En svingende og dramatisk kjærlighetshistorie

Når barneteateret forteller historien om Grusomme Måns blir det både musikk, dans, alvor, humor og forbudt kjærlighet. Med andre ord alt hva et publikum ønsker seg.
16.09.2019
t h2019 magasin shdirdal 001
Tekst Jofrid Åsland I Foto Stig Håvard Dirdal

Regissør Dennis Sandin skal ha med seg 44 barn på laget til høsten når han skal servere historien om en kul katt som forelsker seg i en hund.
Det har gått et par år siden Dennis ble kontaktet av Rogaland teater første gang, og nå er det endelig plass i kabalen til den svenske regissøren.
– Jeg har aldri satt opp barneteater før. Det blir en stor utfordring og en veldig spesiell erfaring. Det var derfor jeg takket ja, sier Dennis.
En annen ting han heller aldri har gjort før er å sette opp samme stykke to ganger, men nå setter han altså opp Grusomme Måns for andre gang.

Forbudt kjærlighet

Vi blir aldri lei av historiene om den uoppnåelige kjærligheten, mener regissøren. I denne fortellingen vil publikum bli kjent med den rocka katten Grusomme Måns. Han er den kuleste katten i Kattistan, kattenes by. Når Måns forelsker seg i hunden Daisy er historiens drivkraft på plass. Daisy bor nemlig i Hundistan. De to byene er adskilt av en mur, og ingenmannslandet Transistan.

– Daisy er den første hunden som tar seg over til katteverden. Hun er nemlig lei av hundeverden, forteller Dennis.

Hundistan er preget av status, penger, maktspråk og sosialkontroll. Mens det i Kattisan er en mer avslappa og rocka tilværelse.

– Her kan publikum trekke mange paralleller til samfunnet når det gjelder tema som rasisme og politisk styring. Likevel er det kjærligheten som driver denne historien, sier regissøren.

Han ser at vi mennesker ofte har en tendens til å gjøre de andre til noe farlig. Når Grusomme Måns og Daisy forelsker seg i hverandre får publikum se hvordan fordommene mellom hunder og katter avdekkes. Konflikten er nedarvet fra foreldregenerasjonen, slik som i klassikeren Romeo og Julie av William Shakespare.

En ukjent tittel

Manuset er inspirert av historien om Pelle Svanslös av forfatteren Gösta Knutsson. Likevel er manuset frittstående og spiller på ordspråket «de er som hund og katt.» Pelle Svanslös er en veldig kjent fortelling i Sveige, men kanskje ikke like kjent blant folk flest i Norge.

Dennis Magnusson skrev manuset Grusomme Måns da Dennis Sandin satte opp forstillingen for første gang i Sverige. De to jobber tett sammen, noe som betyr at de har samarbeidet også om utformingen av manus. Manusforfatteren og regissøren går under tittelen Dennis & Dennis i hjemlandet, og har laget 15 forestillinger sammen de siste 15 årene i ulike genre. Dennis Magnusson har blant annet også skrevet manuset til «Flykten från Bastöy».

– Det kan være bra at Grusomme Måns ikke er en sterk og kjent tittel her i Stavanger og Norge. Dersom det er en veldig kjent historie kan det være vanskeligere å innfri publikums forventninger, sier regissøren.

Da stykket ble satt opp i Sverige fikk de gode kritikker og, kanskje viktigst for regissøren, et svært godt ettermæle blant publikum.

– Musikken og dansen i stykket er noe av det som virkelig gjør stykket verdt å se. Manuset er velskrevet med en ukjent tittel, men konflikten er lett å kjenne igjen, sier Dennis.

Tilbake til barneteateret

Dennis var skuespiller før han ble regissør, og startet karrieren ved barneteateret i Stockholm. Han spilte i barneteateret fra han var 8 -19 år, og utdannet seg videre til skuespiller.

– Ved Rogaland teater får jeg nå muligheten til å gjøre en profesjonell oppsetning med barneteateret, og på en måte gi noe tilbake. Jeg ser fram til å speile meg i barna, og dele av mine erfaringer, sier han.

– Hvorfor gikk du fra å spille til å regissere?

– Fordi jeg opplevde at jeg mestret det å regissere bedre. Kona mi pleide å si at jeg var mye gladere når jeg jobbet som regissør sammenlignet med da jeg jobbet som skuespiller, svarer Dennis.

