Et Drømmespill står sentralt i August Strindbergs omfattende forfatterskap. Svenskenes store dramatiker skrev dette skuespillet for nesten 120 år siden, og det kalles med rette en klassiker: Her er aktualiteten intakt.

Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal

– Dette er en perle i Strindbergs forfatterskap. For mer enn hundre år siden klarte han å fange vårt dilemma som mennesker på jorden og gjøre det relevant for oss i dag, sier regissør Ole Anders Tandberg.

Tidligere ansatt

Han er tilbake på Rogaland teater, det teatret der han har hatt sin første og eneste faste jobb, tidlig på 1980-tallet. Nå bor han i Stockholm og er han en av Nordens mest etterspurte regissører.

– Jeg ville jobbe med lys, og Rogaland teater var virkelig pioner på området. Det var fine, lærerike år, sier han.

Han mener det er mange årsaker til å sette opp Et drømmespill i 2021.

– Kosmisk sett er våre liv helt meningsløse. Verdensrommet utvider seg, det øde brer seg, og vi blir bare mindre betydningsfulle. Som små dråper er vi. Det er noe mirakuløst i dette, vi er guddommelige, og teatrets store kvalitet ligger akkurat der. Teatret kan kroppsliggjøre noe som ikke kan beskrives, og på sitt beste får vi kontakt med noe guddommelig, nemlig det dilemmaet i livet som har skapt behov for en gud.

Misfornøyd

Agnes er Guds datter, og hun kommer til Jorden for å prøve å forstå menneskene. Sett fra Himmelen er menneskenes planet betagende vakker og harmonisk, med høye fjell, dype daler, grønne skoger og blått hav. Likevel er menneskene på alle måter misfornøyde. De mangler og savner, pleier sin bitterhet, og higer etter noen annet og enda mer av det de har.

– Et drømmespill handler framfor alt om hvordan vi belaster våre liv og relasjoner med mangelen på mening. I seg selv trenger ikke mangelen være dårlig, men når den er det blir det en belastning. Vi ser stadig eksempler på at vi mennesker misbruker omgivelsene for å finne mening: Folk finner mening i å tjene stadig mer penger, og påfører samtidig skade rundt seg, sier Tandberg.

Gjennom drømmebilder inngår Agnes skjebnefellesskap med menneskene hun møter, og som i drømmer flest gir det kaotiske og intenst ulogiske all verdens mening så lenge man er i drømmen.

– Kanskje er det ikke sånn at vi skjønner mer etter drømmen, men vi opplever at vi gjør det og har et minne av den opplevelsen som gjør oss godt.

Jesu søster

Strindbergs Agnes er datter av hindu-guden Indra. I Tandbergs oppsetning er hun den kristne Guds datter.

– Strindbergs grep var for at det skulle passere i den tiden det ble skrevet. Å la henne være Guds datter åpner for flere interessante spørsmål. Er hun Jesu søster? Vi har jo bare hans ord for at han er Guds sønn, og vi har bare Agnes’ ord for at hun er hans datter.

Agnes opplever å ikke bli gjenkjent, anerkjent som Guds datter, og som Jesus opplever hun å miste kontakten med Gud.

– ”Hvorfor ble Jesus korsfestet”, spør Agnes, og får til svar at det var de rettenkende som korsfestet Jesus. Hvem var de? Er de oss? Hvem er de rettenkende i dag, og hva slags makt har de, spør Tandberg.

Klassekamp

Strindberg var sosialist før de fleste, en uttalt klassekjemper, det så til de grader at han proklamerte seg som proletarsønn. En småborgerlig bakgrunn er nærmere sannheten.

– Sånn var det jo, det var fra overklassen de kom de fleste av frontfigurene for den sosialistiske revolusjon rundt forrige århundreskifte. Og det er ikke så rart, underklassen hadde nok med å overleve.

Klassemotsetningene kommer svært konkret til uttrykk i forestillingen, der arbeiderne er rene, muskuløse og ærlige. De avslører at selv i idylliske Fagervik finnes det undertrykkelse, at idyllen er forbeholdt de privilegerte og avhenger av at arbeiderklassen undertrykkes. De møtes ikke med et skuldertrekk fra overklassen, men med frykt, avsky og avstand.

Det binære i alle ting

Idyllen som hersker på overflaten i Fagervik har sin motsats på andre siden av vannet, i Skamsund. Der holder de smittede til. Rette sagt, der holdes de smittede. I karantene. Navigerer du feil ender du ikke opp blant de lykkelige, men blant de smittede som forsøksvis kureres med gytjebad og høye temperaturer.

– På samme måte som alle liv tar slutt, kommer også menneskets tid til å ta slutt. I det store bildet har vi vært her i omtrent fire sekunder, og på den tiden har vi fått til ufattelig mye ødeleggelser. Vi burde ta vare på Jorden, men vi ender på en brunsvidd, øde planet, sier Tandberg.

– På sitt beste setter teatret oss i kontakt med alt dette, får inn det perspektivet, legger han til.

Freudiansk

Det er ikke tilfeldig at Et drømmespill fikk urpremiere omtrent samtidig med at Sigmund Freud kom med sine banebrytende teorier om det bevisste og det underbevisste, og drømmenes betydning for menneskets psyke. Med boka Drømmetydning, som kom ut i 1900, tok psykoanalysens far ideen om menneskets sjelsliv til et helt nytt nivå.

Et drømmespill er en parade av fabuleringer, vrengebilder og speilbilder, som følger en logikk som bare drømmer kan ha. Paradoksene står i kø, men fordi de behandles som intenst logiske gir de mening. Drømmen får betydning.

Synd på menneskene?

«Det er synd på menneskene», konstaterer Agnes, et udødelig Strindberg-sitat. Ja, det er synd på menneskene, men er det mer synd på dem enn noe annet som lever?

– Det er synd på oss fordi vi aldri får svar på dette med døden, den vil alltid være ubegripelig for oss. Mens vi har levd har vi utviklet våre sanser og vår evne til å uttrykke oss, vi kan gå tur i skogen og ha sanseopplevelser som fyller oss med lykke og som vi kan dele med andre. Samtidig har vi et utilfredsstilt behov for ro, som vi får i døden, men da har vi ikke lenger sanser og evne til å kommunisere.

TEATERMAGASINET