Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal

Vi er kommet til sjette del av Statsteatrets ville ferd gjennom Norgeshistorien, og nå er det Mellomkrigstiden som står på plakaten. Dette var, som vi vet, en tid der vi nordmenn tuslet arbeidsledige og intetanende rundt og gledet oss til sild og kalde poteter til kvelds, eller kanskje bare til jul. Før vi visste ordet av det var det krig og ingen skjønte hvordan det kunne skje eller hvor nå denne Hitler kom fra.

Så enkelt er det selvsagt ikke. Yngve Sundvor, Statsteatrets regissør og kunstneriske leder er en uslitelig historieforsker som har endevendt biblioteker, avisarkiver og støvete dokumentsamlinger for å kunne fortelle hva som egentlig skjedde i denne tidsperioden, klemt inne mellom to grusomme kriger.

– Vi prøver å få folk til å forstå hvor sterkt fascismen sto her til lands. Folk kan ha godt av å vite at den fantes her, før krigen og nazistene, sier Sundvor.

Vinden fra høyre

Statsteatrets skråblikk på Norgeshistorien skal underholde, men ikke bare det. Sundvor og dramaturg Morten Kjerstad leter etter, og finner, sammenfallene mellom historien og den tiden vi lever i.

– I mellomkrigstiden var det stor arbeidsledighet og sosial nød, og folk ble dratt mot høyrepopulistiske partier, høyreekstreme krefter og til og med fascisme. Ikke så ulikt den tiden vi lever i nå. Det er sånt som skjer i urolige tider, sier Sundvor.

I dag er det muslimske flyktninger vi møter med stadig større skepsis, på 1930-tallet var det jøder. I følge Sundvor var Norge europeisk mester i å ikke slippe inn jøder som var på flukt fra undertrykkelse.

– Norgeshistorien fra denne tiden, ikke minst Krigen, handler mye om Gutta på skauen. Kjakan og Max Manus, men det var ikke bare helter. Det var noen svin på skauen, også. Ganske mange, i grunnen.

Brune kanter

”Det var ikke uten grunn”, skrev Aftenposten om jødeforfølgelsene på 1930-tallet. Det var stuerent å være litt brun i kantene, og Aftenposten var ikke alene om å gå nokså langt i sin antisemittisme.

– Morgenbladet. Nationen. I politikken var Bondepartiet tydelige i sitt budskap. Folk var redde og skeptiske til kommunister og jøder, og vi hadde en borgerlig presse som ikke tok tydelig avstand til fascismen ute i Europa. Og den gang var det absolutt sant det som sto i avisen. De fleste hadde bare én avis, og det var ingen andre kilder til alternative syn på saken.

Jakter på satiren

Kjerstad og Sundvor leser til øye blir stort og vått og endevender alle historiske kilder. De er på jakt etter sannheten om mellomkrigstidens kulturliv.

– Vi prøver å finne ut hvor antisemittisk kunst- og kulturlivet var på denne tiden. Det må ha vært jødehat også der, som i resten av samfunnet, med jødesatire og så videre. Utfordringen er at etter krigen var det om å gjøre å være på den rette siden, så det ble ryddet ganske grundig. Vi frykter at mye har gått på det store bålet, sier han.

Forestillingen er aldri ferdig før den er det, og det er alltid nærmere premieren enn skrivende stund. Derfor tar Sundvor noen forbehold når han forteller om scenen de planlegger å sette på Rogaland Teater i vår.

Audun Kvistlyng?

– Det skal handle om en lett fascistisk kunstnerisk trupp som sliter med å slå igjennom og som prøver å få litt drahjelp av han de håper skal bli den store diktatoren. Ved å hjelpe ham til å bli den nye store føreren håper de å hjelpe seg selv til suksess. Det er mulig at han heter Audun Kvistlyng, men det vet vi ikke helt ennå. Han ligner i hvert fall på Quisling.

Fascistiske bevegelser må ha en fører, en karismatisk leder for å lykkes. Truppens plan om å hylle den aspirerende diktatoren har bare en liten brist: Fyren mangler sjarm.

– I Norge hadde ikke denne bevegelsen en karismatisk leder, Quisling var jo ikke akkurat et sjarmtroll. Sånn sett var vi kanskje heldige, hadde Quisling hatt mer utstråling og personlighet kunne det gått annerledes med den norske nasjonalsosialismen.

Det viser seg å være krevende å hylle en leder som egentlig ikke fortjener det, og det er ikke gitt at akkurat denne revytruppen er den beste for formålet.

Vidkun-jazz

– Quislings mangel på karisma er et problem, og truppen må gjøre noe med ham for å kunne ha ham på scenen. Kanskje må de jazze ham opp?

Statsteatret er ikke de første i verden til å tulle med diktatorer. Charlie Chaplins Hitlerparodi ”The Great Dictator” kom omtrent samtidig med at Quisling kom til makten i Norge, i 1940. Sundvor har stor tro på denne blandingen av komikk og alvor, som ikke handler om å bagatellisere det som er vondt og vanskelig.

– Fascisme og totalitære ideologier er ramme alvor, og for at folk skal orke alt dette alvoret må vi være inviterende. Vi må unngå en moralsk slagside og være trygge på at alvoret pipler ut, selv om vi har det gøy.

Demokrati-ironi

Men denne fascistiske revytruppen sliter ikke bare med å få anerkjennelse for det kunstneriske, de har også alvorlige, organisatoriske problemer. I utgangspunktet har nemlig ensemblet flat struktur, der alle er likestilte, men det er ikke lett.

– Det er et slags demokrati, ironisk nok, men det fungerer ikke. De trenger en leder, men blir ikke enige om hvem det skal være. Jeg vet ikke helt hvordan det skal gå, kanskje går de i oppløsning og spiser seg selv?

Mellomkrigstiden er det sjette stoppestedet på ferden gjennom Norgeshistorien. Statsteatret begynte der vikingtiden sluttet, ved Stamford Bridge, og har siden tatt for seg svartedauden, dansketiden, 1814 og utvandringen til Amerika, i tur og ikke alltid like ryddig orden.

– Målet vårt er alltid å få en annen inngang på historien enn den vi alle kan. Jeg er usikker på hvor flinke vi er til å lære av historien, jeg tror det hadde vært en fordel om vi hadde lært mer.

– Blir det mer krevende å jobbe med Norgeshistorien jo nærmere dere kommer vår egen tid?

– Det er plusser og minuser. Plussene er at jo nærmere vi kommer jo mer materiale finnes om den aktuelle perioden eller hendelsen. Det vanskelige er å holde vår egen distanse. I denne forestillingen vil vi prøve å la folk oppleve hvordan fascismen kan bli stueren, og det må vi klare selv om vi tar avstand fra den.

– Vi har ikke løsninger, vi vil ha en diskusjon. Vi peker på og gir ikke svar. Vårt sterkeste våpen er at datidens retorikk brukes i dag. Det tror jeg ikke folk reflekterer over, men sånn er det, og det kan vi bruke.

Forestillingen spilles i Teaterhallen i april.

[Faktaboks]
Statsteatret

Uavhengig teatergruppe bestående av Yngve Sundvor (kunstnerisk leder) og skuespillerne Gard Eidsvold, Kim Sørensen, Per Kjerstad og Cato Skimten Storengen. Egil Keskitalo og Marit A. Andreassen har vært med i tidligere forestillinger.


Statsteatret spiller sine forestillinger over hele landet, men alltid i Stavanger, på teatret eller på Tou Scene.
I vårens forestilling har Gard Eidsvold fått en velfortjent pause og blir erstattet av Linda Mathiesen fra Nordland Teater.