Tekst: Anja Fremo | Foto: Stig Håvard Dirdal

Noen dager er travlere enn andre for foajévertene på Rogaland Teater. Denne kvelden før jul er det hektisk. Det er pause i Barne- og ungdomsteatrets forestilling på Hovedscenen. Noen vil ha seg en eske drops, andre trenger en kaffe før andre akt, mange må skynde seg på toalettet.

Har du vært i teatret, har du helt sikkert møtt Arne Torbjørnsen. Ofte står han i døra og tar imot, skanner billetten og peker mot garderoben og rett inngang. Eller han skjenker vinglass og kaffe, rutinert og på løpende bånd i baren.

For bargjengen betyr pause fullt kjør. Alt skal skje på 20 minutter, men nå er Arne klar til å skru på bryteren som gir inspisienten bak scenen klarsignal til å starte andre akt av barneforestillingen inne i salen. Foajeen er tom, publikum har funnet plassene sine, forhenget er trukket for og dørene lukket.

Sceneskifte i foajeen

Andre akt i barneforestillingen betyr sceneskifte i foajeen. Tone Tjelta er rask og effektiv. Hun bytter ut snopet og saftboksene på bardisken med oliven og nøtter, setter vinflaskene fram i hyllene. Barsjef Martha Skåra kommer småløpende med en støvsuger og tar unna noe rusk på gulvet.

Gjengen på jobb fordeler oppgaver. Tone gjør klar til et selskap som har reservert et område med servering for sine ansatte, Isabelle Kongshaug og Jane Bartels tar hånd om baren. Arne tar kontrollen av billetter i døra.

Mye skal ordnes mens «stille»-lyset er tent over døra inn til salen. I kveld er det ny forestilling etter at Barneteatret har fått sin applaus. Før publikum fra ettermiddagens forestilling har funnet jakkene sine og alle sitteputene for de minste er lagt tilbake på plass, vil nye gjester være på vei inn.

Arne ser på klokka og hører på lyden inne fra salen hvor langt de er kommet. Så er barnestykket over. Salen tømmes og foajeen fylles av folk. – Det var kjempekjekt, sier en ung publikummer på vei mot garderoben. Der blir det alltid litt kø – men de fleste er tålmodige. – Nå har vi garderobe oppe også, smetter Arne inn. Så har du plass på balkong, er det et triks å henge fra seg der.

Alltid strøkent

Martha Skåra er smilende – og lynende effektiv. Hun rykker inn i salen med støvsuger og søppelpose. Det skal selvsagt se strøkent ut på de røde gulvteppene når kveldens publikum setter seg ned i stolene. Men det må ryddes raskt. På scenen rigges det om fra barneforestilling til kveldsforestilling. Massevis av oppgaver løses av folk som vet hva de driver med. Programmet er stramt denne desemberkvelden.

Arne gjør seg klar til å ta imot kveldspublikummet. Noen kommer tidlig for å ta et glass før forestillingen. Foajeen åpner alltid en time før lyset skal slukke i salen. I 16-17 år har Arne Torbjørnsen vært på jobb i foajéen.

Presis – men ett år for tidlig

– Jeg jobbet i hotell- og restaurant tidligere, forteller Arne. Han har vært reiseleder og bodd i Spania også, men de siste årene har det vært fullt kjør på teatret. – Her er det bare hyggelige folk. Vi slipper å nekte noen servering eller vise dem vekk herfra, sier han.

Jobben byr på mange morsomme episoder også. – Jeg husker en dame som kom stressende inn med billetter til en forestilling kl. 20. Jeg måtte si til henne – jeg tror ikke du rekker denne forestillingen. Hun skjønte ikke – før jeg kunne fortelle henne at hun hadde billetter til en forestilling i Oslo.

Eller en gang noen hadde kjøpt billetter til A Christmas for Carol og kom på rett dato, men ett år for tidlig, humrer Arne. Foajevertene får høre mange kommentarer om hva publikum synes om forestillingene. Og stemningen i stykket har mye å si for hvor travelt de har det i baren i pausen.

– Vi skal alltid starte forestillingen presis, understreker Martha Skåra. Foajévertene har en viktig rolle for å greie det.

