Tekst: Anja Fremo | Foto: Stig Håvard Dirdal

-”Diktatoren” viser Charlie Chaplins enorme politiske engasjement. Han var en kunstner som brukte kunstnerskapet sitt til å stå opp og avkle det idiotiske i populismen. Det er det all grunn til å ta av seg hatten for i dag og, mener Morten Joachim. I høst har han regien når ”Diktatoren” for første gang skal settes opp på en norsk teaterscene.

-Vi har fått lov til å ta utgangspunkt i et ikonisk verk som var banebrytende i sin samtid. Det er en gave, mener Morten Joachim.

Han skriver manus til stykket sammen med makker og kone Line Hofoss Holm. Dramaturg Michael Evans og Arne Nøst, som skal lage scenografien til forestillingen ”Chaplin: Dikatoren” på hovedscenen, skal også bidra sterkt til høstens storsatsing. Det samme skal etter hvert et godt lag av skuespillere, med Lars Funderud Johannesen som tre-i-en-karakter, diktatoren, barbereren og Charlie Chaplin selv.

-Lars er et helt naturlig valg til denne rollen. Fysikken, dansen og hans plastiske framtoning gir han en originalitet i sitt værende. Her har han fått en stor oppgave, men det skal bli bra, sier teatersjef Arne Nøst om skuespillervalget.

Heidundrende inspirerende

-Foreløpig aner jeg ikke hvordan denne forestillingen blir. Men utgangspunktet er bra, så for meg er dette prosjektet fryktinngytende og heidundrende inspirerende, sier Morten Joachim, som skal ha alt klart til premiere 15. november.

Først litt repetisjon: Charlie Chaplin, en av verdens største entertainere i sin tid, lanserer i 1940 filmen ”Diktatoren” eller ”The Great Dictator” som den originalt heter. I filmen følger vi to parallelle historier, som etter hvert vikles inn i hverandre på finurlig vis. Den ene ledes an av den jødiske barbereren som må flykte fra nazistiske stormtropper, blant annet hjulpet av en nazioffiser barbereren reddet livet til under første verdenskrig. Den andre hovedkarakteren er diktatoren Adenoid Hynkel, som planlegger for verdensherredømme. Begge karakterene er det Chaplin selv som spiller i filmen. I teaterversjonen skal publikum i tillegg til disse to også møte Chaplin selv.

Kunstnerisk risiko

-Charlie Chaplin tok tak i noe veldig stort. Han var banebrytende i sin samtid. Jeg vil at vi skal peke på og minnes om storheten i hans prosjekt. Det er vanskelig å se for seg hva et slikt prosjekt skulle vært i dag. Chaplin trosset motstand og brukte sin posisjon som samtidens største filmskaper – og fantastisk mye penger – på å lage en knallhard politisk framsynt film. Vi ser ikke slike prosjekter i kunsten i dag, mener Morten Joachim.

Han prøver seg på en sammenligning og undrer seg på om noe kunne komme i nærheten av Chaplins bragd i dag. Det måtte være hvis Quentin Tarantino, George Lukas og Leonardo DeCaprio gikk sammen om en film med kritikk av Vladimir Putin eller Kinas president Xi Jinping.

–Det kunne kanskje rystet like mye. Men det er vanskelig å se for seg samme slagkraft i dag – og den viljen Charlie Chaplin hadde til å ta kunstnerisk risiko, savner jeg, sier Morten Joachim.

Nye assosiasjoner framfor ny innsikt

Han ser for seg at hans versjon av ”Dikatoren” skal bli en kommentar hvor diskusjonen om vilje til politisk, kritisk kunst inngår. I forestillingen skal både Chaplins liv som kunstner og historien fra ”Diktatoren” spilles ut. Her håper Morten Joachim å skape det han kaller et fordypningsrom. Teater er ikke et massemedium på samme måte som filmen var i Chaplins tid. Teater har et annet, og smalere publikum.


