En barnerolle pekte ut retningen

Unnskyld meg, men vi er Norges beste teater. Se på anmeldelsene, prisene, vi har gode billettinntekter og en solid drift, til tross for at vi får mindre penger til driften enn andre store teatrene.
12.02.2019
t v2019 bilder side 17 bilde 0001
Michael Evans er i godt humør. Det er et bra tegn for Rogaland Teater. Humøret til den erfarne dramaturgen svinger nemlig i takt med oppturer og nedturer på teatret. Bortsett fra noen avbrekk, har amerikaneren Evans hatt Rogaland Teater som arbeidsplass siden 1970-tallet. Innimellom har han arbeidet i forlagsbransjen, undervist på UiS og vært student selv.

– Jeg har akkurat besvart årets medarbeiderundersøkelse, og jeg svarer «ofte» og «alltid» på alle spørsmål om jeg kjenner stolthet og trivsel på jobben. Jeg stortrives. Helt siden jeg begynte som scenearbeider, uten å kunne norsk, har jeg stort sett likt å komme på jobb. Fra 1980-tallet har jeg arbeidet her som dramaturg.

LESER MYE – OG DET MESTE ER DÅRLIG
– Hva en dramaturg gjør? Ja, det er alt mulig. Jeg har ingen stillingsbeskrivelse. Men min jobb dreier seg om den litterære siden ved teatret. Jeg skal hjelpe til med å finne stykker vi bør spille. Jeg jobber tett på teatersjefen, med instruktører, med forfattere og oversettere. Men det er ikke mine drømmer som skal realiseres.

Han leser massevis av dramatikk både utenlandsk og norsk. Hvert år får teatret inn ca. 20 nye stykker av norske forfattere. Nesten alle blir refusert.

– Jeg skulle gjerne sett at teatret spilte mer ny dramatikk, men mesteparten av det jeg leser, er ikke godt nok.

UNIK SAMARBEIDSPARTNER
Noe av det Michael Evans liker aller best, er å jobbe med forfattere om ny dramatikk. Han opplever at mange etablerte forfattere gjerne vil skrive for scenen - uten å få det til.

– Romanforfattere må gi slipp på sin forfatterstemme når de skal skrive dramatikk. I et skuespill er det karakterene som snakker, ikke forfatteren. Forfatteren må da få handlingen drevet frem av dialogen. Det er visstnok en egen kunst. En av dem som virkelig mestrer sjangeren, mener Evans, er forfatter Tore Renberg. Rogaland Teater har satt opp hans forestilling 3. august 1964 og Indianeren, som nå også skal spilles i Tyskland.

– Tore Renberg tok oppdraget med å skrive et stykke til de to skuespillerne – Mareik Wang og Gretelill Tangen, og han skrev 3. august 1964 på noen uker. Det er en myte at det tar lang tid å skrive kunst. Kan du det, så kan du det. Tore er unik!

STARTET MED SHAKESPEARE
Vi hopper 60 år tilbake, til Tucson, Arizona. Det var her teaterinteressen oppsto i den svært unge Michael Evans. Han hadde barneroller i to Shakespeare-oppsetninger.

– Jeg kunne mine verselinjer, men det var først og fremst kameratskapet og samholdet som appellerte til meg En gnist ble tent, og det viste seg å skulle peke ut retningen videre i livet. Michael fortsatte med skoleteater og teaterstudier. Han beskriver seg som en åndelig politisk flyktning fra USA. Da han risikerte å bli innkalt til tjeneste i Vietnamkrigen, grep han en mulighet til et utvekslingsopphold ved Universitetet i Bergen.

– Fra første dag i Norge følte jeg meg veldig hjemme. Mer enn jeg gjorde i USA, så jeg bestemte meg for å bli. Det var få utlendinger i Norge på 1970-tallet, og det fantes ikke lærebøker for norsk som fremmedspråk. Michael Evans hadde studert språkvitenskap og lagde sine egne. Våren etter at han kom til Bergen, tok han eksamen på norsk.

SKULLE VALGT SKARRE-R
40 år seinere kan han oversette både til og fra norsk og skriver handlelapper på nynorsk. Men tonelag og dialektforskjeller sliter han fortsatt med.

– Jeg var ikke så oppmerksom på det i starten, så jeg tar stadig feil av bønder og bønner. Og hvis jeg hadde begynt med skarre-r, hadde jeg kanskje hatt en mindre amerikansk r, undrer han i dag.

Kona, som er østlending, er kanskje en av grunnene til at han ikke begynte å skarre. Hun har også æren for at de to ble rogalendinger.

– Hun var legestudent og skulle ha turnustjeneste. Jeg hadde fått jobb som scenearbeider her. Den nærmeste plassen hun kunne få turnustjeneste, var på Bryne. Slik gikk det til at vi ble jærbuer.