Effektiv vennlighet

Tone Tjelta er vant til å holde tiden. I 36 år fløy hun for SAS. Da den rutinerte purseren sluttet der for 9 år siden, var hun mormor et halvt års tid. Men så måtte hun ha noe mer å gjøre. – Jeg er nok veldig sosial av meg.

Her treffer jeg mange kjente og slår gjerne av en prat, sier Tone og er kjapt framme med et vennlig og profesjonelt smil. Mer enn 30 år i en flykabin gir rutine på effektiv vennlighet.

For de fleste i bargjengen, blant dem Isabell Kongshaug, gir kveldsjobben på teatret mulighet for en god ekstrajobb. Arne og Tone kunne vært pensjonister om de ville, men de vil mye heller bruke ettermiddager og kvelder på å ønske teaterpublikum velkommen.

Ekstrajobb som gir påfyll

Inne på Intimscenen styrer Rita Glesnes baren på egen hånd. Her er det roligere enn inne ved Hovedscenen. Pausen er over og publikum er tilbake på plassene sine. Rita vasker glass og ser til at alt er på plass. Og holder vakt om noe skulle skje.

Rita jobber gjerne et par kvelder i uka i teatret. Andre kvelder kan det hende du møter henne i døra på Konserthuset. På dagtid har hun kontorjobb i kommunen. – Det blir en livsstil. Jeg har alltid jobbet og koser meg med det. Jobben her gir meg påfyll. Jeg treffer folk og alle de som kommer, er her fordi de ønsker å få en opplevelse. Folk er hyggelige.

Høyt temp – høy trivsel

Bordene i foajeen fylles opp. Det summes og snakkes og klirrer i vinglass. Det er vin det går mest av – og kaffe, forteller Martha Skåra, som selv har erfaring som vinkelner.

– Man må nok like litt høyt tempo og kunne improvisere. Og når jeg får lov til å springe her på kveldstid, trenger jeg ikke trene. Her må vi lempe på kasser fra lageret i kjelleren og opp i barene.

Hun har ansvar for å bestille varer og sette opp vaktlister. De varierer fra dag til dag, styrt av forestillingene på de ulike scenene. November og desember er spesielt travle måneder. Tidlig om høsten og seint på våren er roligere. Om sommeren er det helt stille i foajeen. I staben har hun opp mot 17 medarbeidere som jobber deltid, kvelder og helger på fire scener.

Når stille-lyset tennes

Kveldspublikummet har tatt den forventningsfulle, deilige førjulsstemningen med seg inn i salen. Noen har tømt glassene sine, andre har båret det med seg for å nyte det sammen med A Christmas for Carol.

Arne har vridd på bryteren og stille-lyset er igjen tent over døren. En dame kommer løpende gjennom foajeen, alt annet enn stille. – Jeg må finne brillene. De må være i jakkelommen, stresser hun bort til garderoben. Der var de jammen. Damen geleides tilbake til plassen sin i salen.

Tone og Arne trekker pusten. Så skal det ryddes og gjøres klart til pausen. Da har de 20 minutter på seg til å servere vel 350 tørste og småsultne publikummere. Mange bestiller på forhånd og glassene skal gjøres klare, men kald eller varm drikke kan ikke skjenkes for tidlig. Gjestene kan ikke få kald kaffe eller varm vin.

Synger på vei hjem

Jane Bartels er ferdig for kvelden og vinker takk for i dag til kollegene sine. – Jeg bor ute ved Golfbanen. Her i teatret møter jeg folk. Dette er mitt sosiale liv – og det er ingen momenter av det som er kjedelig. Jeg kan propagandere for kultur og hjelpe folk å komme i kontakt med teater, tenker hun om jobben sin i baren.

– Jeg setter egentlig pris på alt med jobben min på teatret. Det er en herlig atmosfære her. Så positivt. Man må like litt stress, men hvis du ser folk og møter dem med et smil, forstår alle hvis de må vente litt, mener Martha Skåra. Hun bor i Egersund og når hun kjører sørover E39 om kvelden, sitter hun gjerne og synger hele veien hjem.

TEATERMAGASINET