-Vi skal se nærmere på betydningen av denne filmen, bidra til refleksjon og drøfte kunstverket og dets virkning. Det er spennende å se på en kunstner med så stor slagkraft. Diskusjonen om hvorvidt dette er oversettbart til vår tid, kan også bli en del av forestillingen. Ville det Chaplin gjorde vært mulig i dag, spør regissøren.

Morten Joachim mener det er åpenbare paralleller mellom den diktatoren Chaplin skildret i ”Dikatoren” til statsledere vi opplever i mer eller mindre fri dressur.

-Jeg synes vi stadig oftere hører rop om sterke stemmer. Men jeg tror ikke vår forestilling trenger å mate publikum med teskje for å at de vil forstå at det er åpenbare paralleller til sterke populistiske strømninger i dag. Charlie Chaplin skildrer det idiotiske i den populistiske retorikken og viser kynismen som aldri slutter å være nyttig for maktmennesker.

Dramaturg Michael Evans er enig. –Den politiske situasjonen Chaplin skildrer, minner påfallende om den situasjonen vi har nå. Vi ser at flere land velger seg autoritære ledere. Derfor mener vi det er helt riktig å punktere myten om den sterke leder. Og den beste måten å gjøre det på er ved å gjøre narr av slike ledere, mener Evans.

Arne Nøst mener aktualiteten er åpenbar. –Vi ser rundt oss at det er kort vei fra skjørt demokrati til sterke despoter. Jeg tror kanskje ikke publikum skal gå ut av teateret med ny innsikt, men med noen nye assosiasjoner, mener Nøst.

Kunne sluppet lettere unna

-Publikum skal få se noen av de legendariske scenene fra filmen og hvordan vi forholder oss til et ikonisk kunstverk, hvordan det kan tolkes og gi mening i for oss, i vår tid. Vi skal også prøve å forstå hvordan livet til Charlie Chaplin var, forstå hvilken motstand han møtte og hva han ville med kunsten sin. Jeg liker godt at dette prosjektet er selvkommenterende. Chaplin har også gitt oss en koreografi som forteller oss hvordan vi skal uttrykke tekst og mening gjennom bevegelse, sier Morten Joachim.

Teatersjef Arne Nøst innrømmer at ”Diktatoren” er et ambisiøst teaterprosjekt. –Vi skal altså ikke gjenskape filmen på teaterscenen, men publikum skal få se et stykke med utgangspunkt i det filmstudioet hvor filmen ble lagd, i sin tid. Vi tror Chaplin lagde sine kunstverk veldig nær seg selv. Det gir en sterk troverdighet til kunstverket. Vi skal se dette i tre lag, selve kunstverket, kunstneren og personen. Dermed blir det litt film, litt biografi og litt vår egen diktning. Men vi kunne nok sluppet lettere unna ved å nøye oss med en iscenesettelse av filmen, kommenterer Nøst.

-Jeg tror dette skal bli kjempebra teater, det blir ganske morsomt, med snev av poesi og spennende krim-historier. Her blir det mange elementer som skal influere på hverandre i forestillingen, mener dramaturg Michael Evans.

Rogaland Teater var det aller første teateret i verden som fikk rettighetene til å ta ”Diktatoren” til et teater. Michael Evans har sørget for det.


-Ideen om å sette opp ”Diktatoren” dukket opp på et kunstnerisk råd-møte. Men vi tenkte det ville bli vanskelig å få rettighetene. Men jeg fant ut hvem som satt på dem og tok kontakt. Det tok litt tid og det har vært mange eposter, men vi ble enige. Familien skal godkjenne manus, og til og med plakaten og tittelen på stykket. Men vi har hatt såpass tett kontakt at jeg regner med at det skal gå bra, sier Evans.

