Tekst: Anja Fremo | Foto: Stig Håvard Dirdal

-Alle vet at Romeo og Julie dreier seg om ung, ren, uskyldig kjærlighet, men her er det også enormt mye vold, lidenskap og død.

Det er de virkelig store følelsene påtroppende teatersjef, for anledningen regissør Glenn André Kaada, har gitt seg i kast med.

Romeo og Julie fyller hovedscenen på Rogaland Teater fra 5. september – og ingen skal gå uberørt derfra. -Det blir Romeo og Julie – til døden. De får den evige kjærligheten fordi de dør for den.

-Alt som dør ungt, får en form for evighet i seg, i myten om alt det ikke ble, mener Kaada. Slik var det den gang da, og sånn er det fortsatt, tror han og tenker på nåtidige og reelle unge døde – som Kurt Cobain, Amy Winehouse og John F. Kennedy.

Inneholder ALT

Han har lenge hatt lyst til å ta tak i gigant-klassikeren Romeo og Julie. Dette ser han nemlig på som den ultimate historien. William Shakespeare må ha blitt velsignet med noen helt spesielle evner da han skrev Romeo og Julie, slik Kaada ser det.

-Jeg har gått svanger med Romeo og Julie i et par år. Jeg har hatt lyst til å finne det stykket som inneholder ALT. Og her er det! Det er livet, døden, kjærligheten, lengsler og behov flettet sammen i et effektivt drama.

William Shakespeare skrev Romeo og Julie på 1590-tallet. Vel 400 år og tusenvis av oppsetninger seinere, skal Stavanger-publikummet møte klassikeren igjen.

– Jeg tror mange har en oppfatning om at dette bare handler om kjærlighet – men det inneholder altså så mye mer enn det. Her er det alltid noen som vil noe med hverandre. Det er gjennom deres ønsker, lengsler, viljer og den motstanden de møter vi blir kjent med hvem de er, opplever Kaada.

Har mye å kjempe for

I Shakespeares opprinnelige versjon er Romeo og Julie veldig unge, ja faktisk barn i 14-15-årsalderen, av hver sin rivaliserende familie, Montague og Capulet. Nedarvede konflikter har pågått i generasjoner, selv om familiene kanskje egentlig har et ønske om fred.

-De vil ikke krige, det har bare blitt sånn, kommenterer Glenn André Kaada og ser paralleller til feider mellom naboer, familier og for den saks skyld land og folk. Konflikter ingen egentlig husker opphavet til i vår tid.

Hos Shakespeare foregår det hele i det overklasse-privilegerte Verona.

På Rogaland Teater er Romeo og Julie litt mer voksne. Vi er ikke i Verona, det er ikke så godt å si hvor vi er – og ikke er det så nøye heller. Familiene er ikke velbeslåtte. Det står tvert i mot temmelig skralt til. De har lite – og derfor har de kanskje sterkere grunn til å kjempe for det lille de har.

-Vi vil løfte det ut av tidsaspektet. Skrelle vekk det høyadelige Verona og dra det ned til at det handler om det mellommenneskelige, om relasjoner. Vi gjør et avstrippingsforsøk og jobber oss så langt inn i kjernen av dette som vi bare kan, forteller Glenn André Kaada.

Scenograf Sven Haraldsson har plassert fortellingen på en slags søppelhaug, eller skrotplass. Alle gjenstandene er reelle og ekte, men rommet er abstrakt. Tanken er å finne omgivelser som framhever dramaet, ikke å skape et alternativt univers til middelalder-Verona.

På Rogaland Teater hadde Haraldsson sist scenografi på Hedda-nominerte «En folkefiende», da Ibsen-klassikeren foregikk i det temmelig maximalistiske og uryddige hjemmet til Dr. Stockmann.

Dybde i karakterene

Miljøet Romeo og Julie lever i er ikke shakespearesk, men karakterene er gjenkjennelige. Men de skal opptre med større dybde enn klisjeen om dem gir rom for.

Romeo er , for eksempel slettes ingen fiks ferdig førsteelsker, som ideen om han skal ha det til. Mye mer er han en håpløst forelsket, litt uheldig ung fyr med sterke lengsler og drømmer, blant annet om Rosalind. Hun vil ikke ha han – og så møter han Julie.

Og Julie er ingen fjern skjønnhet oppe på balkongen. -Hun er mye mer potent, i mangel av et bedre ord, sier Kaada.

En varslet katastrofe

-Kjærlighet til et annet menneske inneholder stor risiko – og en eller annen form for motstand.

Romeo og Julie lever ut sin lengsel og brennende lidenskap, de gifter seg i hemmelighet, før misforståelse, konflikt og strid bringer dem begge i døden.

