Tekst: Line Noer Borrevik | Foto: Stig Håvard Dirdal

”Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten”
Fra Kjærlighetens høysang, Paulus første brev til korinterne

Da Bjørn Eidsvåg for vel tre år siden begynte å jobbe med forestillingen ”Etterlyst Jesus” tenkte han at dette ble hans farvel med Kirken.

– Nå er jeg sterkere i troen enn noen gang. Kall meg gjerne rehabilitert.

Det har vel aldri vært noen hemmelighet at teologen og musikeren Bjørn Eidsvåg tidvis har kjent seg svak i troen. Forløsningen kom da han skjønte hvilken tro han måtte undersøke.

– Jeg fikk spørsmålet ”Tror du på Gud?”, og klarte ikke å svare. I ettertid har jeg skjønt at jeg burde svart ”Hvilken Gud?”, men jeg forsto at jeg måtte finne ut om jeg tror på Gud i det hele tatt. Jeg hadde brukt så mange krefter på oppgjør i Kirken, men aldri jobbet med det største spørsmålet av alle: Tror jeg på Gud? Tror jeg på Gud?

Moral-Jesus

I den bedehuskristne bygda innerst i Saudafjorden var Jesus en fin fyr å vokse opp med.

– Jesus var min store helt da jeg var barn. Siden har jeg møtte mange varianter av ham. På min barndoms bedehus var Jesus en som støttet de svake og de utstøtte. I ungdommen ble Solidaritets-Jesus til Moral-Jesus, en Jesus som syntes det meste av det jeg gjorde og mente var feil.

Solidaritets-Jesus dukket opp igjen på Menighetsfakultetet. Den unge teologistudenten møtte likesinnede.

– Det var folk som ønsket å løfte blikket, som ville diskutere de store spørsmålene, og som ikke fordømte meg fordi jeg hadde langt hår og drakk en øl. Når religionen løfter fram solidaritet og medmenneskelighet, da er jeg med. Når religion handler om frelse fra helvete og fortapelse, sier vi feil ting.

Tutus biskop

Mange år senere, under et besøk i Sør-Afrika fortalte han den anglikanske erkebiskopen Walter Mahkulu om sitt anstrengte forhold til Kirken, og at han hadde tenkt å forlate den.

– Jeg ville at Kirken skulle være modig på menneskets vegne, og det var den ikke. Mahkulu lyttet til meg, så velsignet han meg og sa at hun kunne være min biskop. Så nå har jeg og Desmond Tutu samme biskop.

Bjørn Eidsvåg ler. Troen er kanskje det alvorligste han snakker om, men latteren er aldri langt unna.

– På sitt beste forteller religionen oss at livene våre har ekstra verdi, fordi det er Gud som driver dem fram. Han har sanksjonert dem.

Ordet må vike

I Etterlyst: Jesus tar Eidsvåg et kraftig oppgjør med de skrifttro, de som dyrker illusjonen om at vi kan lese ut fra Skriften hva som er rett.

– Det er alvorlig for religionen at det ligger en kime til fundamentalisme i den, og det er feigt å tro at Skriften skal tolkes bokstavelig. Når ordet står i veien for kjærligheten må ordet vike!

– Trenger vi religion i dag?

– Det finnes noen sterke indisier på at religionene har utspilt sin rolle. Mange behov som religionen tidligere dekket, dekkes nå av andre ting, ikke minst vitenskapen. Vi vet mer, vi forstår mer, vi trenger ikke religion for å få svar på de store spørsmålene.

Vårt mot til å ta oppgjør med religionen har gjort oss i stand til å stille spørsmål og forkaste. Eidsvåg er overbevist om at vi trenger religion, ikke minst fordi vi trenger fortellingene.

– Kirken sitter på en skatt av fortellinger, dem må vi redefinere og formidle. Men først må vi slippe taket i himmel og helvete. Vi kan snakke om kjærlighet og nåde så mye vi vil, det nytter ikke så lenge evig fortapelse finnes der som et ris bak speilet.

Vekkelsespredikanten

Han mener det handler om makt.

– Når institusjoner blir store og mektige går de over til å opprettholde seg selv, og glemmer sitt egentlige formål. Den norske kirke har mistet mye av sin makt, det gir en gylden anledning til å redefinere seg selv, skape en ny Kirke. En folkekirke.

Etter å ha sett Etterlyst: Jesus lurte tidligere Hamar-bisp, Georg Hille, på om Eidsvåg mål var å reformere Kirken.

– Han spurte om jeg så på meg selv som en ny Luther. Svaret er ja. Jeg vil være med på å forme Kirken, det er en hel del som må forandres i både liturgi og innhold. Ja, jeg er en slags vekkelsespredikant. Faren er at jeg blir en fundamentalist. Der må jeg passe meg.

Bibilismen

Eidsvåg har spilt ”Etterlyst Jesus” på Østlandet og flere steder i Sør-Norge. Nå nærmer han seg hjemtraktene sine, og er spent på om reaksjonene i bedehusbyen Stavanger er annerledes.

– Debatten kan bli heftigere her. Stavanger bispedømme er blant de mest konservative i landet, med prestegruppen Carissimi og en biskop som deler deres syn på homofilt samliv. Ivar Braut er en kjekk kar som jeg studerte sammen med, men det er denne bibilismen vi må til livs. Jeg mener Braut står for en diskriminering. Det kan vi ikke akseptere.

Bibilismen, det Eidsvåg opplever som ødeleggende bokstavtro tolkingen av Skriften. Det er på tide med noen pauli ord.

– Disse konservative prestene er på bokstavens side, mot ånden. ”Bokstaven dreper, ånden frigjør.” Det var faktisk Paulus som sa det. Paulus må også forstås i sin samtid.

Punktum i Sauda

Ennå har ikke forestillingen vært spilt i Sauda, der alt begynte. Eidsvåg påpeker at forestillingen aldri ville blitt til uten bedehusbakgrunnen.

– Jeg er takknemlig for den, for musikken, fortellingene og ikke minst emissærene. De var eksotiske og spennende. Jeg vil gjerne spille siste forestilling av ”Etterlyst: Jesus” i Sauda. Det ville vært et fint punktum.

– Trenger vi Jesus?

– Om vi trenger Jesus? Ja, det er jo akkurat det jeg prøver å finne ut av. Og det gjør jeg, men du må komme i teateret for å få svaret.