Alle teaterskapere drømmer om å lage forestillinger som ikke bare blir sett, men også snakket om. De danske tvillingbrødrene Jens og Peter Hellemann står – sammen med Nikolaj Cederholm – bak noen av de største snakkisene i skandinavisk teater de siste årene. I deres teaterkonserter blir velkjent musikk vridd og vrengt til du nesten ikke kjenner den igjen, samtidig som oppsetningene tøyer forestillingene for hvordan et scenerom kan brukes.

Tekst: Åsmund Ådnøy | Foto: Stig Håvard Dirdal

Ingen gikk uberørt fra Mozart-oppsetningen i Stavanger konserthus i 2012. Skuespillere dinglende i tau, langt over scenen. Mozarts musikk i helt ny innpakning. Skuespillere som ble pakket inn. Et badekar midt på scenen, og ikke minst vann, enormt mye vann, surklende og dryppende over Zetlitz-salen i to strake timer.

Og i 2013: Teaterkonsert Beethoven på teatrets hovedscene, med Nelson Mandela, Beethoven selv, maleren John Turner og vitenskapsmann Charles Darwins skjebner spilt ut til Ludwig van Beethovens musikk. 16. april blir det premiere på Teaterkonsert HOW, skrevet av Cederholm, brødrene Hellemann & Neill Cardinal Furio (sangtekster). Vi ba brødrene forklare hvordan tankegangen bak teaterkonsertene.

Hva kan publikum vente seg av Hellemann-forestillingen i Stavanger til våren? Har den et musikalsk tema? Har den et navn? Blir det flyvninger?

PETER: Den skal hete HOW, og den rommer flere temaer som jeg ikke vil nevne her, da det blir for omfattende. Det er også snarere måten det skjer på, den musikalske oppbygningen, kontrastene, dynamikken, alt det vi elsker når vi hører en symfoni, som er det sentrale. Det vil helt sikkert være mange relevante tematikker, og de vil bli berørt slik at man forhåpentlig vil kunne merke det helt inn i sjelen. Det er i hvert fall mitt ønske.

JENS: Forestillingen vil bestå av tre selvstendige teaterkonserter, som hver har sitt musikalske (og handlingsmessige) tema. Den kommer til å spenne fra evergreens over nyskrevne «œsinger-songwriter”-sanger til mer symfonisk nyskrevet musikk. Alt skal spilles live på scenen. Om det blir flyvninger er ennå ikke bestemt. HOW kan både være et spørsmål og en veiledning.

Hvordan har Hellemann-forestillingene utviklet seg på de ti årene som har gått siden Verdenshistorien i 2005 (som var det første samarbeidet mellom dem og Cederholm)?

PETER: Da vi laget Verdenshistorien i 2005, var min bror og jeg musikalsk på leting. Det var stor bredde i stilartene vi kastet oss over. Vi eksperimenterte med klassiske verker som vi gjenkomponerte (blant annet Leningrad-symfonien som ble fortolket som menneskets historie helt fra hulemannen til vår tid, en musikalsk reise som startet med bankelyder på tre og sluttet med et hyperteknosyntetisk uttrykk i heseblesende tempo.)

Etter at vi hadde laget «Verdenshistorien», begynte det i større grad å handle om teaterkonserter hvor vi fortolket de store klassikerne Beach Boys, Dylan og Beatles. Dette materialet er fantastisk, og det har vært en skole å sette seg dypt inn i disse ikoniske navnene. Å komme tett på kjernen av Dylan og utforske hans sangskriving på nært hold har vært utrolig berikende og kanskje også gjort oss selv til bedre sangskrivere. Dessuten har vårt mangeårige arbeid med Cederholm gitt oss mulighet til å utforske musikken og teaterrommet på mange måter. Det har klart gitt et overblikk og en erfaring omkring forholdet mellom musikk og dramatikk.

I dag vil jeg si at teater og musikk handler om å skape uttrykk som taler direkte til vårt innerste, til våre følelser og alle våre sanser, altså en kommunikasjon som egentlig ikke er særlig intellektuell (selv om ideene bak kan være nokså veloverveide!) Det er i møtet med publikum at et nærvær kan oppstå i teatret. Dette kan ikke oppnås i film, ei heller når vi lytter til musikk på Spotify eller hjemme på stereoanlegget. Å få musikk og iscenesettelse til å bli ett, til å gå opp i en høyere enhet, og uttrykke noe som verken musikken eller iscenesettelsen kunne gjøre alene; det er her vårt fokus ligger.

Med tiden innbiller jeg meg også at vårt uttrykk står mer tydelig som et originalt uttrykk i forhold til det nokså spraglete lappeteppet som Verdenshistorien utgjorde. Vi er i dag nok blitt mer oss selv og har også skåret bort en del dødvekt i form av uvesentlige effekter og pynt, som med tiden synes mer forstyrrende.

