Tekst: Anja Fremo | Foto: Christian Roth Christensen

Morten Joachim har greid det. Han har fått et selvbilde han lever godt med. Han har erkjent at det gir en følelse av mestring å kunne reflektere seg bort fra bitterhet, at livets realiteter ikke gjør så vondt hvis du forstår deg selv og helt presist kan sette ord på hvorfor du er sint eller lei deg.

I høst har Morten to oppdrag ved Rogaland Teater. Han skal gi liv til Chaplins legendariske ”Diktatoren” – og han skal spille sin egen forestilling ”Fire begravelser og ett bryllup”.

Skakk oppvekst

Forestillingen handler om nettopp det – og ikke hvem som helst sine begravelser og bryllup. I løpet av et par år, fra 2005, opplevde Morten Joachim at lillebroren, moren, stefaren og faren døde. Og selv ble han gift med Line Hofoss Holm, som han i dag også jobber tett sammen med.

-Forestillingen er et tilbakeblikk på mennesker og min relasjon til dem – og et forsøk på å forstå hvordan menneskene og situasjonene har påvirket meg, forteller Morten Joachim.

Det dystre bakteppet er Mortens egen skakke oppvekst på Vestli i Groruddalen i Oslo, med narkomane foreldre og etter hvert også en narkoman bror og stefar. Felles for dem alle er altså at de er narkomane, havner i fengsel – og dør.

Å føle seg sett og elsket

Den ekstreme dramatikken til tross, denne forestillingen er både rørende og morsom, og den henvender seg til et bredt publikum. –Det handler om allmenne ting. Om det å føle seg sett og elsket, sier Morten Joachim.

En sterk, og dypt personlig historie, hvorfor ville Morten gjøre den til en forestilling?

-Jeg ville egentlig ikke det. Teksten ble trigget av en personlig krise. Jeg var på et jobb-oppdrag i Helsinki etter at broren min og moren min var døde. Jeg opplevde å føle meg dårlig behandlet. Min reaksjon var rett og slett å stikke av. Jeg erkjente at jeg hadde et elendig selvbilde og var preget av en ullen bitterhet. Ut fra det begynte jeg å skrive. Jeg skrev for å finne ut hvorfor jeg ikke var i stand til å se folk i øynene, stå opp for meg selv. Det ble en refleksjon tilbake til barndommen. Og en slags biografi over dem som har vært nær meg i livet.

-Teksten var opp og ned av skuffen gjennom ti år. Jeg viste den til noen underveis, men så var det Thomas Bye, teatersjef ved Teateret Ibsen som fikk lese den, mest fordi jeg lurte på om jeg kunne skrive noe for teateret. Han kvitterte med at han ville at jeg skulle sette opp denne teksten som en forestilling. Med god hjelp av Aslak Moe, som har hatt regi har denne forestillingen blitt til.

Ren glede i å spille

Og slik ble ”Fire begravelser og ett bryllup” en monolog på halvannen time. Over 50 ganger har Morten Joachim framført den. Og i høst gleder han seg stort til å vise den for Stavanger-publikummet.

-Å spille denne forestillingen, er ren glede. Jeg kjenner meg aldri sliten etterpå. Jeg får mer inn på den sjelelige kontoen enn jeg gir – jeg går rett og slett i pluss, forteller han.

Hvorfor det? Kanskje fordi han ikke trenger å late som noe. Han kjenner at det han forteller resonnerer i publikum, han opplever å puste sammen med publikummet sitt. Ikke fordi alle har opplevd å vokse opp med narkomane foreldre som havner i fengsel og dør, selvfølgelig, men fordi Morten Joachims fortelling treffer noe allment, noe alle mennesker kjenner seg igjen i.

–Jeg har prøvd å formulere noe som er spennende å dele med andre. Det er kanskje eneste gang jeg lager teater som virkelig betyr noe, undrer den ettertraktede regissøren som har avtaleboken full av ventende oppsetninger på teatre landet rundt de neste par årene.

Sterk følelse av svik

Morten Joachim har altså klart seg godt. For egen maskin har han greid å bli en etablert regissør og dramatiker. Skoler har ikke vært hans greie, men hardt arbeid og mot til å følge sin drøm har han hatt, til tross for de temmelig dårlige forholdene han vokste opp i. Hvorfor har det gått bra med han?

-Jeg liker ikke begrepet løvetannbarn. For meg handler det om at jeg tross alt var heldig. Jeg har ikke avhengighetsgenet. Ikke at jeg er avholdsmann, men jeg har aldri vært tiltrukket av rusen. Da jeg var 11 år måtte jeg flytte til mormor og hennes mann. De var to originale raringer, men de hadde masse kjærlighet å by på.

Men likevel, Morten har kjent på følelsene av svik fra sine aller, aller nærmeste og skrevet seg fram til forsoning. –Jeg elsket jo disse menneskene. Samtidig satt jeg lenge med følelsen av at jeg ikke var viktig nok for dem. De valgte rusen, ikke meg.

Den fire år yngre broren til Morten døde i 2005. Tre måneder seinere døde også moren hans. Noen måneder etter det igjen, er det Morten som finner stefaren død.

-Han hadde drukket seg i hjel. Da jeg fant han død, ble jeg sittende der ved siden av han i to timer før jeg ringte ambulansen. Under så ekstreme omstendigheter, ble det så tydelig for meg hva som kunne vært sagt og gjort.

Bryllup ble ny kurs

Ved å fortelle livshistorien sin med utgangspunkt i sanger skrevet til begravelsene til sin bror, mor, stefar og far, har Morten Joachim smakt på det med å utlevere folk som ikke lenger lever og dermed ikke kan bidra med sin versjon av historien.

-Det har ikke vært lett for andre i den bittelille familien min. Det ble vanskelig å omgås og vi mistet kontakten. Jeg synes jeg tegner et bilde av sammensatte mennesker som har fått en knekk, tatt gode og dårlige valg. Jeg mener jeg bare forteller det som er sant – og at jeg gjør det med kjærlighet.

Så var det bryllupet da? –Ja, bryllupet er et punktum i forestillingen. Og for meg ble det et oppgjør med meg selv, hvor jeg bestemte meg for å stake ut en ny kurs. Jeg måtte forstå at dette livet er mitt liv. Det er ingen som kommer til å prikke meg på skulderen og ta over for meg.