– Vi kan egentlig ikke male. Teatermalere er gode på juksing og imitasjon, sier Marita Skogen, leder for malersalen. Hun hører hva hun har sagt, og føyer til:
– Jobben vår er å formidle et visuelt landskap. Vi har god materialkunnskap og vet av erfaring hvordan ting fungerer. Kunnskapen vi har tilegnet oss hjelper når vi skal lage forskjellige strukturer og overflater.

Av erfaring vet vi hvilket lim som holder på hvilke materialer og hvilken maling som passer til hva uten at det preller av. Vi kan få noe helt nytt til å se gammelt ut.

Tre malere med ulik bakgrunn jobber fast på malersalen, og mellom seg har de lært seg mange oppskrifter.– Vi ådrer, laserer, marmorerer, støperører, klør og lager masker. Gips avstøpninger gjør vi også, for eksempel laget vi klokker som skulle ødelegges hver kveld til A Clockwork Orange. Store rekvisitter blir også produsert på malersalen, for eksempel det store hodet til Teaterkonsert Beethoven. Alt av skotøy er det vi som såler, trenger de sko med gulltå til forestillingene så kommer det fra oss.


Vi patinerer kostymer slik at de ikke ser nysydd ut, lager tapeter, tapetserer, maler malerier, legger tepper og gulvbelegg, maler rust og renninger fra tidens tann.

For å illustrere: så du forestillingen Vanja og Sonja og Masha og Spike på Intimscenen? Der var sceneområdet gjort om til et gammelt hus med hage og trær rundt. Det motsette av minimalisme, kan vi trygt si. Malerne startet med nesten blanke ark.– Fra snekkerverkstedet kom alt ubehandlet inn til oss. Der startet det. Vi måtte krakelere, patinere det ned, ha på nok grønske og nok sopp, alt for å få det til å se realistisk ut. Det er en annen type skitt på landet enn i byen så vi måtte tenke på hva som var i nærheten – var det en innsjø, en fabrikk? Hvor renner vannet?

Malerne må ha øye for detaljer, og Marita forteller at de gjerne må ut på tur for å finne realistiske modeller.– Og til slutt må vi overdrive litt, publikum ser jo kulissene fra en avstand.

Organisk maling og oppmalte bildekk

Ekskursjoner til tross, mesteparten av arbeidstiden tilbringer de på malersalen, et svært rom på baksiden av hovedscenen. Her er det høyt under taket og modellbokser, kulisser og maskiner vitner om at det sjelden er to like dager på jobben. – Vi føler vi har et Rolls Royce-verksted da. Vi har traverskraner i taket for avlastning, et ventilasjonsanlegg som går gjennom hele salen og på «kjøkkenet” har vi avsug rett fra skap som inneholder lim, spraybokser og andre helsefarlige produkter.

Kjøkkenet hun henviser til er nok neppe Hellstrøms våte drøm, men for gjengen med teatermalere er det midt i blinken. Skap opp og skap ned med maling i alle regnbuens farger.

– Her har vi maling til tekstil, lær og sko. Vi får organisk teatermaling som er veldig sterk på pigment fra Tyskland, den kan faktisk råtne på boks. Ellers har vi herdingsbeis til tre, lakk og masse forskjellig lim. Noen ganger blander vi gips i malingen for å få det tykkere, eventuelt tilsetter vi andre elementer for å oppnå forskjellige strukturer. Akkurat nå venter vi på oppmalt bildekk som vi skal bruke for å etterligne en jordhaug i Markens Grøde – revisited.

Inn i scenografens hjerne

På teatret er det mange ledd som må virke sammen for at det skal bli forestilling. Cirka et år før premieren blir malerne inkludert i det første skissemøtet. På denne tiden er mye på idéstadiet.

– Deretter er det et modellmøte, der vi får tegninger og et ”dukkehus” og vi snakker med scenografen. Så får vi tekniske tegninger og materialprøver. Cirka seks måneder før premieren er vi i gang med den fysiske jobben. Scenografer er like forskjellige som folk flest. Noen har alt klart til det første møtet, andre jobber i prosess. Ved sistnevnte må vi leke oss fram og lage forskjellige prøver som de kan se før de bestemmer seg. Andre kommer med moodboards for å ta oss inn i hjernen deres, for å vise fram hvilket univers de ser for seg. Dette er utrolig spennende å være med på. Alt dette gjør vi sammen for å framheve teksten i stykket.

