Tekst: Jofrid Åsland | Foto: Stig Håvard Dirdal

– Jeg ble først og fremst motivert av skuespillerne til å sette opp akkurat dette stykket. Det blir et spennende samarbeid mellom Nina Ellen Ødegård og Anders Dale, sier Kjersti Horn.

Regissøren har satt opp flere stykker ved Rogaland Teater, blant annet «En folkefiende», «Hamlet» og «Per Gynt».

– Tidligere har jeg jobbet med hele ensemblet ved Rogaland Teater. Denne gangen blir det et mye mer intimt stykke, sier hun.

Fra 6 timer tv til teater

Kjersti Horn arbeider med manus sammen med Arne Lygre. Han har oversatt og bearbeidet Ingmar Bergmanns 6 timer lange tv-serie fra 70-tallet.

– Teksten har en klassisk kvalitet over seg, og står i kontrast til det jeg har gjort før ved Rogaland Teater, sier Kjersti.

Hennes første tanke var at hun skulle lage en 6 timers lang teaterforestilling. Det lot seg ikke løse økonomisk.

– Jeg tenker at stykket iallfall blir tre og en halv time langt. Det blir langt som et vondt år, slik livet er.

Kjersti vil sammen med skuespillerne dykke ned i Bergmanns materiale og skape en moderne skildring av de nære ting i livet.

– Vi skal inn i det mest intime, samlivet mellom to mennesker. Det er der vi avslører oss aller mest.

Modig og mørkt med humor

Stykket tar for seg et ekteskap i oppløsning, men også ensomhet.

– Det handler om å være seg selv, og være den andre. Gi hverandre frihet, og hvilken tvangstrøye et samliv kan være, sier regissøren og fortsetter:

– Vi går på teater for å lære noe om oss selv. Skuespillerne skal vise fram noe av det styggeste og det vakreste ved livet. Jeg tenker at dette er noe av det vi lengter mest etter å se på teater. Det å komme til kort, hatet og volden i en slik reaksjon. Det blir fantastisk å få filtrert det gjennom teateret.

Kjersti ser både likheter og forskjeller mellom seg selv og Bergmann som regissør.

– Jeg har et hat- og elskforhold til Bergmann. Han representerer den maskuline og autoritære måten å regissere på, som jeg vender meg mot. Samtidig er han moderne og sjokkerende i sitt formspråk. Han jobbet både med film og teater, og produserte enorme mengder. Man blir modig av å se gjennom hans verker.

Fanget av det materielle

Myten sier at det herjet en skilsmissebølge gjennom Sverige da Bergmanns drama fant veien til folk gjennom tv-skjermen. Regissøren tror på ingen måte tilsvarende vil skje i Stavanger etter at hun har satt opp stykket på Rogaland Teater.

– Jeg håper at stykket kan motivere folk til å ta litt bedre vare på hverandre. Det er alltid er et mål at folk skal få det bedre. Stykket handler ikke bare om et ekteskap, men om å oppleve mening med livet.

Nå ser Kjersti fram til å jobbe med materialet sammen med skuespillerne.

– Jeg er opptatt av å undersøke materialet på gulvet, og at skuespillerne skal ha et eierskap til det som er på scenen.

Kunstneren vil by opp til et mørkt og dystert skilsmisse- og eksistensielt drama krydret med mørk humor.

– Vi vil skape en eksistensiell opplevelse av hvordan vi mennesker er. Her kan folk kjenne seg igjen. Det finnes også noe godt i å se at andre kan ha det verre.

Kjersti ønsker en så fortettet fortelling som mulig, og vil skape en drømmeaktig verden på scenen.

– Jeg mener at Nina og Anders er blant de aller beste skuespillerne vi har i Norge. Dette blir et sjeldent mestermøte mellom to likeverdige roller, der vi virkelig skal få se dem bryne seg på hverandre.

Med seg som Scenograf og kostymedesigner har Kjersti Sven Haraldsson. De to har jobbet tett sammen de senere årene. Sammen skal de skape et realistisk, men samtidig drømmeaktig bilde av verden på Rogaland Teater.

Hele hjemmet skal til ekteparet i stykket skal nemlig være innglasset.

– De er på en måte fanget i en verden som er materiell. Av sko, skittentøy og designlamper, som de prøver å gi livet mening med, sier Kjersti.

Spennende kombinasjon

– Jeg tror dette blir fantastisk med en spennende regissør og så brilliante skuespillere, er Sven Haraldssons umiddelbare tanker om stykket.

Scenografen tenker på glasshuset, der skuespillerne skal spille ut dramaet, som et hus publikum ser inn i.

– Til og med et hus kan bli et bur, også hjemmet, selv om man kan se ut på verden og betrakte menneskene utenfor, sier Sven.

