80-tallet. Bak oss har vi alskens frigjøringer: Fra proletariat og diktatur, fra kvinneundertrykkelse og pietismens klamme kyskhetsbelter. På 1980-tallet er det økonomien som settes fri, og da begynner det virkelig å svinge. På godt og vondt.

– Dette tiåret er inngangen til det Norge vi kjenner i dag. Det var på 1980-tallet vi for alvor begynte å bruke oljepenger, og samtidig ble finansmarkedene og bankene deregulert. NRK-monopolet ble opphevet og en rekke andre områder ble liberalisert. Hva gjorde dette med oss? Hva har vi brukt all denne friheten til?

Penger

Det er Yngve Sundvor som spør. Statsteatrets regissør og kunstneriske leder lager manus sammen med dramaturg Morten Kjerstad. Men det er ikke lett. I de foregående syv forestillingene om Norgeshistorie i tusen år har Statsteatret hatt avstand til vår egen tid. Årets forestilling handler om noe som ligger like bak oss, og som er her fortsatt.

– Utfordringen er å unngå å skrive en kronikk, men heller lage godt og underholdende teater. Og selvsagt skal vi ikke skrive en kronikk. Vi skal ha det gøy, som vi alltid har, og vi skal på ingen måte felle noen moralske dommer. Det interessante her er at historisk sett har vi nordmenn vært rike i en veldig kort periode. Vi er nyrike, det er noe vulgært med det. Litt som skilandslagets smørebusser. Vi vil lage en forestilling som stiller noen filosofiske spørsmål rundt hva dette har gjort, og gjør, med oss.

Mye penger

I 1980 Aker Brygge møter vi mor og hennes voksne sønner. Mor tilhører Gerhardsens-epoken i Norge, og lever et stabilt og lite overdådig liv. Sønnene, derimot, de tilhører den nye tid og kjører hardt og fort mellom børs, bank og boligspekulasjon. Men på tross av det endeløse hav av samfunnsendringer som ligger mellom dem, så finnes der et godt og dypt forankret samhold i familien.

Men; så dør tante Brynhild. Og mor arver en helsikes mye penger.

– Hva skjer med omsorg når inntektene stiger? Vi leter etter en sammenheng her. Vi vil at staten skal blande seg minst mulig, men den skal likevel ta seg av våre gamle. Hva slags paradoks er det?

Forbruksfest

Mobiltelefoner på størrelse med skoleransler, og omtrent like tunge. Discokuler, paljetter, skulderputer, børstraktorer, fri kredittgrense og ikke minst barer som belønnet kjøp av magnumflasker sjampanje med navneplakett på veggen. Jappene ledet an, forbruk var bra for økonomien, og miljøet var for trøttingene – i den grad en erkjente en sammenheng.

– Det er mye gøy med 1980-tallet å gripe fatt i, og vi skal gjøre det. Men ikke bare det, da får du klisjeene og lite annet. Vi må prøve å forstå denne perioden, fordi det er viktig for å forstå oss selv i dag.

Profitt

Det Sundvor mener vi trenger å reflektere rundt, er iveren etter lønnsomhet. Profittens selvfølgelige og arrogante fortrinnsrett.

– Vi har fått en voldsom konsensus om at enten skal det være lønnsomt, eller så skal det ikke være det i det hele tatt. Kapitalisme er bra, antagelig det beste vi har, men den må balanseres med andre behov.

Han synes Posten er et godt eksempel på at profitt har fortrengt verdighet.

– Posten skulle gå med post, ikke med overskudd. Det fantes arbeidsplasser der for folk som ikke fant seg til rette ellers i arbeidslivet. Når Posten og tilsvarende virksomheter konkurranseutsettes, forsvinner noen viktige arbeidsplasser, og de som trenger dem ender på NAV. Jeg er ikke sikker på om vi egentlig ønsker oss det.

The feeling

Sundvor mener årets forestilling skiller seg fra de andre ved at det ikke er en spesiell hendelse å gripe fatt i, som overvåkingen på 1950-tallet i fjorårets forestilling, eller framveksten av fascismen på 1930-tallet, året før.

– Det skjedde noe med feelingen vår på 1980-tallet. Og som i alle forestillingene vil vi snakke om i dag, og bruke historien til å vise at vi har gjort de samme feilene før. Lærer vi av historien? Ikke dypest sett, tror jeg, men det er jo gøy å prøve likevel.

Liberaliseringen av bank og finans var en lettelse for mange, ikke bare jappene og finansfyrstene. Men alt har en pris. Sundvor ser en åpenbar konsekvens i dagens skyhøye boligpriser og en gjeldsgrad i private husholdninger som burde bekymre langt flere enn sentralbanksjefen.

– Vi er skjøre for verdensøkonomiens bevegelser og fall i oljeprisen, og ingenting av dette har vi innflytelse på. Økonomisk er vi ikke på 80-tallet lenger, og for det aller meste har vi ikke vært rike i dette landet. Nå er det kanskje på tide å stille noen spørsmål om hva som har verdi.

Statsteatret vil stille spørsmål ved markedsmakt og liberalisme. Ideologi og politikk, høyre-venstre-aksen.

– Vi skal ikke ta politisk stilling, vi skal prøve å være filosofiske: Hva gjør vi med friheten og hva gjør den med oss? Hva med vår intellektuelle frihet? Hva er godt nok? Hva sitter vi igjen med?

Aker Brygge

Tittelen var lett å finne. Det måtte bli Aker Brygge. Akers Mekaniske Verksted, med de skitneste industriarbeidsplassene, som på 80-tallet ble delvis revet og delvis bygd om til kontorer og boliger for dem med aller mest penger. Fortsatt er Aker Brygge sentralt i Oslo den dyreste kontoradressen man kan ha.

Det er store spørsmål de baler med i Statsteatret når Teatermagasinet går i trykken. Og et halvstort. Men krevende nok:

– Hvem av de fire mannlige skuespillerne skal spille moren i denne familien? Den er ikke enkel, forsikrer Sundvor.

Back to basic

Det er kjernen i Statsteatret som er med i 1980 Aker Brygge, og bare den. Cato Skimten Storengen, Per Kjerstad, Kim Sørensen og Gard B. Eidsvold.

– Vi er veldig fornøyd med gjestene vi har hatt med tidligere, og skulle gjerne hatt med en gjest denne gangen også, men det har vi altså ikke økonomi til, dessverre. Så én av disse fire må altså spille moren. Jeg tror vi må ha en audition. Kanskje legger vi den ut i sosiale media og ber folk stemme?

Årets historietime med Statsteatret får ikke premiere i Stavanger, tradisjonen til tross. Sundvor bedyrer at praktiske hensyn er eneste årsak.

– Vi må fordele belastningen i ensemblet litt mer rettferdig, derfor åpner vi i Oslo denne gangen, i vår. Men vi kommer til Stavanger i august, og det blir akkurat like gøy og uforutsigbart som det pleier.