Hverdagslige hendelser i storpolitisk bilde

For hva var det Charlie Chaplin gjorde med filmen ”Dikatoren”? Jo, han forutså på mange måter Adolf Hitlers skruppelløse virkemidler og nazi-regimes brutale plan for å oppnå verdensherredømme. Han viste hulheten i maktspråket og pekte på redselen og frykten rundt en despot. Chaplin skal seinere ha uttalt at han ikke kunne laget filmen dersom han hadde kjent til utfallet av andre verdenskrig med konsentrasjonsleirene og jødeutryddelsen. Filmen kom ut i 1940, men forutser på en urovekkende måte grusomhetene som ventet de neste årene.

Chaplin møtte motstand i Hollywood. Men filmen ble en kassasuksess i USA etter lanseringen. Også i Storbritannia ble ”Diktatoren” en publikumssuksess. Tross Chaplins frykt for at publikum i et land i krig ikke ville like en satirisk komedie med en diktator til forveksling lik Hitler, trakk filmen ni millioner briter inn i kinomørket. Og filmen ble en del av den anti-tyske propagandaen.

-”Diktatoren” handler kanskje egentlig ikke om Hitler, men om den lille mann som tar diktatorens plass. Chaplins prosjekt var å forsvare de svake. Det gjorde han i ”Modern Times” med sterk kritikk av amerikansk kapitalisme og i ”The Kid”, som var hans kommentar til den beinharde fattigdommen. Han gjorde det med lys og mørke, satire og komikk. Hans filmer er rasende festlige – og triste. Han sender hverdagslige situasjoner inn i storpolitiske hendelser, og på den måten minner han oss om at vi alle bare er små mennesker, tenker Morten Joachim som i flere måneder har jobbet fram manus og tenkt regi på teaterets versjon av ”Diktatoren”.

Vill, gal og dristig

Og hvorfor har så teatersjef Arne Nøst bedt akkurat han gå i gang med dette prosjektet?
-Morten er litt vill og gal. Han er i starten av sin karriere som regissør, og har ikke utviklet en merkelapp-regi. Jeg liker at han er veldig åpen. Han er musiker og har hatt en kronglete vei inn i teateret, det tror jeg gjør han dristig, han tør å hoppe i det, mener Nøst.

Ingen rett fram marsj for Morten Joachim inn i regi-jobber ved store, norske institusjonsteater, altså. Slik har det gått til:


-Jeg kommer fra et annet miljø. Jeg drev med musikk, prøvde hardt å komme inn på teaterskolen, uten å fikse det. I fire år jobbet jeg som sufflør på Nasjonalteateret. Jeg så vanvittig mye teater. Etter hvert kjente jeg at jeg har et sterkt uttrykksbehov og at jeg ville og forsto regi. Jeg elsker å skrive og har analytiske og strategiske evner. Og så elsker jeg å finne logiske og praktiske løsninger for scenen. Det er min drøm å kunne jobbe med teater. Og nå er det mitt levebrød, forteller Morten Joachim.

Nå bruker han tiden på å tenke ut stadig nye prosjekter og har til enhver tid to-tre forestillinger i hodet. –Jeg har jobb i flere år framover, men min plass i arbeidsmarkedet avhenger fortsatt av at jeg kommer opp med de gode ideene selv snarere enn at jeg blir spurt om å sette opp klassikerne av Ibsen, sier Morten Joachim.

Momentum til å smashe

Samtidig som han skal jobbe fram forestillingen ”Diktatoren” på Rogaland Teater denne høsten, skal han også spille teater selv. Det er planlagt 12 kvelder med Mortens personlige, selvskrevne monolog ”Fire begravelser og ett bryllup”.

-Det er veldig stas å få jobbe her på Rogaland Teater. Publikum her i byen skal vite at dette huset henger høyt i teater-Norge. Det er mange gode skuespillere her, og det råder en vilje til å jobbe sammen mot et godt kunstnerisk uttrykk, mener Morten Joachim.


Han har vært i Stavanger og jobbet før. I 2015 satte han opp ”La den rette komme inn”.

-Med ”Diktatoren” har vi momentum til å smashe, med alt det presset og oppmerksomheten det medfører. Men jeg synes jeg ser at dette kan bli noe stort, sier regissør Morten Joachim.