Tekst: Ingrid Mild | Foto: Stig Håvard Dirdal

Over 13 000 publikummere bivånet det psykologiske dramaet hvor alt ser ut til å være rene idyllen – helt til man sakte, men sikkert begynner å forstå hvordan ting henger sammen. I vår får vi et gjensyn med Et dukkehjem.

4. mars kommer Et dukkehjem tilbake på Hovedscenen, og for Helga Guren har livet endret seg mye siden sist hun var Nora.

– Du var gravid sist du spilte Nora, men hadde ikke barn fra før. Tenker du at det kommer til å utgjøre en forskjell at du nå har blitt mor selv?

– Jeg tenker ikke så mye på det. Det var veldig fint å ha et ekstra menneske med meg når jeg spilte Nora i fjor. Kroppen vår har både en psykisk og fysisk hukommelse. Det man har kunnet før, ligger i et slags lukket rom. Når man tar det frem igjen, har det modnet. Den fysiske hukommelsen oppstår når man trer inn i et rom man har vært i før. For meg handler det om ting som lukt, farger, estetikk, lys – men først og fremst stemning og mennesker med våre relasjoner. Denne typen hukommelse finner jeg veldig interessant.

En skuespillers instrument er intellekt, tanker, følelser, fysikk, musikk – alt det som et menneske er. Og med tanke på at jeg har fått en noe videre horisont som menneske fysisk og psykisk det siste året, vil jeg jo tro det også har påvirket min horisont som skuespiller.

– Kommer forestillingen til å bli identisk med den som ble vist i fjor?

– Nei, det vil jeg ikke si. Det er klart det er en gjenopptakelse av samme forestilling, men teater er levende materie, og forestillingene er ikke bare repetisjoner etter premieren. Tvert imot er det å nullstille seg helt hver kveld, noe av det som kan være mest utfordrende i en spilleperiode, å forsøke å ikke gjenta det man gjorde kvelden før. Og publikum påvirker forestillingen mer enn de gjerne tror, det er jo tross alt levende kommunikasjon dette, mellom sal og scene.

– Regissør Audny Chris Holsen kaller stykket ”Et dukkehjem for vår tid”. Hva legger hun i det?

– Ibsen skriver fantastisk bra, med mange lag. Ut fra hvilken vinkel man undersøker fra, vil du nesten alltid kunne finne et svar. Ofte er historien skrevet av og for menn. Men Ibsen skriver i tillegg godt for og om kvinner.
Han ligger jo på en måte foran historien, og jeg tenker ofte slik jeg leser han, at han kan ligge foran oss i dag også. Han skildrer menneskers indre liv og tendenser i samfunnet på en fascinerende god måte, og det er kanskje en av grunnene til at han spilles så mye også i dag.

– Et dukkehjem handler om samlivsbrudd, og det er ikke oppsiktsvekkende i Norge i dag?

– Jeg opplever vi har gått inn i dette temaet med å legge vekt på «er det mulig å leve ærlige med hverandre». Nora holder på med spill fra ende til annen, det er slik hun overlever i sitt ekteskap, og sitt liv for øvrig. Jeg var og er opptatt av at slik vi har tolket stykket, er det ikke kun Nora som er et offer. Hun er selv delaktig i alt som snører seg til mot samlivsbruddet. Jeg tenker at de nære relasjonene i denne historien er det destruktive, sier Helga Guren.

– Nora har store kontraster, mellom å være lerkefugl og erkjennelse av behov for selvransakelse etter å ha blitt avslørt. Løsningen for henne er å gå den veien alene. Syns du det er gjenkjennelig? Tror du at kvinner driver samme grad av underdanighet og selvransakelse i dag?

– Ja, både kvinner og menn. Når det gjelder Nora, så har hun båret på en stor løgn helt siden starten av forholdet med Torvald, så det har etter hvert blitt en overlevelsestaktikk å komme med alle disse løgnene.