Alt dette dramaet er varslet. Allerede i prologen får vi vite at dette kommer til å gå skikkelig galt:

«To slekter av den same vørde stand
legg scenen til Veronas lyse by.
Der skjemmer borgarblodet borgarhand
når gammalt hat får flamme opp på ny.

Frå dødsfiendars lender fekk ett par
av stjernestyrte elskande sitt liv.
Men i vår medynk veit vi at det var
med eigen død dei gravla fedrars kiv.

Om slektsfeidar som ingen ende såg,
om dødsmerkt kjærleik her vi no fortel
om fred, da desse barn på likstrå låg.

To klokketimar varer dette spel.
Vel møtt, tålmodig sinn, som lytte vil.
Det som er løynt, skal vårt spel opne til».

(Gjendiktning: Edvard Hoem, Forlaget Oktober, 2016)

-Nøkkelordet her er skjebnedrama. Romeo og Julie aner hva som kommer til å skje, men de gjør det likevel. Det er eros og thanatos, altså livslyst og dødsdrift, som står mot hverandre. Det er kalkulert risiko som skape enormt god dramatikk, mener Glenn André Kaada.

Vitale, vriene vers

Han synes stykket er perfekt komponert og skrevet – på vers. Versene har Kaada grublet mye på. Han har sammenlignet og bearbeidet ulike oversettelser og kommet fram til sin versjon, i samarbeid med dramaturg Matilde Holdhus. Så blir teksten igjen filt og pusset på i møte med skuespillerne.

Kaada mener rim og rytme gjør teksten ekstra interessant. -Vi skal spille på vers, og det viktig å gjøre det levende innenfor den bundne formen. Det er krevende og vanskelig. Men jeg opplever at balansen mellom presisjon og innhold, gir stykket et løft. Det er magisk når det passer sammen.

-Vi jobber med å brekke ned det rigide verse-greiene i noe som skal gjennomleves. Vi går runder med dem som faktisk skal gjøre det, samtidig som vi beholder det stringente, forteller Kaada.

Debutant og veteraner

De som skal få de mer enn 400 år gamle verselinjene til å leve i høst er Ole Christoffer Ertvaag, som Romeo. Ingrid Giæver kommer rett fra Teaterhøyskolen til denne oppsetningen og debuterer i rollen som Julie.

Iren Reppen, som selv debuterte som Julie på Trøndelag Teater i 1990, skal spille Ammen, Julies betrodde. Og Even Stormoen, som nå skal være Capulet selv, faren til Julie, gjorde Romeo som en av sine første roller på Den Nasjonale Scene i Bergen tidlig i sin skuespillerkarriere. Nina Ellen Ødegård skal spille Mercutio, venn av Romeo.

I ensemblet er det altså en god miks av erfaring og ungdom.

-Det er fantastisk å jobbe med disse skuespillerne. Det er en veldig interessant prosess og de er uredde. Det er jeg som har regien, men resultatet blir et produkt av prosessen vi går gjennom, sier Glenn André Kaada.

Givende, synes han om det å være regissør. Da er han en del av alle prosessene i teateret – fram mot det ferdige resultatet.

Polarisering sikrer relevans

Så til spørsmålet om denne klassikerens relevans for publikum i vår tid. Finnes den?

-Vi lever i et samfunn som blir stadig mer polarisert. Dette stykke er et oppgjør med det. Ved at Romeo og Julie må dø, greier familiene å gravlegge den gamle striden.

-Jeg mener teateret må filleriste klassikerne, utfordre dem, slik at de selv må svare for sin egen relevans. Dette har relevans.

Det er Glenn André Kaada sikker på.

Velte seg i følelser

-Når du jobbe med teater, er det å kunne velte seg i hele følelsesregisteret det du lengter etter. Her er det alle ytterpunkter, fra euforisk lykke til bunnløs sorg og fortvilelse. Det er fantastisk gøy å være med på. Dette er jo den ultimate historien – det er jo det!

William Shakespeare

Født i 1564 i Stratford-upun-Aven i England.
Han regnes som en av verdenshistoriens største dramatikere.
Romeo og Julie ble framført for første gang rundt 1597.

Shakespeare lot seg stadig inspirere av fortellinger utenfra. Romeo og Julie er basert på et italiensk folkeeventyr.
Teksten ble aldri skrevet ned i hans tid. Det finnes ikke noe originalmanus. Spekulasjoner om hvorvidt det virkelig var William Shakespeare som skrev Romeo og Julie har versert til alle tider. Han var en språklig nyskaper og er gitt æren for mer enn 3000 ord og uttrykk i det britiske språket.