Originalt finnes det flere personer i fortellingen, men disse situasjonene kan om nødvendig bli gjenskapt at de to skuespillerne i glasshuset.

– Dette er en veldig hverdagslig tekst, som publikum lett kan relatere til. Det i kombinasjon med Kjersti, som er opptatt av de store eksistensielle spørsmålene kan bli et spennende møte, sier scenografen.

Det jobbes også med å lage video, som kan gi et inntrykk til publikum som beakter det hele uten ifra. Det skal bli som et øye fra innsiden av glasshuset, som en hjemmevideo.

Sven tror Kjersti kan løfte materialet i teksten, fra to middelklassemennesker som diskuterer hvordan de skal leve livene sine, til det brutale og voldsomme.

– Det skal være veldig nært og veldig personlig. Livet er også stort. Det er større enn bare de ekteskapelige diskusjonene og det finnes mye humor i dette materialet, sier han.

Fan av Bergmann

Sven har vært stor fan av Bergmann siden tidlig i tenårene. Han ser tv-serien «Scener fra et ekteskap» som et interessant tidsdokument fra 70-tallet. Mye har forandret seg til i dag, og det påvirke vårens oppsetning i Rogaland Teater.

– Om man tar tekstene på alvor, og funderer på hva de betyr har de stor relevans også i dag. Det finnes en stor kvalitet i Bergmanns forhøyede språk. At språket ikke er helt hverdagsbetonet gjør at man betrakter situasjonen litt utenfra, sier han.

– Dilemmaet er at ekteparet i stykket ikke har snakket med hverandre, og funderer over hvilket liv de egentlig ha.

Det er lettere å skille seg i dag enn på 70-tallet. Scenografen ser flere nyanser i teksten enn bare det mørke og dystre.

– Man kan se skilsmisse er noe negativt. Et tegn på noe mislykket. Eller vi kan fundere over hva vi vil gjøre med den tiden vi har igjen. Kanskje vi vil gjøre noe annet? Man behøver ikke bli værende igjen i alt. Vi sitter kanskje for ofte fast i gamle mønster, filosoferer Sven.

Han tror det av og til er nødvendig å krysse glassruten.

– Det blir interessant å stenge to så fantastiske skuespillere inne sammen. For å kondensere energi, fokusere og la de beste ta plass, sier han og legger til:

– Dette blir en stor opplevelse. Jeg satser på stor teaterkunst.

Sammen i nuet

Scenografen lover også en visuell opplevelse, i form av en kunstnerisk oversettelse.

– I denne typen av drama vil man ofte skrelle av rommet, men det skal vi ikke gjøre. Vi skal gjøre noe som er visuelt stekt. Kjersti er kanskje den modigste regissøren jeg har jobbet med.

Når Kjersti og Sven setter opp et stykke snakker de sammen hver dag.

– Kjersti er et geni. Hver dag når hun kommer til prøve, ser hun på nytt. Mange har en ide, og styrer omverden inn på sitt spor. Mens hun setter av tid til sammen å grave i materialet, sier Sven.

Han beskriver hvordan regissøren ikke har noen klar tanke om det ferdige stykket.

– Vi kommer dit vi kommer som gruppe. Om vi får en ide på premieredagen som bringer oss nærmere til kjernen så endrer vi. Denne arbeidsformen krever enormt mot og tillit. Det finnes mange måter som bedre garanterer sluttproduktet, men det kan bli innholdsløst.

Scenografen vil gjerne være i nuet, og mener det er akkurat det teater handler om.

Teater for alle

– Jeg vil ha stor toleranse for at mennesker er ulike, og vi ønsker ikke bare den store mannlige lederen. Teateret skal romme alle mennesker som kanskje ikke får plass i samfunnet. Jeg håper vi har gått videre fra den typen teater Bergmann befant seg i.

Sven reiser mye rundt i verden og ser så mye teater han kan. Han er opptatt av at ikke all scenekunst skal bli lik.

– Jeg ønsker ikke at alt skal bli standardisert, kjapt og smidig. Så lenge vi er så privilegert at det legges en del penger i å skape kunst, har vi et ansvar. Vi har et ansvar for å lage noe mange vil se, men ikke bare skape for majoriteten. Vi skal være modige, eksperimentelle, og være mer ulike. Det er farlig om alt blir for likt.

Scenografen peker på at Rogaland Teater har en tradisjon for å våge å være utradisjonelle. Han opplever at alle jobber sammen på Rogaland Teater. Det er ikke hierarkisk, og det er nært mellom de ulike yrkene.

– Alle forutsetninger finnes for å gjøre noe som kan bli interessant. To modige og hardtarbeidende skuespillere, i kombinasjon med Kjersti, kanskje noen bidrag fra meg, og et veldig lojalt teater.