, reiste, bodde utenlands og hadde ingen klar retning, som hun sier. Litt motvillig og svært tilfeldig våknet skuespillerdrømmen igjen etter en improvisasjonsworkshop i Oslo.

-Jeg kom til at jeg fikk søke Teaterhøyskolen én gang til før jeg la det fra meg.

Siste forsøk gjaldt for Ragnhild- og hun kom inn! Nå ser hun på de tre årene med altoppslukende teaterstudier fra morgen til kveld som vendepunktet i livet.

-Jeg har en helt annen respekt for yrket nå.

Studiet opplevdes som et slags praktisk psykologistudium hvor mye tid brukes til å utforske sin egen sårbarhet.

-Det kunne være tøft. Det er jo ikke alltid man har så lyst til å bli kjent med seg selv. For meg tror jeg det var bra at jeg ikke kom inn der som 21-åring.

Kverner og sorterer

Ragnhild Tysse fra Tjensvoll i Stavanger, er blitt 30 år og relativt nyutdannet skuespiller, med bøtter av erfaring fra alle rom i teateret og fra mange verdenshjørner.

Hun gestikulerer livlig, forteller ledig og framstår sosial og lett til sinns. Selv vet hun hvor mye tid som går med til å tenke, gruble, kverne, vurdere før avgjørelser tas, at hun ikke tar lett på ting og at behovet for å sortere tankene alene er stort.

Sorteringen kan skje under vann i svømmehallen. Treningsformen passer henne, siden den gir rom for å tenke mens hun trener. Utfordringen er å holde styring på antall runder. En metode er nært knyttet til at tallene har hver sin farge i Ragnhilds hode. Det kalles synestesi og for Ragnhild er 1 lyseblått, 2 er mørkeblått, 3 er grønt, 5 er gult og 6 er rødt. Så kommer grønn igjen, lilla og lyserosa. På den måten beveger hun seg lengde for lengde, fra farge til farge – mens tankene flyter i takt med pust og svømmetak.

Notatboken er et annet redskap for sortering av tanker. En periode i livet, så Ragnhild for seg at hun skulle bli forfatter. Hun skriver mye, men foreløpig bare for sin egen del.

Definert på Cementen

Å reise ut, ble viktig, men tilhørigheten til Stavanger er sterk. -Jeg kjenner folk her, jeg er glad i sjøen. Å dra ut, reise, bo utenlands har utviklet meg, men å jobbe på Cementen og Martinique har også vært definerende for meg. I de miljøene har jeg møtt mye flotte folk som har vært og fortsatt er viktige for meg.

Unge, nyutdannede skuespillere spaserer sjelden inn i faste jobber. Frilanslivet venter de fleste. Å selge seg inn, er ikke den delen av drømmejobben Ragnhild Tysse liker best. Men hun må regne med å ringe flere teatersjefer og be om mange kaffeprater, for så å dra dit jobbene er. Nå har hun et års engasjement ved Rogaland Teater. Så er alt åpent.

-Det er sånn det er.

På den veien kan det være godt å ha sin egen morfar som forbilde. -Han er 94 år og  evig nysgjerrig, evig positiv og åpen for nye opplevelser.

Som å danse med publikum

Og hva er så greia med denne skuespillerdrømmen, som dukket opp allerede da hun var en liten jente, som har fulgt henne inn og ut av ulike faser i livet – og nå er en realitet. Hvorfor vil hun gå den kronglete veien?

-Det er jo en form for selvskading, dette her. Med nervøsiteten, det å dumme seg ut hele tiden, men jeg synes det er så utrolig kjekt å jobbe aktivt sammen med andre, å få til noe sammen.

-Derfor liker jeg kanskje prøveperiodene aller best. Vi er på en måte isolert. De åtte ukene vi jobber sammen, forsker kollektivt i teksten og finner ut av alt i fellesskap. Det er veldig kjekt.

Så skal forestillingen møte publikum. Denne høsten er det magien, fantasien, villskapen, forviklingene og lystene i midsommernattsdrømmen som skal spilles ut på Hovedscenen.

Målet er klart: -Å kjenne at vi på scenen og publikum nesten er en enhet – som i en dans. Det skjer noen få ganger i de fleste produksjoner, at man virkelig har publikum med seg så det dirrer. Å være sammen i den opplevelsen, det er det vi alltid ønsker å gjenskape.





 
Hjem / Arkiv