Tartuffe - den animerte - Rogaland Teater - responsive
Rogaland Teater
Rogaland Teater

Tartuffe - den animerte

Når religiøs ekstremisme framstilles ved hjelp av tegnefilmmetoder, går det et transportbånd over scenen.
23.02.2018
innmat t v2018 v12 side 17 bilde 0001
Budskapet i Molières komedie ”Tartuffe” fra 1665, 1667 og 1669 er seriøst nok. Komedien måtte skrives om to ganger før den franske kong Ludvig XIV tillot stykket, til den katolske kirkes ilske protester og utvetydige trusler. Kampen om den rette tro var intens i et nylig reformert Europa, og geistlige tær er ikke blitt mindre ømme på 350 år. Religiøs ekstremisme er seriøst, og brennaktuelt.
 
Donald Duck
Så når Rolf Alme gir oss Tartuffe i en ellevill, absurd tegnefilmlek, er det ikke fordi han vil dempe angsten for det ekstreme, men heller fordi det er sånn tabuene kan avkles og vises fram i all sin forrykthet. Dessuten er det sånn scenografen og regissøren Alme lager teater. Det er noe med Disney-universet.
 
- Donald Duck er en av mine viktigste referanser. Tegnefilmuniverset har noe grunnleggende over seg, der karakterene er tydelige og helt til stede i øyeblikket. Når karakterene er enkle å avlese, kan vi også gjøre den overordnede problemstillingen klarere, sier han.
 
Emissæren
Molières kompliserte rim, på sine oppstyltede, barokke verseføtter, er byttet ut med regissørens egen tekst. Historien er den samme: En vanlig familie, som i grunnen har betraktet seg som i tilstrekkelig moralsk vater, blir inntatt og overtatt av en usedvanlig from og gudfryktig mann – Tartuffe. Det ligner litt på historiene om våre egne emissærer eller vår tids unge salafister. Tartuffe refser, straffer, fordømmer og splitter. Og, som emissærene, spiser dem ut av huset.
 
- Det er en komedie, og det er en morsom komedie, men den originale teksten fra 1669 er knapt til å forstå. Jeg har gitt stykket moderne referanser og det elleville, lekne og fullstendige absurde som faktisk får historien til å tre tydelig fram i sin grunnleggende galskap.
 
Less is more
Man skulle tro at en professor i scenografi ville velte seg vellystig i mulighetene et teaterstykke fra barokken byr på. Snirklete ornamentikk i bladgull og hvitt, med blodrød fløyel og rause mengder pels fra utrydningstruede dyr. Skyhøye parykker i pastellfarger og kniplinger herfra til evigheten.
 
Ikke denne professoren. I hvert fall ikke på den måten man skulle tro.
 
- Det blir ingen kulisser. Bare et stort, hvitt rom. Ingen møbler på scenen. Jeg tenker at når noen skal gjemme seg under et bord eller i et skap for å tyvlytte på en samtale, så holder det at de sier at de gjør det. Da har de gjemt seg, publikum trenger verken bordet eller skapet for å skjønne det.
 
Det blir ingen blodrød fløyel heller. Kostymene er riktignok overdådige, og parykkene er barokke så det holder. Men alt er svart og hvitt.
 
- Scenografien er minimalistisk, for å si det mildt. Men det blir fargerikt og fantastisk fordi jeg bruker farget lys og videoprojeksjoner både på vegg og gulv. Dessuten går det et rullende transportbånd over scenen, det skaper mye situasjonskomikk. Det er ingen realistiske referanser i det hele tatt – dette er tegnefilm. Det blir gøy og ekstremt.
 
Teaterlek
Alme mener animasjonsfilm er vår tids mest virkningsfulle språk. Ekspressivt, og veldig effektivt.
 
- Når en mann og en kvinne krangler på scenen, kan det fort bli ganske kjedelig. Men hvis skuespillerne spiller en hund og en katt som krangler, blir det mye mer spennende og mye tydeligere. Det er animasjonsfilmens strategi. Jeg er ikke så glad i teater som psykologisk-realistisk mimer virkeligheten. Jeg synes det er mer interessant å leke med virkeligheten, sier han.
 
Alme har sin bakgrunn i tysk teatertradisjon, som er nokså annerledes enn norsk teaterrealisme. Han dyrker de tydelige og uttrykksfulle bildene, og bruker den friheten det gir til å leke med det absurde. Det innebærer blant annet at de sju skuespillerne i Tartuffe får pause når publikum får det, og bare da.
 