– Hva er målet med fortellingen Grusomme Måns, bare underholdning eller noe mer?

– Målet er aldri bare underholdning når jeg setter opp et stykke. Publikum skal kunne identifisere seg med disse karakterene som provoserer samfunnets oppbygning – det er pedagogikken i stykket.

Regissøren mener historien i stykket er for avansert til at man kan finne en enkel moral.

– Det er en revolusjonær kraft i historien, samtidig som den har mye humor, sier Dennis.

En kompleks historie

Grusomme Måns, med sine to undersåtter Bill og Bull, har stadig en plan for hvordan de kan gjøre livet surt for katten Pelle Svanseløs. De mobber rett og slett den stakkars katten uten hale, men mislykkes alltid i sine forsøk på å gjøre narr av Pelle. Bill og Bull er på en måte slaver under Måns. De to får en slags eksistensiell angst der de ikke vet hva de holder på med. Mens Måns opplever en indre reise gjennom sin kjærlighet for hunden Daisy. De to kjemper en kamp for å være sammen, men denne kampen kan de kanskje ikke vinne?

Publikum vil også møte den eldre garde som er drevet av ideologi, og står i spissen for konflikten mellom Hundistan og Kattistan. Vi har Gammel Maja i Kattistan, som hater hunder. Hun vil at Måns skal ta over lederskapet i Kattistan. Hun mener det vil bli kaos dersom man blandet raser, og representerer et konservativt samfunnssyn. I Hundistan møter vi William Morrig. Han er regissøren og alfahunden med høy status, som intenst hater katter.

– Hinderet i denne historien er rasisme, og målet er helt klart å overvinne rasismen ved hjelp av kjærlighet. Det handler om mot og stahet, sier Dennis.

Åpen slutt

Historien blir tegnet ved hjelp av mange store karakterer, et rikt persongalleri, dans og musikk, men ingen lykkelig slutt.

– Hvorfor får ikke publikum en lykkelig slutt?

– Slutten er ikke ulykkelig, bare åpen. Historien slutter med at Måns og Daisy ikke får være sammen, men det trenger ikke bety at de aldri får være sammen. Det finnes håp, forsikrer regissøren.

Daisy prøver nemlig å forandre sitt samfunn og Måns det samme i Kattistan.

– Gjennom en åpen slutt kan man få publikum til å stille seg spørsmål, i stedet for at fortellingen har svart på alle spørsmålene. Dermed kan forestillingen leve videre i publikum, forklarer Dennis.

Han mener at foreldre ofte er for redde for å utsette barna sine for krevende historier, men viser til at barn i sitt kulturkonsum ikke alltid søker etter den lykkelige slutten – de leter også etter nye spørsmål og svar.

– Det er ikke foreldrenes ansvar å beskytte barna mot det som er vanskelig å håndtere. Ofte er barn litt for overbeskyttet mot det som er komplekst og utfordrende, mens det for barna kan være bra å få noe å relatere til, sier Dennis.

Den gode underholdningen

– For at en historie skal være relevant må den spørre betrakterne hva de synes. Problemene som publikum får innblikk i finnes fortsatt i samfunnet, forteller Dennis.

Muren mellom de to byene i stykket har en tydelig parallell til den virkelige verden. Dennis viser til at det ikke finnes noen murer gjennom tidene som har stått mer enn tre generasjoner, og at det dermed finnes et håp for Måns og Daisy.

– Ingen mur står for evig, og ingen mur raser på en dag. Det kreves arbeid – det er disse spørsmålene vi vil at publikum skal stille seg, sier regissøren.

Videre understreker han at en fortelling må ha et underholdene språk med humor og energi.

– Her får publikum et sivilisasjonskritisk blikk på hvordan vi lever våre liv. Det som er gøy med teater er at vi får tegne et helt bilde. I en film finnes det en ramme der man kan styre hvor publikum skal flytte blikket, mens i teater finnes det ingen slike rammer, sier Dennis.

Historien inviterer også publikum til å filosofere over hvilket samfunn de ønsker å leve i. Et høyt presterende samfunn som Hundistan eller et mer avslappa og gøyalt samfunn som Kattistan.

– Det sterke med dette stykket er balansen mellom en historie som betyr mye, men som samtidig er underholdene, slår regissøren fast.
Hjem / Arkiv