Jeg tolker Nora som nesten ”vanvittig”. En som har enorm kapasitet, stor kontroll sosialt, og er god på å manipulere for å få det som hun vil, eller rett og slett for å få livet til å gå opp. Når alt så faller sammen, er sviket fra Torvald en utløsende faktor til nettopp dette. Men jeg tror sviket hun kjenner til seg selv er like tungt. Og det interessante i dette, er jo: Hvorfor har hun spilt alt dette spillet, holdt på med alle disse løgnene? Hva er det samfunnet og forholdet hennes forventer av henne, og hvilke roller tilbys henne, som gjør at hun ikke har kunnet, eller klart, å være ærlig?

– Det sies om deg at du har musikalitet i språk og spill, og at det gjør deg spesielt god på scenen. Du har fått mange godord for dine prestasjoner. Blir utfordringen større når du nå skal spille Nora igjen?

– Jeg opplever ikke det. Jeg har blitt veldig glad i både henne og forestillingen. Jeg bruker nok fysikk og språk både bevisst og underbevisst når jeg går inn i en rolle. Jeg har drevet med idrett og dans, og har stor glede av å kunne bruke fysikken i rollene jeg har. Hva gjelder språk, har jeg spilt på mange ulike dialekter. Ofte kan jeg oppleve å finne nye innganger til en karakter ved å bruke en dialekt jeg ikke snakker i hverdagen. Mamma kommer fra Vågå i Gudbrandsdalen, det er en fin dialekt som jeg også gjerne vil bruke en gang!

– Når det gjelder musikaliteten, så har jeg vokst opp med musikk. Jeg har spilt fiolin, piano og hardingfele siden barne- og ungdomsår og har sunget nesten så lenge jeg kan huske. Jeg driver jo også med musikk ved siden av skuespilleryrket.

I Et dukkehjem valgte vi å ikke gjøre dansen tarantella, som er en veldig kjent scene, men å overføre dette til noe musikalsk. Derfor spiller jeg heller deler fra «Vinteren» av Vivaldi på fiolin. Jeg er glad for at vi fant en annen løsning enn det som står i manus, men som kunne kommunisere det samme. Det er en ganske krevende scene – der det musikalske og det skuespillermessige har relativt høy vanskelighetsgrad – i løpet av tarantellaen bestemmer Nora seg, etter å ikke se noen annen utvei – for å ta sitt eget liv.

– Å spille Nora er en kompleks og stor oppgave. Nora flyr høyt og lavt for å holde alle ting, mennesker og løgner på plass. I dette spiller hun ulike roller for alle rundt seg. Så begynner det å rakne. Hun kommer på et tidspunkt frem til at den eneste løsningen er å ta sitt eget liv. Men Torvald sin reaksjon da den store løgnen hennes kommer frem i lyset, gjør at hun endrer mening. Det hun så bestemmer seg for, er også en grunnleggende rystende ting for et menneske å gjøre. Det er en ekstrem reise for Nora, som foregår over veldig kort tid, sier Helga.

– Jeg kjenner stor glede over å få spille Nora igjen. Jeg er stolt av forestillingen vi har laget. For meg utmerket Et Dukkehjem seg som en spesielt fin prosess. Samarbeidet oss imellom, respekten og kjærligheten til hverandre og stoffet – det ble en fin enhet, sier Helga.

– Denne gangen får vi en ny medspiller også, Vegar Hoel skal ha rollen som Krogstad, han overtar for Øystein Martinsen som hadde rollen i forrige periode.

– Det at Nora forlater barna sine, tenker du at hun aldri så dem igjen?

– Det har vi latt være ganske åpent, og overlater til publikum å bestemme. Jeg tror hun bare må ut derfra der og da. Vi vet at hun gjør et stort valg – men mer vet vi ikke. Jeg har tenkt på at Frode Helland (anmeldelse av Et dukkehjem i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift) gjorde noen gode observasjoner. Han har fanget opp mye av det vi ville med forestillingen, og på slutten nevner han det at Helmer alltid er ”opptatt” med ”viktige” ting, og at de tre barna mer eller mindre har vært luft for ham helt til Nora går. Det er først i det øyeblikket hun går – at han for første gang ser direkte på barna sine.