Hvem har vært viktige inspirasjonskilder for dere gjennom karrieren?

PETER: Ah, det har ikke vært én alene, men mange. Kunstnere helt fra Stravinsky til Dylan, og også visuelle artister har hatt stor betydning for meg, fra Picasso og Munch til mer moderne nålevende kunstnere. Innen poesi for eksempel danske navn som Søren Ulrik Thomsen, Henrik Nordbrandt, men også gamle som Edgar Allan Poe. Det er så mye bra i historien; Fellinis teatralske filmer, Roy Anderssons skjønne, finurlige og skjeve uttrykk, Brian Enos nytenkende ambient-musikk, Chopins bittersøte og ubegripelig vakre melodier, Quincy Jones´ gjennomførte pop-produksjoner, Martha Grahams originale måte å tenke dans på, Einsteins vanvittige bud om hvordan universet henger sammen, Miles Davis band på sekstitallet… den helt unike sounden og de nærmest overnaturlige improvisasjonene. Jeg kunne fortsatt.

JENS: Det er vanskelig å nevne noen få. Det handler om å finne en ny vinkel på tingene. Hvis man for eksempel står med en meget enkel countrysang, kan det kanskje være spennende å lytte til litt Stravinskij for å tenke over hva han ville ha gjort med den. Vi er ikke “stilrene”, for å si det sånn.

Hva har det å bety for samarbeidet at dere er brødre? Har dere færre hemninger overfor hverandre når det gjelder å gi ærlige tilbakemeldinger, enn dere har overfor andre samarbeidspartnere?

PETER: Det tror jeg helt klart at vi har. Vi har arbeidet sammen siden vi var et par år gamle, så vi forstår hverandre veldig godt og kan speile våre idéer. Det er ytterst brukbart å ha en tvilling i den sammenhengen.

JENS: Det betyr mye at vi kjenner hverandre så godt som vi gjør. Vi har funnet en måte å gi hverandre kritikk, eller nærmere bestemt feedback som er respektfull, pragmatisk og positivt orientert. Vi forsøker å unngå å snakke stygt til hverandre. Vi kan godt støte sammen inni mellom, men det er sjeldnere og sjeldnere at det skjer. Respekten for hverandre er alltid intakt. Og ja, vi er nok litt mer ærlige overfor hverandre enn overfor de fleste andre samarbeidspartnere.

Kan dere si litt om hvordan den kreative prosessen foregår når dere skaper en forestilling? Hvordan vet dere at dere er på rett spor?

PETER: Jeg kunne snakket stolper opp og ned om prosessen vår, men jeg tror egentlig at det essensielle er at vi kan merke når vi er inne på noe som er interessant. Det er denne hunchen, denne fornemmelsen for om vi er ute på passelig dypt vann til at det hele er litt farlig og ingen helt vet hva det kan bli til. Denne lysten til eventyr, dristige valg og eksperimenter er noe som Jens, Nikolaj (Cerderholm) og jeg har felles. De kunstneriske valgene vi treffer må aldri bli automatiske. Derfor må vi gi oss selv nye utfordringer når et allerede utforsket område synes å være tømt for oss.

JENS: Når idéen til forestillingens tema eller tittel er på plass, begynner en lang fase som er sterkt preget av research. Det er en prosess hvor en kjempemessig mengde materiale samles. Om man er på rett spor, vet man ofte når man får umiddelbar respons fra de andre i gruppen. På den måten kommer man sjelden på feil spor.

Hva er den beste tilbakemeldingen dere kan få fra publikum?

PETER: At de gråt, at de ble rørt og at det de opplevde gikk i blodet på dem og talte direkte til hjertene deres. Det handler ikke om å forstå, men om å la seg rive med, bli forført inn i et univers. Når noen melder tilbake etter et show at de bare måtte overgi seg til opplevelsen som utspilte seg foran dem, blir jeg personlig veldig glad. Da har vi nådd inn.

JENS: «Det hele gikk opp i en høyere enhet!»

Hvilken tilbakemelding er den verste dere kan få fra publikum?

PETER: Når de sier at de ikke forstod det, så er alt jo tapt, og vi må bare se i øynene at vi ikke lyktes med å skape den forbindelsen som vi ønsket. Men det krever altså både en avsender og en mottakerantenne for å kommunisere, så det er ikke alltid vår feil. Det er ikke alltid lett å røre og bevege folk, og det kan også være noen som simpelthen ikke bryr seg om uttrykket. Slik er det med musikk, og det ville vel også vært merkelig hvis alle alltid bare var glade for alt.

JENS: «Musikken var redselsfull!”