Perfekt uperfekt

For Mareike Wang er rollen som Sally Bowles i Cabaret perfekt. for øvrig jobber hun med å være mer uperfekt..
12.02.2019
t v2019 bilder side 12 bilde 0001
Mye tyder på at skaperne av musikalen Cabaret hadde Mareike Wang langt framme i pannebrasken da de skapte rollefiguren Sally Bowles. Det ville i så fall være oppsiktsvekkende, i lys av at Mareike Wang ble født 17 år etter at Cabaret hadde urpremiere. Men likevel. Man skal ikke alltid ha et lineært perspektiv på tid.

– Sally Bowles er en sammensatt karakter: Ambisiøs, sulten på livet. Hun grabber til seg og forsyner seg grådig av alt. Muligheter, menn, gin. Samtidig er hun sårbar. Vi er ikke så ulike, Sally og jeg.

GÅRSDAGENS FORTIDLIGFØDTE
Mareike bestiller rødvin og retter litt på den mørke fløyelsturbanen hun har på hodet. Hun ser ut som 1930-tallet nettopp har levert henne fra seg. Det stemmer godt med Mareikes egen beskrivelse av seg selv: Gårsdagens fortidligfødte barn. Hun skulle gjerne vært født noen tiår før.

– Haha, ja kanskje har jeg bare forflyttet meg til 1939, uten å tenke over det. Men, altså, det er ikke en turban, det er er pannebånd, og jeg har det på meg fordi håret mitt er sykt fett og jeg hadde ikke tid
til å vaske det. Den glade, råe latteren er aldri langt unna.

TIL BRISTEPUNKTET
Det var sangen som førte henne inn i skuespilleryrket. Eleven på Romerike Folkehøyskole var antatt ved Konservatoriet, planen var å bli klassisk sanger. Operasanger. Hun kom også inn på Bårdar, musikalutdanningen i Oslo. Så kom det noen fra LIPA (Liverpool Academy of Performing Arts) til Romerike, og etter å ha hørt henne synge ba de henne søke.

– Så kom jeg inn på LIPA, og tenkte det var en mer seriøs utdanning. Jeg fikk flere retninger å velge mellom, og valgte skuespill for der hadde jeg mest å lære og minst kontroll. Jeg slet meg gjennom, og noen ganger tenker jeg at Bårdar hadde vært et vel så godt alternativ. Jeg savner å kunne mer dans, blant annet.

Hun slet seg gjennom. Der har du Mareike. Hun må slite. Utfordre seg selv til bristepunktet. Jobbe hardt, hele tiden.

– Jeg har det veldig til felles med Sally Bowles, at jeg hele tiden vil videre, bli bedre. Jeg har alltid elsket å bli utfordret, halt og dratt i. Perfeksjonisten i meg har heldigvis roet seg litt.

ORDNUNG, ALTSÅ
Lille Mareike var en typisk flink pike, med ekstrem ordenssans. Hun ga seg ikke før leksene var prikkfritt utført.

– Mamma inndro bøkene mine av og til, så intenst gjorde jeg lekser. Jeg var sikkert en kjempeirriterende elev. Det er min tyske side, jeg er halvt tysk. Ordnung muss sein. Men noe i henne lengtet etter å bryte fri.
Som seksåring løy hun på alderen og kom inn i Barneteatret.

– Aldersgrensen var sju år, men jeg tror alle har hørt den historien. Barneteatret ble fristedet mitt, jeg forbinder det bare med lek og moro, selv om det sikkert ble stilt masse krav til meg der også.

RESPEKT
35-åringen har mange og svært ulike roller på CVen. Hun har vært sentral i teaterkonsertene av danskene Cederholm og Hellemann, hun har medvirket i klassikere av Ibsen og Garborg, hun er selvsagt i musikaler
og syngespill, og hjertelig til stede i mye av Tore Renbergs dramatikk. De som ikke fikk opplevd henne som 13-årige Dordi i publikumsvinneren 3. august 1964, får en ny sjanse i mai.

– Rollen som Irene i Indianeren er kanskje den som overrasket meg mest, fordi det var så uventet at det ble så kjekt. Da vi spilte forestillingen for publikum første gang, ante jeg ikke hvordan de kom til å reagere, hvordan de kom til å ta det. Det rørte meg at noen gråt.

Rollen som psykisk utviklingshemmet tok rolleresearch til et nytt nivå.

– Jeg jobbet hardt, for jeg måtte finne dybden i Irene og dem hun representerer. Og den finnes, tro du meg. Jeg sitter igjen med en voldsom respekt for de som lever med denne typen utfordringer.

UPERFEKT
De som av ubegripelige årsaker ikke liker Mareike Wang, kan slite med å unngå henne. Hun er en slags propell, en syngende evighetsmaskin, som dukker opp over alt. Hvis hun ikke står på scenen i Kannik, er hun på en konsertscene i Bjergsted eller i Østre Bydel. Ikke engang i private selskaper kan man føle seg trygg, Mareike og samboer Alexander Flotve lar seg nemlig hyre til intimkonserter hjemme hos folk.

