Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal
Et norsk filmcrew drar til Lollywood i Pakistan for å spille inn film. De to norske skuespillerne er vokst opp i Norge som barn av pakistanske innvandrere.

– De to er selvsagt ikke mer vant med pakistanske forhold enn noen av oss, og havner mellom barken og veden også der. Spørsmålet er: Når er du norsk nok? Når er du kronisk norsk?

Partiet for folk flest

Statsteatrets instruktør og overkikador Yngve Sundvor har i forberedelsene til de åtte foregående forestillingene begravd seg i historiebøkene. Nå sliter han.

– Ja, det er en utfordring at ikke er skrevet historiebøker om denne tiden ennå. Vi har ingen fasit vi kan opponere mot, og vi har heller ikke den luksusen tidens avstand gir. Derfor fant vi ut at vi må flytte oss vekk fra Norge, og prøve å se på samtiden utenfra. Valget falt på Lollywood i Larhore, der den pakistanske filmindustrien holder til, sier han.

De tre siste oppsetningene har handlet om det tjuende århundret, og de politiske partiene har fått sin mer eller mindre ønskede oppmerksomhet. I ”1930 Diktatoren” var det Bondepartiet (Senterpartiet) som fikk gjennomgå, mens ”1950 Spionen” handlet ikke bare litt om Arbeiderpartiet. I ”1980 Aker Brygge” tok ensemblet Høyre for seg, og nå er det Fremskrittspartiet som skal betraktes fra en statsteatrisk vinkel.

– Hvordan kunne Frp bli det nye folkepartiet? Det spørsmålet vil vi prøve å besvare. I 1980 var det helt utenkelig, nå er det et regjeringsparti og partiet for ”folk flest”. Hvordan skjedde det?

Edruelig og gøy

Svaret får vi etter alt å dømme i form av en actionkomedie. Sundvor tar alle mulige forbehold. Teatermagasinet produseres i en svært tidlig fase av Statsteatrets kreative prosess, og mye kan, og vil, endre seg i månedene fram til premien.

– Det blir gøy, det er i hvert fall helt sikkert. Og vi skal anlegge et edruelig blikk på samtiden uten å falle ned i skyttergraver eller ty til ytterlighetene som er så typiske for denne tiden, sier han.

Han er spent på hva som skjer når filmcrewet kommer til Pakistan.

– Hva slags holdninger er det vi har med oss? Hva synes vi om for eksempel familiegjenforening? Egentlig? Forholdet mellom øst og vest er kanskje den viktigste problemstillingen vi har i dag.

Hjemme best

I skrivende stund er det høyst usikkert om Statsteatret faktisk kommer til å reise til Pakistan. Ingen av ensemblets medlemmer har vært der.

– Vi snakket om å ta en tur, men da ble det uro i gruppa. Interessant nok, for da var vi i gang med å se på fordommene våre.

Sundvor vil utforske stolthet og fordom. Identitet og fordommer versus andres identitet og deres fordommer.

– Vi intervjuer pakistanere i Norge som en del av researchen. Det må være merkelig å være norsk, uten å være norsk nok. Hvor krevende må det ikke være å bli tillagt ansvar for noe man ikke har hatt noe med å gjøre. Jeg ville for eksempel aldri forlange av en hvit amerikaner at han tar aktivt avstand fra alle skoleskytinger og massemord utført av hvite kristne. Men alle muslimer må ta aktivt avstand fra islamsk terrorisme. Vi tenker ikke et øyeblikk på hvor rasistisk og fordomsfullt det er.

Bjelken i eget øye

Han erkjenner at vår tid er preget av så mye at å finne den røde tråden kan by på problemer. Kan det handle om vår manglende evne til å se kritisk på oss selv – den berømte bjelken i eget øye?

– Ta fundamentalisme, for eksempel, som vi opplever så fryktelig tilstede i vår tid. Er det bare islamister og kristenkonservative, eller er vi alle fundamentalister, på vårt vis? Og det at folk blir så til de grader radikalisert, hvordan kan det skje? Mye av dette handler om at vi lever i en følelsesstyrt tid, der fakta og sannhet taper terreng. Møter vi fakta vi ikke liker lager vi konspirasjonsteorier om kilden. Internett holder oss inne i ekkokamrene, og med lineært tv på sotteseng får vi ikke lenger opplysning vi ikke viste at vi trengte.

– Svaret på alt dette er framveksten av Frp?

– Det ville være en drøy påstand, men populisme handler om å befri folk fra komplekse problemer. Gi dem enkle svar, enkle løsninger. Få Mullah Krekar ut! Hvis grunnloven må endres så endrer vi den, selv om det betyr at andres beskyttelse svekkes. Kjør på, vi kaller en spade for en spade.

Det kan bli bråk av dette, og det er ikke Statsteatret imot. Men Sundvor bedyrer at 2010 Lollywood ikke kommer til å gå venstresidens ærend.

Vi skal ikke se bare på ytterlighetene, vi skal se på det tause flertallet, på meg og deg, på min og din stolthet og fordom. Det er ironisk at jo mer demokrati vi har, jo mindre demokratiske blir vi. Sentrum finnes nesten ikke lenger, vi står på ytterkantene og roper til hverandre fra kommentarfeltene. Det er et babelsk tårn med så mange stemmer og så mye skriking – og så lite lytting og forståelse.

Å se ut som en pakistaner

Det er grunnstammen i Statsteatret som utgjør årets ensemble: Cato Skimten Storengen, Gard B. Eidsvold, Kim Sørensen og Per Kjerstad, i et foreløpig ukjent antall roller, og en eller annen grad av politisk ukorrekt sminke. ”2010 Lollywood” får premiere i Oslo på forsommeren, og spilles i Stavanger tidlig høst. Innen den tid må et oppgjør med det politisk korrekte tas:

– Hva gjør vi med at skuespillerne ser ufattelig lite pakistanske ut? Kan vi bruke sminke? Snakke gebrokkent? Urdu? Går det i det hele tatt an å si at noen ser pakistansk ut? Dette baler vi med.

Fakta:

Statsteatret
Ti år, ti skråblikk på Norge over tusen år. Norgeshistorien vris og vendes på fra 1066 Slaget ved Stamford Brigde via pest, dansketid og nasjonsbygging til neste års forestilling, den siste, som handler om framtiden – 2066.