SIKRET KAIZERS PLASS
Siden den gang har barn og barnebarn kommet til. Hytte i Sirdal også, selv om Michael nødig går på ski. Han har derimot tatt en lang økt som folkevalgt. I snart 16 år har Michael Evans sittet i kommunestyret i Time, for SV.

– Hvorfor ble SV ditt parti?
– Fordi jeg er sosialist, svarer han kontant.
– Jeg synes politikk er viktig. Og lokal politikk er like viktig som nasjonal politikk. Det er i kommunene tjenestene skal leveres. Blant det han er mest fornøyd med å ha oppnådd i Time, er å sikre byens store sønner, Kaizers Orchestra, en egen plass. Og kanskje enda viktigere, å sørge for at Time ble en pilotkommune for universell utforming.

– Vi må slutte å bygge hus som er utilgjengelige for folk som sitter i rullestol.

ÅPNE PROSESSER = GODE VALG
Michael Evans har et ryddig kontor i 4. etasje i teaterbygget, med utsikt mot Museumsparken, med teatersjefen vegg i vegg. Nå ser han fram til å jobbe med Glenn André Kaada som ny mann på nabokontoret.

– Jeg har jobbet med seks-sju teatersjefer. I det siste har vi hatt veldig gode ansettelser. Styret har visst å legge vekt på ensemblets ønsker og kjørt åpne prosesser. Det blir alltid best. Glenn André kommer jo fra ensemblet, Arne (Nøst) var scenograf, og dermed vant til å jobbe med de tekniske fagene på huset. Begge deler fungerer bra fordi de stoler på organisasjonen. De slipper å renovere organisasjonen og kan konsentrere seg om kunsten.

ROLLE-FORANDRING
– Jeg håper Glenn André vil fortsette å sette i scene. Det vil kreve at han er strukturert og har grep om jobben, men teatret kan faktisk klare seg med en halv teatersjef i et par måneder under prøveperioder. Regissør-rollen har endret seg siden Michael Evans kom inn på teatret. Hvert år passer han på å følge en oppsetning ekstra tett. På den måten følger han utviklingen i arbeidsmetodene – både hos instruktører
og skuespillere.

– På 1980-tallet kunne en instruktør bestemme hvordan skuespilleren skulle spille rollen. Dagens skuespillere finner seg ikke i diktator-regi. Det er en god utvikling at skuespillerne har mer å si. Det er aktiviserende for ensemblet og gir større eierskap til resultatet.

DRAMATIKK-LESING
Resultatet starter med en tekst – som ofte kommer via Michael Evans’ bord.

– Det er vanskeligere for folk flest å lese dramatikk i dag enn på Ibsens tid. Da sto det kø av folk og ventet da båten la til kai med en last med bøker med ”Et dukkehjem” Ibsen skrev fyldige sceneanvisninger. Det gjør ikke dramatikere lenger. Dramatikk krever en annen form for lesing i dag. Denne typen lesing har Michael Evans ambisjon om å lære UiS-studenter denne våren. Han underviser og har skrevet lærebok. «Innføring i dramaturgi for teater, film og fjernsyn» er en mye brukt lærebok i faget. Nærlesing, kaller Evans det. Slik går han løs på manus som kommer til han – i hvert fall de første 20 sidene. Han vurderer om stykket vil snakke til teatrets publikum, om de har skuespillere i ensemblet som kan fylle rollene, om historien kommer i gang.

LEVER LIVET UTEN PLAN
Å si noe enkelt om hva som er god dramatikk, det går ikke an, mener Evans. Han liker Ibsens Vildanden, men mener En folkefiende er dårlig dramatikk. Nå fryder han seg over manuset til stykket

Pang! som kommer i april.
–Jeg blir så glad når jeg leser noe som jeg ikke trodde kunne gå an å skrive. Det har en lettere absurd, men likevel helt logisk tone, mener han om Marius von Mayenburgs stykke. Det handler om en dominerende diktatortype som allerede i fosterlivet rydder en tvillingsøster av veien for at ingen
skal hindre han i å nå toppen.

Våren vil vise om Pang! bidrar positivt til Michael Evan sitt humør.

– I dramatikk må man lese for virkelig å forstå hva planen til de ulike karakterene er. Hvordan de bruker hverandre for å oppnå det de vil. I god dramatikk må forfatteren altså ha en klar plan for karakterene sine. Michael Evans selv har aldri hatt en tilsvarende skisse for gangen i sitt liv.

Det har brakt ham fra Shakespeare-rollen som vekket hans kjærlighet til samholdet
teatret i Tucson, Arizona, via frykt for å måtte tjenestegjøre i en meningsløs krig og studier i en regntung norsk vestlandsby, til mange års engasjert tjeneste for teatret i Stavanger.
 
Hjem / Arkiv