Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal

Iskrem. Vannkrig. Berg- og dalbane. Dette er blant tingene sjuåringen skriver på listen over Alle Fantastiske Ting. Gutten venter utenfor morens sykeværelse. Hun er innlagt etter et forsøk på å avslutte livet, og listen er til henne. Sånn at hun får noe å leve for.

– Som den sjuåringen han er vil han redde henne, og for ham er alle fantastiske ting det han synes er verd å leve for. Det er en slags livbøye han prøver å lage, forteller regissør Simon Lay.


Livbøyen

10 år senere gjør hun et nytt forsøk, og da tar han listen fram og fortsetter på den. Etter hvert som voksenlivet folder seg ut, med alle sine humper i veien, er listen en livbøye også for ham.

– Det er en fantastisk liste som åpner verden for ham. For eksempel fører den ham sammen med hans første, og store, kjærlighet, sier Lay.

Det er en hyggelig stue publikum inviteres inn i. Det åpner for nærkontakt med tilskuerne. Overgangen mellom sal og scene er sømløs, og Espen Hana er alene på scenen gjennom hele forestillingen. Han trenger hjelp, og ber om det.

– Jeg kommer til å dra enkelte publikummere inn i forestillingen, men ingen må la seg avskrekke, det er virkelig ikke farlig. Ingen skal presses og ingen skal drite seg ut, og ingen skal opp på en scene. Min utfordring er å sørge for at stemningen er sånn at det føles trygt, og det begynner jeg med allerede før forestillingen, i foajeen. Det er ikke mye vi ber om: Noen utvalgte får en lapp og skal lese det som står på lappen når jeg ber dem om det, sier Hana.


Folkelig

Britiske Duncan Macmillan og Jonny Donahoe skrev stykket som en komedie, og det blir gjerne oppført med en standup-komiker i rollen som han som etter hvert har tusenvis av fantastiske ting på sin liste. Hana er glad for at han har klart å beholde pianobar-entertaineren i seg, til tross for Teaterhøyskolen innsats for å få skrellet ham vekk.

– Det skal være gøy og det skal gå fort, men jeg tror nok en skuespiller klarer bedre å ta det ned i de dype dalene som også skal besøkes, sier han.

Dette er folkelig teater, med varme og humor.

– Folkelighet er undervurdert, og ofte synonymt med harry, og det skal liksom ikke teater være. Men Shakespeare var folkelig, publikum ropte og drakk på forestillingene, og jeg mener teater også skal kunne være folkelig, sier Hana.


Tabuene

”Alle fantastiske ting” utfordrer tabuene som fortsatt hviler tungt over det ubegripelige valget det er å avslutte sitt eget liv.

– Tabuene er ekstra strenge for menn, voksne menn. De gråter ikke, de snakker ikke om hvordan de har det, om hva som er i ferd med å bygge seg opp i dem. De tar det som en mann, for det har de blitt oppdratt til, sier Simon Lay.

I mindre grad enn kvinner oppsøker menn hjelp når de opplever depresjon, og statistikken viser at menn oftere lykkes med sitt første selvmordsforsøk. Imidlertid skal man være forsiktig med å avskrive et mislykket forsøk på å avslutte livet som et rop om hjelp. Kvinner som ikke lykkes i første forsøk vil svært ofte prøve igjen.


Hvem-som-helst

Hanas rollefigur har ikke et navn. Han kan være hvem som helst av oss. Han bærer på en sorg, og en frykt for at han har det samme i seg som moren. Er det arvelig? Det er i hvert fall sikkert at det er smittsomt. Han vet at når noe skyver ham mot kanten må han finne noen eller noe som kan redde ham. Hans strategi er listen over alle fantastiske ting.

– Den frykten han kjenner på er en frykt vi alle kan ha, og i varierende grad kan den hindre oss i å leve det livet vi vil, sier regissøren.

Vår venn listemakeren snakker åpent om denne frykten, og om hva det betyr å vokse opp med en labil mor. Samtidig beskrives hun ikke som et monster, og han har ikke hatt en fæl oppvekst. Men morens selvmord, for hun lykkes til slutt, etterlater et sår som trenger pleie. En liste over alle fantastiske ting.

Selv har Espen Hana ingen liste. Ennå.

– Burde jeg kanskje det? Jeg har en milelang liste, når jeg tenker meg om, men jeg ikke har skrevet den ned ennå. Det handler mest om de små øyeblikkene, tror jeg. Jeg prøver å grabbe til meg hvert sekund av fine ting, og ikke vær så opptatt av å glede meg til ting i framtiden. Være obs på de øyeblikkene av lykke som farer forbi. Glede meg til nå, smiler han.


Nettroll

Begge tror sosiale medier drar i feil retning.

– Livet folk legger ut på Facebook er jo ikke sant. Vi må ikke la det bli en målestokk. Jeg får inntrykk av at folk er mer opptatt av å oppdatere statusen sin enn å være tilstede der de er. Man går glipp av mange fine øyeblikk på den måten, mener Hana.

– Vi innbiller oss at vi er så åpne og ærlige, men er vi det? Egentlig? Jeg lurer på om sosiale medier har gjort oss mindre ærlige og mer forstillende. Nettmobbing og nettroll bidrar til selvmordsraten, særlig blant unge, og i seg selv kan sosiale medier legge til rette for smitte, sier Lay.


Tungt som en fjær

Temaet er tungt som bly, men Hana og Lay insisterer på at dette er et lett stykke, med mye varme og humor. Hanas rollefigur er en jovial og ærlig fyr, med mye sjarm og humør. Og ja, selvmord er et alvorlig samfunnsproblem og en katastrofe for dem som rammes, men motgiften er ikke å tie i hjel det som er vanskelig, men å snakke om det uten sentimentalitet og dramatikk.

– Jeg håper at vi, ved hjelp av mye humor, klarer å vise at det er lys i enden av tunnelen, om den er aldri så mørk. Det er mange fantastiske ting i verden det er verd å leve for, sier Lay.

– Dette håper jeg folk får med seg fra forestillingen: Ikke ta selvmord. Ting blir bedre, og selvmord er så skadelig for dem som blir igjen at det aldri lar seg reparere. Snakk om det som er vanskelig, det hjelper, sier Hana.