Teatermalerkollega Grete Larssen forklarer: – Nå holder jeg på å lage en plante til Nerdene. Dette blir en stor sak som skal henge ned fra taket. Den må være sterk nok til å holde formen, samtidig må den være lett nok til å henge. Materiellet må ha riktig spenstighet, limet må virke på det materiellet og malingen vi til sluttbruker må feste seg rett. Vi endte opp med noen slags skumplater som det går greit å lime og male på, deretter må vi ha på materiell som forsterker.

Foruten Marita og Grete består avdelingen av Elin Olaisen og en italienskpraktikant, Alice Tomola. Ingrid Toogood hører også til på malersalen, men har fortiden permisjon da hun har fått et treårig arbeidsstipend som billedkunstner.

– Hun er jo faktisk maler! Vi er så stolte av henne, og heldigvis kommer hun innom og hjelper til av og til. Nå holder hun på å male en skog til Det suser i sivet, mens Elin er i full gang med å male slottet som paddå skal bo i, sier Marita.

Maisåker ble til sjøgress

I fjor høst og langt ut på vinteren gikk Barne- og ungdomsteatret (BUT) sin Ronja Røverdatter for fulle saler. Aftenbladets anmelder ga honnør til både skuespillere og resten av staben, og trakk blant annet fram trær og greiner i Mattisskogen i skryteteksten sin.– Alt vi lager til BUT må vi være ekstra nøye med, sier Grete.

– De spiller mange forestillinger over en lang periode, så ting må holde sammen lenger enn vanlig. Kulissene kan ikke være farlige, ingen skarpe kanter, ingen fliser og heller ingenting som barna kan pelle på. Bakken i skogen til Ronja lagde vi myk med skumgummi under og nervøst fløyel over. På toppen av det igjen malte vi røtter. Det var veldig kjekt at det ble med i anmeldelsen – det er ikke alltid de får med seg hva vi holder på med.

Til Fruen fra havet laget vi nemlig en maisåker, og i anmeldelsen ble det til sjøgress… Bortforklaringen kommer kontant fra Marita. – Vi laget 1800 blader som vi skar ut og limte på elektrorør. Hvert med ståltrådslik at de skulle holde fasongen, og så malte vi dem. Alt dette med tanke på at de skulle stå fint på scenen. Ikke veldig lenge før premieren bestemte regissøren at skuespillerne skulle røske plantene opp, hele to ganger, under forestillingen. Plantene fikk jo ganske hard medfart sammenlignet med hva vi hadde sett for oss. Kommunikasjon er kjempeviktig. Bladene ble deformerte, og ble seende ut som sjøgress. Derfor er det så viktig for oss å vite hvordan det vi lager skal brukes, sier hun og ler.


– På teatret er ikke forestillingen klar før teppet går opp!

Toscana og egget

Malerne er vant med å jobbe med ulike scenografer fra forestilling til forestilling, og har blitt utfordret til grads.– Av og til ber de oss om å trylle. I forestillingen I Toscana for eksempel, der ville de ha en stor stein midt på scenen. Denne skulle skuespillerne kunne stå på, og den skulle enkelt kunne demonteres i tredeler av skuespillerne. Inni var det et egg med perfekt passform som steinen i avokadoen. Og inni der igjen skulle det være plass til et menneske.

Alle som så forestillingen husker helt sikkert steinen og egget, så vi vet at malerne, i samarbeid med snekkerverkstedet fikk til jobben. Men hvordan gikk det til?

– Egget ble laget i tre, spile for spile for spile. Den optimale eggeformen var ikke lett å få til! Vi styrte veldig med isoporen rundt, sier Marita.– Jeg har hatt mye isopor i trusen, for å si det sånn, legger Grete til og ler.

– En av de kjekke tingene med denne plassen er at det er så mange sterke personligheter og heftige kontraster. Så koker alle disse sammen når forestillingene lages, også går det godt til slutt. Eller så går det over.