– Jeg har det best når jeg har det travelt, jeg får energi av å stå på scenen. Samboeren min er helt lik, han får litt abstinenser når det er lenge siden han har spilt. Alexander Flotve kom inn i Mareikes liv for tre år siden, og han kom ikke alene. Fra å ha ansvaret for seg selv og Mozart (godt voksen spansk vannhund), dreier familielivet seg nå rundt to tolvåringer og en på fjorten.

Det nye livet har roet henne ned, og gjort henne flinkere til å være uperfekt.

– Jeg kan nok framstå som litt manisk i min målrettethet. Jeg blir liksom aldri helt
ferdig. Det kan alltid bli litt bedre. Med tre stebarn har jeg vært nødt til å roe meg litt, det sier seg selv at hjemme kan jeg ikke bare holde på med mine egne ting. Da jeg fikk familie fikk jeg en annen ro, også på
jobben. Ulempen er at jeg har mistet litt av den sinnssyke driven.

MOR
Selv er hun ikke mor. Ennå. Hun smiler lurt.

– Jeg deler nok lengselen etter barn med Sally Bowles. Samtidig kjenner kontrollfriken i meg på en frykt for å miste handlefriheten. Selv til et barn. Ja, jeg vet det er litt sjukt. Jeg tenker mye på at mamma bare
har meg, og at hun fortjener å få barnebarn.

Hun har et nært forhold til sin mor. Forholdet er imidlertid ikke like intenst nå som det var i årene etter at hun ble kidnappet på åpen gate i en spansk ferieby.

– Det skapte nok større traumer hos moren min enn meg. Jeg var tre år og mens noen avledet mammas oppmerksomhet, sprang en mann av gårde med meg på armen. Mamma tok ham igjen og fikk revet meg
fra ham. Jeg var altså ikke kidnappet særlig lenge, men hun ble nok litt overbeskyttende av det.

Etter studiene i Liverpool jobbet hun som skuespiller i London et par år. Så ble det Oslo, men den gamle kjærligheten til Rogaland Teater ruster ikke. Nå kjenner hun på en voldsom stolthet ved å være en del av det første repertoaret til teatersjef Glenn André Kaada.

– Det er så fullt av mening, og det er jeg glad for. Vi trenger å vekkes, og vi trenger den oppvåkningen NÅ! For fem år siden var det vel ingen som drømte om at vi skulle få Trump som verdens mektigste mann, eller at noen ville våge å tukle med abortloven.

Vi har hatt mange tilbakeslag de siste årene, nå er det på tide å våkne. Jeg er stolt av at teatret våger å være så politisk.

BANK I BORDET
Hun registrerer at likheten mellom henne og Sally Bowles opphører her. Mens Sally gjesper av politikk, fornekter den framvoksende nazismen, og snur det blinde øyet til jødeforfølgelse i sin nærmeste krets, er

Mareike bevisst på og redd for framveksten av nasjonalisme og totalitære tendenser i vår tid.

– Jeg er redd for at demokratiet skal bli svekket, at vi skal miste friheter og rettigheter som vi har kjempet fram. Men jeg er i grunnen redd for mange ting, ler hun.

For å miste moren, for at de nærmeste skal bli syke. Og for å miste hørselen og at stemmebåndene skal ryke.

– Nei, nå må vi banke i bordet, altså. Jeg har nemlig litt problemer med stemmen for tiden, og en døvhet på venstre øre som kommer og går. Det er grusomt bekymringsfullt, det er jo instrumentet mitt, hele
identiteten min ligger der. Jeg burde hvile stemmen mer, men jeg klarer ikke å la være å gi alt, selv på prøver. Det må jeg bli bedre på.

SANGARTIST
Når hun ikke spiller Sally Bowles i Cabaret på Hovedscenen, eller innstuderer neste oppsetning, eller øver litt på en ønskereprise fra en tidligere sesong, eller spiller konsert her eller der – puh da jobber hun
og samboer Alexander Flotve med platen de gir ut sammen. Visepop. De to har laget tekst og melodier, og han er produsent.

– Er jeg mangfoldig? Jeg har ikke jobbet bevisst for å bli det. Folk spør meg ofte om jeg er musiker eller skuespiller, og jeg tenker at noen ganger er jeg skuespiller, og bare det, og andre ganger er jeg bare
musiker. Jeg er alltid begge deler. Høres det rart ut?

Forholdet til Rogaland Teater er sterkt, og hun håper hun får fortsette å bli utfordret der. Samtidig ser hun ikke bort fra noen avbrudd for å oppsøke andre utfordringer og få ny inspirasjon. Og hun vil prøve seg på en karriere som sangartist. Så hva vil hun bli når hun blir stor?

– Hvis jeg får velge? Og må velge?
Igjen den råe latteren.
– Da blir jeg sanger. Og skuespiller. Når jeg blir stor.
Hjem / Arkiv