- Alle er på scenen hele tiden. Også i scener der det foregår ting karakteren deres ikke skal vite om. Skuespillerne som egentlig ikke skulle vært på scenen, inngår til enhver tid i noe som minner om et gresk kor som reagerer på det som skjer med lyttelyder. Koret blir som en slags fysisk og lydlig forsterker. Alme er heller ikke så nøye på om det er menn eller kvinner som spiller rollene, og av den grunn ser vi en svigersønn spilt av en kvinne med løsskjegg og en stuepike med helt ekte skjegg.
 
Karismakirken
Det er ikke bare det greske koret som står for musikken. Det heltidsarbeidende ensemblet bryter gjerne ut i gospelsang, i ren frikirkelig begeistring.
 
- Det handler jo også om hvorfor religion er så tiltrekkende og fascinerende, og for mange forbundet med glede. Musikken er fra 1950-tallet, også den fra gamle dager slik som teksten, selv om den er nokså langt fra 1669. Men vi holder jo ikke på med realisme.
 
Compagnie du Saint-Sacrement
Molières stykke handler like mye om religiøse terrorgrupper. Etter reformasjonen og den katolske kirkes middels vellykkede forsøk på en motreformasjon, rustet ulike katolske grupper opp.
 
Tartuffe tilhører Compagnie du Saint-Sacrement, en hemmelig, religiøs undergrunnsbevegelse som legitimerte seg som velgjørere overfor fattige og mennesker i nød. Samtidig forfektet gruppen ekstrem kristen lære, der synd spesielt handlet om seksualitet og det de mente var kvinners medfødte promiskuitet. Syndens straff var nådeløs, og denne frykten var gruppens viktigste våpen.
 
- Dette er helt parallelt med Det Muslimske Brorskap av i dag: De hjelper fattige, sprer frykt og er besatt av å undertrykke kvinner og menneskers seksualitet generelt. Det er de samme holdningene Islamsk Stat representerer, og angsten for ekstrem religiøs terror har dermed blitt en realitet selv i Europa i vår egen tid.
 
1669=2018
Historien kommer tilbake til oss, og gjør et stykke fra 1669 hyperaktuelt. Det synes Alme er  interessant:
 
- Hvorfor angriper religioner kvinner? Hvorfor går den løs på seksualiteten? Vi opplever dette i de fleste fundamentalistiske religioner i form av æreskultur, tvangsekteskap,  puritanisme og seksualangst. Jeg liker å demaskere alt dette, vise fram hvor ynkelig mannen egentlig framstilles når han så til de grader må beskyttes mot seg selv og sine drifter.
 
Tartuffe på Rogaland Teater handler, og handler ikke, om islam eller noen annen religion.
 
- Religionskritikken er generell. Den katolske kirke i 1669 sto for den samme angsten og undertrykkelsen vi i dag ser både i fundamentalistisk kristendom, jødedom og islam. Jeg forteller ingen hva de skal tro på eller hva de ikke skal tro på, men ønsker å skape de perspektivforskyvningene som gir grunnlag for debatt. For meg er slike perspektivforskyvninger kunstens rolle, og kan man gjøre det med en porsjon Donald Duck, kan det bli riktig godt, sier Rolf Alme.
 
 
Hjem / Arkiv

Hovedsamarbeidspartnere:

Conoco Phillips
OBOS

SAMARBEIDSPARTNER:

Repsol Primær
Lyse
Lyse

Støttespillere:

Stavanger Aftenblad
Viking Fotball
Clarion Stavanger by Nordic Choice
Stavanger Forum

Eiere:

Kulturdepartementet
Rogaland Fylkeskommune
Stavanger Kommune

Hovedsamarbeidspartnere:

Conoco Phillips
OBOS

SAMARBEIDSPARTNER:

Repsol Primær
Lyse
Lyse

Støttespillere:

Viking Fotball
Clarion Stavanger by Nordic Choice
Stavanger Aftenblad
Stavanger Forum

Eiere:

Kulturdepartementet
Rogaland Fylkeskommune
Stavanger Kommune

Hovedsamarbeidspartnere:

Conoco Phillips
OBOS

SAMARBEIDSPARTNER:

Repsol Primær
Lyse
Lyse

Støttespillere:

Stavanger Aftenblad
Viking Fotball
Clarion Stavanger by Nordic Choice
Stavanger Forum

Eiere:

Kulturdepartementet
Rogaland Fylkeskommune
Stavanger Kommune